Bli med på rei­ser til Jan May­en og Sval­bard fra din egen sofa! Rolf Stan­ge publi­se­rer inn­trykk og even­tyr fra sine pola­rek­spe­dis­jo­ner mer eller mind­re jevn­lig gjen­nom den ark­tis­ke som­me­ren. Små anek­do­ter, his­to­ri­er og før­stehånds­er­fa­rin­ger, rett fra lengst nord.

ons
9 mar
2022

Sol­fes­ten er et tra­dis­jo­nelt høy­de­punkt i kalen­de­r­en for man­ge om bor i Lon­gye­ar­by­en. Solas og lys­ets til­ba­ke­komst fei­res den 8. mars når solas førs­te direk­te strå­ler når Skjæringa, Lon­gye­ar­by­ens elds­te del. Da sam­ler man seg ved den gam­le syke­hus­trap­pa i nær­he­ten av kir­ken.

Sol­fest i Lon­gye­ar­by­en.

Og det sam­me skjed­de i god tra­dis­jon den­ne gan­gen også, selv om skyene på hori­son­ten i sør truet med å ødel­eg­ge litt av moro­en. Man­ge fast­bo­en­de og turis­ter møt­te opp for å hyl­le sola. Det tra­dis­jo­nel­le pro­gram­met inklu­de­rer en del musikk, og når sola tyde­lig­vis kjem­pet med å kom­me gjen­nom skyene omt­rent kl. 12.45 var det man­ge som hei­et med den gam­le san­gen «sol, sol, kom igjen, sola er min bes­te venn!» Og da kom sola fak­tisk frem gjen­nom et hull mel­lom sky­er og fjell, til for­sam­lin­gens store gle­de! Et fan­tas­tisk øye­b­likk.

Sol­fest i Lon­gye­ar­by­en: «Here comes the sun» 🙂

Snakk om flaks – bare noen minut­ter sene­re fors­vant hori­son­ten igjen bak skyene.

Sol­fes­ten varer fak­tisk i en uke og inklu­de­rer en hel serie av kul­tu­rel­le arran­ge­men­ter, men noen av dem, inklu­dert den tra­dis­jo­nel­le sol­fe­st­re­vy­en, måt­te for tiden avly­ses for­di det er man­ge av kunst­ne­re som for tiden sli­ter med koro­na. Det er plan­lagt å ta igjen med dis­se arran­ge­men­tene om noen uker.

tir
8 mar
2022

Da er jeg til­ba­ke i Lon­gye­ar­by­en etter fem uker i Farm­ham­na. Til­ba­ke til sivi­li­sas­jo­nen – javel, i ordets litt vide­re forstand. I tide for årets sol­fes­ti­val – fak­tisk num­mer to for meg i år, for vi had­de jo aller­e­de sol­fes­ti­val i Farm­ham­na den 16. febru­ar 🙂

Min tid i Farm­ham­na var helt fan­tas­tisk. Man­ge flot­te opp­le­vel­ser i vak­re omgi­vel­ser, mye tid uten­dørs. Lære­rik. Sånt skal det være på en fang­st­s­tas­jon. En god til­væ­rel­se for en sjel sul­ten på livet i ark­tis og mye føde for kame­raen.

Men nå er den­ne kapit­tel­en his­to­rie. Jeg var litt lat med tan­ke på rei­se­blog­gen, det må jeg nok kom­me til­ba­ke til. Men det får nå ven­te litt.

Farm­ham­na er ikke helt på ver­dens ytters­te ytter­kant, men belig­gen­he­ten kan nå nep­pe bes­kri­ves som sen­tral hel­ler. Å kom­me dit og til­ba­ke er ikke nød­ven­dig­vis selv­gåen­de, som dis­se bil­de­ne kan­skje illus­tre­rer:

Døn­nin­ger kan all­tid gjø­re livet van­skel­ig på ves­t­kys­ten …

Så langt ser det ut som om det blir et godt isår på Sval­bard, i den forstand at det er gans­ke mye is nå i for­hold til det som vi har sett i de sis­te åre­ne, som iskar­tet viser klart. Alt­for ofte har det vært nep­pe noe is i det hele tatt i Sval­bards far­vann på den­ne års­ti­den.

… og dri­vis er ikke noe ukjent fen­omen på Sval­bard hel­ler.

Også rundt omkring Farm­ham­na har det vært en god del is de sis­te ukene. Noen gan­ger var den lil­le hal­vøya fak­tisk helt avsper­ret av dri­vi­sen. Ikke nød­ven­dig­vis den helt tun­ge isbak­sen, men nok til å hol­de en båt bort fra kys­ten.

Sånt har det vært nes­ten hele tiden i Farm­ham­na de sis­te ukene.

Kom­bi­nas­jo­nen av døn­nin­ger på ytter­si­den av den lil­le hal­vøya og is på inner­si­den har gjort det litt spen­nen­de å få manns­ka­pet utveks­let. Jeg skul­le dra og Rico skul­le få fami­li­en sin igjen. Vi fikk det jo gjort. Hen­ningsen-gjen­gen fra Hen­ningsen Trans­port og Gui­ding i Lon­gye­ar­by­en gjor­de en fan­tas­tisk jobb med det lil­le men kraft­i­ge ski­pet Farm (ja, det fin­nes en sam­men­h­eng mel­lom båten og stedet, som nav­net anty­der) og spe­sielt med zodiac’en for å få folk og frakt inn og ut under kre­ven­de for­hold.

Zodiac i dri­vi­sen.

Det var en liten gjeng ombord inklu­dert Kris­ti­na som skul­le besøke fang­st­s­tas­jo­nen, men det skul­le ikke bli tak­ket dagens van­skel­i­ge for­hold. De fikk fak­tisk litt rock’n’roll ombord på grunn av havets døn­nin­ger. Til syven­de og sist var det bare å si seg fornøyd med at vi fikk hoved­de­len av operas­jo­nen gjort. Ingen­ting er garan­tert på slike steder!

Farm i posis­ji­on i Farm­ham­na.

lør
19 feb
2022

Dage­ne blir raskt lys­e­re etter sola har kom­met til­ba­ke til lan­det. Det går bare utro­lig fort. Aller­e­de nå, bare noen få dager etter sol­fes­ten her i Farm­ham­na, skin­ner sola i fle­re timer.

Og vi har en sky­fri him­mel igjen, etter mer enn en uke med stort sett bare sky­er.

Da er det på tid med en liten tur til Farm­ham­nas omgi­vel­ser. Det er ikke langt til Eidem­buk­ta, som noen kan­skjen kjen­ner fra som­mer­se­son­gens seil­båt­tu­rer. Den lig­ger bare noen få kilo­me­ter nord herif­ra.

På ski fra Farm­ham­na til Eidem­buk­ta. Mot sola 🙂 i det minds­te et stykke.

Å være uten­dørs er for tiden en for­f­ris­ken­de opp­le­vel­se, med tem­pe­ra­tur­er omkring 15 minus­gra­der og en kald øst­lig bris.

Jeg plan­leg­ger turen slik at jeg får det mes­te ut av sol­skinn­ti­me­ne som vi får. Men det ble med tan­ken å se og ta bil­der av Farm­ham­na fra fast­land­s­kys­ten med tel­e­lens og sol­ned­gan­gen i bak­grun­nen på grunn av en sky­ban­ke. Men uan­sett er det vak­kert i alle ret­nin­ger. Den vids­trak­te, snø­dek­te kyst­s­let­ta med myke far­ger fra rød til rosa og blå. Drivs­nøen som vin­den blå­ser over de lave hau­ge­ne. Den store stran­den i Eidem­buk­ta. Jeg føl­ger stran­den et stykke uten å fin­ne et enes­te stykke driv­ved, til min stor for­bau­sel­se. En liten can­yon skapt av Venern­breens smel­tevann­selv. Jeg føl­ger den et stykke oppo­ver mens jeg hol­der en øye på snøs­kav­le­ne som hen­ger truen­de over veg­gen på nordsi­den, men det er til­strek­ke­lig med plass til å hol­de seg langt nok unna hvor det trengs.

Can­yon i Eidem­buk­ta.

På til­ba­ke­tu­ren ser jeg noen ens­li­ge reins­dyr. De enes­te leven­de vese­ner jeg ser på hele turen, bort­sett fra en polar­måke og noen hav­hes­ter.

Jeg prø­ver å fin­ne en plass i le for vin­den, men stedet som jeg har valgt viser seg til å være den nok mest for­blås­te plas­sen i hele områ­det i dag 🙂 og der­med blir luns­j­pau­sen ikke lang. Jeg ser hel­ler frem til den var­me ovnen til­ba­ke på hyt­ta i Farm­ham­na.

Klikk på minia­tyr­bil­det for å åpne fors­tør­ret vers­jon av et spe­sielt bil­de.

ons
16 feb
2022

I Lon­gye­ar­by­en fei­re solas til­ba­ke­komst ikke før den 8. mars, noe som har å gjø­re med fjel­le­ne rundt omkring byen, spe­sielt mot sør.

Her i Farm­ham­na lig­ger for­hol­de­ne til ret­te for sol­fest­da­gen aller­e­de den 16. febru­ar. Det er den førs­te solo­pp­gan­gen her siden den 25. okto­ber, noe som betyr at polar­nat­ten råder i 112 «dager». Nå har jeg bare vært her i snart 3 uker, men lik­e­vel er det spe­sielt å få se sola igjen. For ikke å nev­ne Rico, han had­de ikke sett den i måne­der!

Fri utsikt mot sør: ingen pro­blem i Farm­ham­na.

Der­med var det bare å gjø­re seg klar på «tele­fonhau­gen» bak hyt­ta, godt uts­tyrt med en kame­ra samt til­behør.

Sol­fest i Farm­ham­na. Det er ikke snakk om store fol­ke­meng­d­er.

Vi var hel­di­ge, for­di tid­li­ge­re had­de det vært full­sten­dig overs­ky­et. Men net­to­pp i tide fikk vi en fri stri­pe mel­lom skyene og hori­son­ten i sør, og der grod­de det rød-orans­je lys­et til sel­ve sola kom frem bak hau­ge­ne ved kys­ten – for et syn, for et øye­b­likk!

Den førs­te solo­pp­gan­gen etter 112 døgn.

Sene­re i løpet av etter­mid­da­gen ble hele him­melen overs­ky­et igjen. Snakk om flaks!

Hvis du har lyst å lese litt mer om mid­natt­sol og polar­natt er det bare å trykke her.

Og til syven­de og sist noen ekstra­bil­der fra den­ne vak­re dagen på Spits­ber­gens ves­t­kyst.

Klikk på minia­tyr­bil­det for å åpne fors­tør­ret vers­jon av et spe­sielt bil­de.

fre
11 feb
2022

Nå har jeg jo aller­e­de vært her i Farm­ham­na på Spits­ber­gens ves­t­kyst i en stund og noen begyn­ner å lure på hvor­dan det er å være her og hva som vi hol­der på med. Og det er jo fak­tisk sånt at når jeg far­ter rund i det­te områ­det under seil om som­me­ren så kom­mer mine inn­legg i rei­se­blog­gen med litt høye­re frek­vens. Men dage­ne er både vak­re og fullt med alt mulig og det er jo ikke menin­gen med livet på et sånt sted å bru­ke hele tiden på dataen, ikke sant? 🙂

Farm­ham­na: fang­st­s­tas­jon på Spits­ber­gens ves­t­kyst.

Jeg vil nok mer eller mind­re snart skri­ve litt mer også her, men til å begyn­ne det had­de jeg tenkt å pre­sen­te­re sel­ve stedet, Farm­ham­na. Og til det­te for­må­let har jeg satt opp en egen side om Farm­ham­na (trykk her for å åpne den). Der fin­nes det ikke bare 360 gra­der pan­ora­ma­bil­der i sti­len du har muli­gens aller­e­de sett på and­re sider i det­te nabo­la­get av den­ne hjem­mesi­den her, men også 2 gal­le­ri­er med en hel del bil­der fra stedet, både som­me­ren og vin­te­ren. Sist­nevn­te gir aller­e­de noen inn­trykk av hva som vi dri­ver med her. Og en god del for­skjel­lig informas­jon føl­ger selv­føl­ge­lig også med.

ons
2 feb
2022

Da er jeg på plass i Farm­ham­na!

Farm­ham­na er en fang­st­s­tas­jon på ves­t­kys­ten av Spits­ber­gen, rett nord for Isfjor­den. Lands­ka­pet her er en uts­trakt kyst­s­let­te. Farm­ham­na lig­ger litt vær­hardt til på den­ne eks­po­ner­te kyst­stri­pen, og det blå­ser gjer­ne en del her.

Det fin­nes man­ge bukter på den­ne kys­ten, noen av dem mer kjent, and­re mind­re så. De lig­ger mer eller mind­re avskjer­met bak hol­mer, stein og hal­vøy­er. Det er noe vi gjer­ne drar nyt­te av når vi besøker det­te områ­det under seil­båt­tu­rene om som­me­ren. Også på den­ne tiden nå, i polar­nat­ten, er det godt å ha litt ly og le. Det er ikke lett å kom­me hit på den­ne tiden av året, og det som fin­nes av trans­port går van­lig­vis for seg med båt. Områ­det er gans­ke utilg­jen­ge­lig over land.

Farm­ham­na.

Det­te bil­det gir et inn­trykk hvor­dan Farm­ham­na ser ut på den­ne tiden, mot slut­ten av januar/begynnelsen av febru­ar. Midt på dagen, med alt av dags­lys som den­ne års­ti­den gir oss her.

Nor­dens lys!

Farm­ham­na midt på dagen.

Og her ser vi den ytre kys­ten av Farm­ham­na. Blik­ket går mot sør, og igjen er det midt på dagen. Det er skum­ring, det er to uker igjen til vi får se sola igjen for førs­te gang etter polar­nat­ten. Avhen­gig av været kan det godt bli noen dager sene­re. Eller til og med litt tid­li­ge­re. Vi får se.

Uan­sett er det fort­satt omt­rent to uker til vi kom­mer så langt. Men lik­e­vel har vi aller­e­de fle­re timers skum­ring, når sola rei­ser bare noen få gra­der under hori­son­ten og gir oss de vak­res­te vari­an­ter av gul, oran­ge og rød som en kan bare ten­ke seg på him­melen i sør og likeså man­ge og vak­re sor­ter blå i nord.

Og sene­re på dagen har vi en helt annen type lys, som du kan ten­ke deg. Mye sva­ke­re en sola, men uen­de­lig vak­kert.

Nor­dens lys!

Nord­lys over Farm­ham­na.
Litt svak, men en vak­ker vis­ning aller­e­de den førs­te kvel­den jeg er her!

Kan godt hen­de det blir noen fle­re nord­lys­bil­der her i løpet av de nes­te ukene … 🙂

søn
30 jan
2022

Lys­et hol­der på med å kom­me til­ba­ke til Nor­ges nord­ligs­te øyer, og jeg føl­ger. Det vil si, den­ne gan­gen er jeg fak­tisk litt ras­ke­re. Sel­ve sola vil føl­ge om noen få uker.

Tiden i Lon­gye­ar­by­en ble ikke lang. Den ble fak­tisk en god del kort­e­re en plan­lagt, for­di båt­trans­por­ten som var plan­lagt nes­te uke ble flyt­tet til dagen etter min ankomst. Time­ne i byen ble få og hek­tis­ke den­ne gan­gen.

Is i små­båt­hav­na i Long­sye­ar­by­en

Den lil­le, gode MS Farm er for tiden her den enes­te båten på van­net og den skul­le ta meg ut til plas­sen jeg øns­ket meg til. Det var en seil­as på 6-7 timer og even­ty­ret begyn­te aller­e­de i hav­na som lå mer eller mind­re fros­set til. Eier og skip­per Stig Hen­nigsen måt­te la sine hes­ter løpe frem og til­ba­ke noen gan­ger for å få båten ut i fritt far­vann mens nord­ly­set stå på him­melen. En vak­ker begyn­nel­se.

Med MS Farm over Isfjor­den i polar­nat­ten.

Det er jo aller­e­de fle­re timer med skum­ring midt på dagen, og vi kom til desti­nas­jo­nen med den sis­te lil­le biten av dags­lys. Farm­ham­na på ves­t­kys­ten. Her skal jeg hjel­pe Rico i noen uker. Han og sam­boe­ren sin, Karo­li­ne, eier og dri­ver den­ne vak­re fang­st­s­tas­jo­nen og gjør sitt for å hol­de tra­dis­jo­nen av over­vint­rings­fangst, som har en så lang og spen­nen­de his­to­rie på Sval­bard, i live.

Farm­ham­na: lykke­lig ankomst. Ankom­met og lykke­lig.

Klikk på minia­tyr­bil­det for å åpne fors­tør­ret vers­jon av et spe­sielt bil­de.

søn
14 nov
2021

Ves­t­fjor­den, det­te store, åpne far­van­net mel­lom Lofo­ten og fast­land­s­kys­ten, kan være litt av et beist. Jeg hus­ker defi­ni­tivt fle­re kry­s­nin­ger med mot­vind og bøl­ger enn med god seil­vind. Også den­ne gan­gen var det hum­pe­fø­re. Javel, sånt er det bare.

I Bodø tok også den­ne turen plut­se­lig slutt og der­med min sesong i nord for i år. Det ble mind­re enn opp­rin­ne­lig plan­lagt men mer en fryk­tet i mel­lomt­iden.

Det var en fan­tas­tisk tid til og med den­ne sis­te turen på gode gam­le Anti­gua. Tusen takk til alle som har vært med og bidratt til det! Først og fremst til kapt­ein Ser­ge og hans manns­kap – jeg ser frem til å se dere igjen til våren på Sval­bard! Til da – safe and hap­py sai­ling!

Der­med er der også slutt på rei­se­blog­gen for i år. Hvis du lik­e­vel har lyst til å rei­se vide­re online da er det – hvis du fors­tår tysk – en muli­ghet å føl­ge seri­en «Der ark­ti­sche Mitt­woch» med online-pre­sen­tas­jo­ner som Bir­git Lutz og jeg vil hol­de i desem­ber og janu­ar 🙂

Klikk på minia­tyr­bil­det for å åpne fors­tør­ret vers­jon av et spe­sielt bil­de.

lør
13 nov
2021

I dag gjor­de vi en tur til Lofotr viking­mu­seet på Borg på Ves­t­vå­gøya. Det var også med tan­ke på været abso­lutt det bes­te vi kun­ne ha tenkt oss den­ne dagen.

Museet er vel­dig vak­kert og spen­ne­de, med en full rekon­struks­jon av et 83 m langt høv­dings­hus. Det ori­gi­na­le huset sto i sin tid rett ved siden av rekon­struks­jo­nen og det er det størs­te hit­til kjen­te huset fra den­ne tiden. Det er en flott opp­le­vel­se, spe­sielt hvis man får en gui­ded tur av en ekte viking som Chris­ti­an, vel­tal­en­de og koro­na­kon­form. Da får man nes­ten lyst til å prø­ve livet som viking på det­te stedet i noen uker. Vel, nes­ten … jeg liker fak­tisk livet i dag og jeg vil nok ikke byt­te 2021 mot 800-tal­let.

Og det ble jo ikke med museet. Dagens høy­de­punkt for meg var å se en elg rett ved siden av E10 på Ves­t­vå­gøya. Dess­ver­re gjor­de tra­fikk­si­tuas­jo­nen det ikke mulig å stan­se, men lik­e­vel. Og så lag­te den hyg­ge­li­ge sjåfø­ren fle­re stopp inn på vei­en til­ba­ke, både på Ves­t­vå­gøya, Gim­søya og Aus­t­vå­gøya. Det var en flott opp­le­vel­se for meg å avl­eg­ge et kort besøk til gam­le trak­ter; det var her at jeg lær­te å els­ke øyer i nord for man­ge år siden.

Og så had­de vi til og med tid til et besøk på Lofo­tak­va­riet på Kabel­våg.

Klikk på minia­tyr­bil­det for å åpne fors­tør­ret vers­jon av et spe­sielt bil­de.

fre
12 nov
2021

I dag var det først og fremst den berøm­te Troll­fjor­den som sto på pro­gram­met. Det er vel nep­pe nød­ven­dig å fortel­le mye om den. Og vi var der inne på rett tids­punkt og kun­ne nyte det fan­tas­tis­ke lands­ka­pet uten lave sky­er, tåke, snø­by­ger eller and­re hin­drin­ger – som vi skul­le nok få en del av i de nes­te dage­ne, iføl­ge vær­mel­dinga.

Det var også en del havør­ner til stede, men det­te var vel ikke en ren til­fel­di­ghet. Kort tid etter oss ankom en hur­tig­gåen­de båt, anta­ge­lig­vis fra Svol­vær, Troll­fjor­den og der begyn­te man å hive ut stykker av fisk; noe som ørnene var tyde­lig­vis godt kjent med for­di de duk­ket opp så snart båten vis­te seg i inn­gan­gen til fjor­den, godt før den stop­pet og begyn­te å kas­te ut mat. Litt lure­ri kan­skje, men uten tvil effek­tiv.

Noen time sene­re gikk vi langs kaia i Kabel­våg og tok en liten bytur i Lofo­tens gam­le sen­trum.

Klikk på minia­tyr­bil­det for å åpne fors­tør­ret vers­jon av et spe­sielt bil­de.