Bli med på reiser til Jan Mayen og Svalbard fra din egen sofa! Rolf Stange publiserer inntrykk og eventyr fra sine polarekspedisjoner mer eller mindre jevnlig gjennom den arktiske sommeren. Små anekdoter, historier og førstehåndserfaringer, rett fra lengst nord.
Solfesten er et tradisjonelt høydepunkt i kalenderen for mange om bor i Longyearbyen. Solas og lysets tilbakekomst feires den 8. mars når solas første direkte stråler når Skjæringa, Longyearbyens eldste del. Da samler man seg ved den gamle sykehustrappa i nærheten av kirken.
Solfest i Longyearbyen.
Og det samme skjedde i god tradisjon denne gangen også, selv om skyene på horisonten i sør truet med å ødelegge litt av moroen. Mange fastboende og turister møtte opp for å hylle sola. Det tradisjonelle programmet inkluderer en del musikk, og når sola tydeligvis kjempet med å komme gjennom skyene omtrent kl. 12.45 var det mange som heiet med den gamle sangen «sol, sol, kom igjen, sola er min beste venn!» Og da kom sola faktisk frem gjennom et hull mellom skyer og fjell, til forsamlingens store glede! Et fantastisk øyeblikk.
Solfest i Longyearbyen: «Here comes the sun» 🙂
Snakk om flaks – bare noen minutter senere forsvant horisonten igjen bak skyene.
Solfesten varer faktisk i en uke og inkluderer en hel serie av kulturelle arrangementer, men noen av dem, inkludert den tradisjonelle solfestrevyen, måtte for tiden avlyses fordi det er mange av kunstnere som for tiden sliter med korona. Det er planlagt å ta igjen med disse arrangementene om noen uker.
Da er jeg tilbake i Longyearbyen etter fem uker i Farmhamna. Tilbake til sivilisasjonen – javel, i ordets litt videre forstand. I tide for årets solfestival – faktisk nummer to for meg i år, for vi hadde jo allerede solfestival i Farmhamna den 16. februar 🙂
Min tid i Farmhamna var helt fantastisk. Mange flotte opplevelser i vakre omgivelser, mye tid utendørs. Lærerik. Sånt skal det være på en fangststasjon. En god tilværelse for en sjel sulten på livet i arktis og mye føde for kameraen.
Men nå er denne kapittelen historie. Jeg var litt lat med tanke på reisebloggen, det må jeg nok komme tilbake til. Men det får nå vente litt.
Farmhamna er ikke helt på verdens ytterste ytterkant, men beliggenheten kan nå neppe beskrives som sentral heller. Å komme dit og tilbake er ikke nødvendigvis selvgående, som disse bildene kanskje illustrerer:
Dønninger kan alltid gjøre livet vanskelig på vestkysten …
Så langt ser det ut som om det blir et godt isår på Svalbard, i den forstand at det er ganske mye is nå i forhold til det som vi har sett i de siste årene, som iskartet viser klart. Altfor ofte har det vært neppe noe is i det hele tatt i Svalbards farvann på denne årstiden.
… og drivis er ikke noe ukjent fenomen på Svalbard heller.
Også rundt omkring Farmhamna har det vært en god del is de siste ukene. Noen ganger var den lille halvøya faktisk helt avsperret av drivisen. Ikke nødvendigvis den helt tunge isbaksen, men nok til å holde en båt bort fra kysten.
Sånt har det vært nesten hele tiden i Farmhamna de siste ukene.
Kombinasjonen av dønninger på yttersiden av den lille halvøya og is på innersiden har gjort det litt spennende å få mannskapet utvekslet. Jeg skulle dra og Rico skulle få familien sin igjen. Vi fikk det jo gjort. Henningsen-gjengen fra Henningsen Transport og Guiding i Longyearbyen gjorde en fantastisk jobb med det lille men kraftige skipet Farm (ja, det finnes en sammenheng mellom båten og stedet, som navnet antyder) og spesielt med zodiac’en for å få folk og frakt inn og ut under krevende forhold.
Zodiac i drivisen.
Det var en liten gjeng ombord inkludert Kristina som skulle besøke fangststasjonen, men det skulle ikke bli takket dagens vanskelige forhold. De fikk faktisk litt rock’n’roll ombord på grunn av havets dønninger. Til syvende og sist var det bare å si seg fornøyd med at vi fikk hoveddelen av operasjonen gjort. Ingenting er garantert på slike steder!
Dagene blir raskt lysere etter sola har kommet tilbake til landet. Det går bare utrolig fort. Allerede nå, bare noen få dager etter solfesten her i Farmhamna, skinner sola i flere timer.
Og vi har en skyfri himmel igjen, etter mer enn en uke med stort sett bare skyer.
Da er det på tid med en liten tur til Farmhamnas omgivelser. Det er ikke langt til Eidembukta, som noen kanskjen kjenner fra sommersesongens seilbåtturer. Den ligger bare noen få kilometer nord herifra.
På ski fra Farmhamna til Eidembukta. Mot sola 🙂 i det mindste et stykke.
Å være utendørs er for tiden en forfriskende opplevelse, med temperaturer omkring 15 minusgrader og en kald østlig bris.
Jeg planlegger turen slik at jeg får det meste ut av solskinntimene som vi får. Men det ble med tanken å se og ta bilder av Farmhamna fra fastlandskysten med telelens og solnedgangen i bakgrunnen på grunn av en skybanke. Men uansett er det vakkert i alle retninger. Den vidstrakte, snødekte kystsletta med myke farger fra rød til rosa og blå. Drivsnøen som vinden blåser over de lave haugene. Den store stranden i Eidembukta. Jeg følger stranden et stykke uten å finne et eneste stykke drivved, til min stor forbauselse. En liten canyon skapt av Venernbreens smeltevannselv. Jeg følger den et stykke oppover mens jeg holder en øye på snøskavlene som henger truende over veggen på nordsiden, men det er tilstrekkelig med plass til å holde seg langt nok unna hvor det trengs.
Canyon i Eidembukta.
På tilbaketuren ser jeg noen enslige reinsdyr. De eneste levende vesener jeg ser på hele turen, bortsett fra en polarmåke og noen havhester.
Jeg prøver å finne en plass i le for vinden, men stedet som jeg har valgt viser seg til å være den nok mest forblåste plassen i hele området i dag 🙂 og dermed blir lunsjpausen ikke lang. Jeg ser heller frem til den varme ovnen tilbake på hytta i Farmhamna.
I Longyearbyen feire solas tilbakekomst ikke før den 8. mars, noe som har å gjøre med fjellene rundt omkring byen, spesielt mot sør.
Her i Farmhamna ligger forholdene til rette for solfestdagen allerede den 16. februar. Det er den første soloppgangen her siden den 25. oktober, noe som betyr at polarnatten råder i 112 «dager». Nå har jeg bare vært her i snart 3 uker, men likevel er det spesielt å få se sola igjen. For ikke å nevne Rico, han hadde ikke sett den i måneder!
Fri utsikt mot sør: ingen problem i Farmhamna.
Dermed var det bare å gjøre seg klar på «telefonhaugen» bak hytta, godt utstyrt med en kamera samt tilbehør.
Solfest i Farmhamna. Det er ikke snakk om store folkemengder.
Vi var heldige, fordi tidligere hadde det vært fullstendig overskyet. Men nettopp i tide fikk vi en fri stripe mellom skyene og horisonten i sør, og der grodde det rød-oransje lyset til selve sola kom frem bak haugene ved kysten – for et syn, for et øyeblikk!
Den første soloppgangen etter 112 døgn.
Senere i løpet av ettermiddagen ble hele himmelen overskyet igjen. Snakk om flaks!
Hvis du har lyst å lese litt mer om midnattsol og polarnatt er det bare å trykke her.
Og til syvende og sist noen ekstrabilder fra denne vakre dagen på Spitsbergens vestkyst.
Nå har jeg jo allerede vært her i Farmhamna på Spitsbergens vestkyst i en stund og noen begynner å lure på hvordan det er å være her og hva som vi holder på med. Og det er jo faktisk sånt at når jeg farter rund i dette området under seil om sommeren så kommer mine innlegg i reisebloggen med litt høyere frekvens. Men dagene er både vakre og fullt med alt mulig og det er jo ikke meningen med livet på et sånt sted å bruke hele tiden på dataen, ikke sant? 🙂
Farmhamna: fangststasjon på Spitsbergens vestkyst.
Jeg vil nok mer eller mindre snart skrive litt mer også her, men til å begynne det hadde jeg tenkt å presentere selve stedet, Farmhamna. Og til dette formålet har jeg satt opp en egen side om Farmhamna (trykk her for å åpne den). Der finnes det ikke bare 360 grader panoramabilder i stilen du har muligens allerede sett på andre sider i dette nabolaget av denne hjemmesiden her, men også 2 gallerier med en hel del bilder fra stedet, både sommeren og vinteren. Sistnevnte gir allerede noen inntrykk av hva som vi driver med her. Og en god del forskjellig informasjon følger selvfølgelig også med.
Farmhamna er en fangststasjon på vestkysten av Spitsbergen, rett nord for Isfjorden. Landskapet her er en utstrakt kystslette. Farmhamna ligger litt værhardt til på denne eksponerte kyststripen, og det blåser gjerne en del her.
Det finnes mange bukter på denne kysten, noen av dem mer kjent, andre mindre så. De ligger mer eller mindre avskjermet bak holmer, stein og halvøyer. Det er noe vi gjerne drar nytte av når vi besøker dette området under seilbåtturene om sommeren. Også på denne tiden nå, i polarnatten, er det godt å ha litt ly og le. Det er ikke lett å komme hit på denne tiden av året, og det som finnes av transport går vanligvis for seg med båt. Området er ganske utilgjengelig over land.
Farmhamna.
Dette bildet gir et inntrykk hvordan Farmhamna ser ut på denne tiden, mot slutten av januar/begynnelsen av februar. Midt på dagen, med alt av dagslys som denne årstiden gir oss her.
Nordens lys!
Farmhamna midt på dagen.
Og her ser vi den ytre kysten av Farmhamna. Blikket går mot sør, og igjen er det midt på dagen. Det er skumring, det er to uker igjen til vi får se sola igjen for første gang etter polarnatten. Avhengig av været kan det godt bli noen dager senere. Eller til og med litt tidligere. Vi får se.
Uansett er det fortsatt omtrent to uker til vi kommer så langt. Men likevel har vi allerede flere timers skumring, når sola reiser bare noen få grader under horisonten og gir oss de vakreste varianter av gul, orange og rød som en kan bare tenke seg på himmelen i sør og likeså mange og vakre sorter blå i nord.
Og senere på dagen har vi en helt annen type lys, som du kan tenke deg. Mye svakere en sola, men uendelig vakkert.
Nordens lys!
Nordlys over Farmhamna.
Litt svak, men en vakker visning allerede den første kvelden jeg er her!
Kan godt hende det blir noen flere nordlysbilder her i løpet av de neste ukene … 🙂
Lyset holder på med å komme tilbake til Norges nordligste øyer, og jeg følger. Det vil si, denne gangen er jeg faktisk litt raskere. Selve sola vil følge om noen få uker.
Tiden i Longyearbyen ble ikke lang. Den ble faktisk en god del kortere en planlagt, fordi båttransporten som var planlagt neste uke ble flyttet til dagen etter min ankomst. Timene i byen ble få og hektiske denne gangen.
Is i småbåthavna i Longsyearbyen
Den lille, gode MS Farm er for tiden her den eneste båten på vannet og den skulle ta meg ut til plassen jeg ønsket meg til. Det var en seilas på 6-7 timer og eventyret begynte allerede i havna som lå mer eller mindre frosset til. Eier og skipper Stig Hennigsen måtte la sine hester løpe frem og tilbake noen ganger for å få båten ut i fritt farvann mens nordlyset stå på himmelen. En vakker begynnelse.
Med MS Farm over Isfjorden i polarnatten.
Det er jo allerede flere timer med skumring midt på dagen, og vi kom til destinasjonen med den siste lille biten av dagslys. Farmhamna på vestkysten. Her skal jeg hjelpe Rico i noen uker. Han og samboeren sin, Karoline, eier og driver denne vakre fangststasjonen og gjør sitt for å holde tradisjonen av overvintringsfangst, som har en så lang og spennende historie på Svalbard, i live.
Farmhamna: lykkelig ankomst. Ankommet og lykkelig.
Vestfjorden, dette store, åpne farvannet mellom Lofoten og fastlandskysten, kan være litt av et beist. Jeg husker definitivt flere krysninger med motvind og bølger enn med god seilvind. Også denne gangen var det humpeføre. Javel, sånt er det bare.
I Bodø tok også denne turen plutselig slutt og dermed min sesong i nord for i år. Det ble mindre enn opprinnelig planlagt men mer en fryktet i mellomtiden.
Det var en fantastisk tid til og med denne siste turen på gode gamle Antigua. Tusen takk til alle som har vært med og bidratt til det! Først og fremst til kaptein Serge og hans mannskap – jeg ser frem til å se dere igjen til våren på Svalbard! Til da – safe and happy sailing!
Dermed er der også slutt på reisebloggen for i år. Hvis du likevel har lyst til å reise videre online da er det – hvis du forstår tysk – en mulighet å følge serien «Der arktische Mittwoch» med online-presentasjoner som Birgit Lutz og jeg vil holde i desember og januar 🙂
I dag gjorde vi en tur til Lofotr vikingmuseet på Borg på Vestvågøya. Det var også med tanke på været absolutt det beste vi kunne ha tenkt oss denne dagen.
Museet er veldig vakkert og spennede, med en full rekonstruksjon av et 83 m langt høvdingshus. Det originale huset sto i sin tid rett ved siden av rekonstruksjonen og det er det største hittil kjente huset fra denne tiden. Det er en flott opplevelse, spesielt hvis man får en guided tur av en ekte viking som Christian, veltalende og koronakonform. Da får man nesten lyst til å prøve livet som viking på dette stedet i noen uker. Vel, nesten … jeg liker faktisk livet i dag og jeg vil nok ikke bytte 2021 mot 800-tallet.
Og det ble jo ikke med museet. Dagens høydepunkt for meg var å se en elg rett ved siden av E10 på Vestvågøya. Dessverre gjorde trafikksituasjonen det ikke mulig å stanse, men likevel. Og så lagte den hyggelige sjåføren flere stopp inn på veien tilbake, både på Vestvågøya, Gimsøya og Austvågøya. Det var en flott opplevelse for meg å avlegge et kort besøk til gamle trakter; det var her at jeg lærte å elske øyer i nord for mange år siden.
Og så hadde vi til og med tid til et besøk på Lofotakvariet på Kabelvåg.
I dag var det først og fremst den berømte Trollfjorden som sto på programmet. Det er vel neppe nødvendig å fortelle mye om den. Og vi var der inne på rett tidspunkt og kunne nyte det fantastiske landskapet uten lave skyer, tåke, snøbyger eller andre hindringer – som vi skulle nok få en del av i de neste dagene, ifølge værmeldinga.
Det var også en del havørner til stede, men dette var vel ikke en ren tilfeldighet. Kort tid etter oss ankom en hurtiggående båt, antageligvis fra Svolvær, Trollfjorden og der begynte man å hive ut stykker av fisk; noe som ørnene var tydeligvis godt kjent med fordi de dukket opp så snart båten viste seg i inngangen til fjorden, godt før den stoppet og begynte å kaste ut mat. Litt lureri kanskje, men uten tvil effektiv.
Noen time senere gikk vi langs kaia i Kabelvåg og tok en liten bytur i Lofotens gamle sentrum.
Posteren "Svalbardhytter" (70 x 100 cm) viser mangfoldet av Svalbards hytter i forskjellige landskap. Posteren nytes best sammen med boka "Svalbardhytter".
Boka supplerer posteren Svalbardhytter. Den forteller historiene bak hyttene på tre språk mens posteren visualiserer de mange variasjonene av hyttene i Svalbards forskjellige landskap.
Denne boka er ikke bare den mest omfattende Svalbard-guidebok med informasjon angående alle relevante fagområder, men den er samtidig en fotobok med mange bilder som illustrerer Svalbard sitt landskapelig mangfold, sammen med dyre- og plantelivet sitt i sin helhet.