Bli med på reiser til Jan Mayen og Svalbard fra din egen sofa! Rolf Stange publiserer inntrykk og eventyr fra sine polarekspedisjoner mer eller mindre jevnlig gjennom den arktiske sommeren. Små anekdoter, historier og førstehåndserfaringer, rett fra lengst nord.
På seilasen opp hit fra Bjørnøya kunne vi nok ha brukt vind fra en annen retning – uansett hvilken – enn rett på nesen. Vel, sånt er det bare. Vi kom oss opp hit, og det er det som er viktig.
Drivis i Barentshavet, nord for Bjørnøya.
Så snart vi kom inn i kystfarvannet var det bare skjønnhet alle veier. En fin vandring i vinterlandskapet under Midterhukfjellet. Med isbjørn (en fredelig og vakker opplevelse).
Isbjørn i Bellsund.
Store deler av fjordene er fortsatt islagte, det er fortsatt vinter her mer en noe annet. Kystlinjen er fortsatt blokkert av is mange steder, så det er ikke alltid lett å komme i land og det blir gjerne en liten tur med småbåten langs iskanten. Og det byr jo på mange flotte inntrykk.
Bjørnøya! Det hadde jo tatt en stund å komme så langt, med tanke på vinden som hadde kommet fra nord i mange døgn.
Men på søndag kveld kunne vi faktisk se øya fra en avstand på over 40 sjømil.
Senere denne natten fant vi ut at store deler av øya, i hvert fall på sørsiden, er innesperret av en tett drivisbelte, noe som er jo blitt litt uvanlig i nyere tider. Sørhamna var dermed ikke tilgjengelig og det ble faktisk helt på nordvesthjørnet av øya at vi fikk ankeren på bunnen.
Og her fikk vi også lettbåten på vannet. Med tanke på dagens vanskelig kombinasjon av is, dønninger og vind var det nok det eneste stedet rundt hele Bjørnøya hvor det var anledning å komme seg ut. Det ble en tur langs kysten med lettbåten med en kort ilandstigning inkludert. Helt sikkert ikke den lengste turen som noensinne ble gjort på denne spennende øya, men vakkert var det likevel, med en imponerende klippekyst, delvis dekket av is, og det hele med blå himmel og solskinn!
Så fortsatte vi turen nordover mot Spitsbergens vestkyst. Drivisen ligger lengre vest enn forventet og det er ikke fritt for litt manøvrering i isen og noen ekstra sjømil. Vi får se hvor og når vi når frem til Spitsbergens kyst.
Været er ikke helt på vår siden. Å seile nordover til Bjørnøya og Svalbard er så langt ikke aktuelt for oss, på en ganske liten seilbåt. Men det er jo selvsagt mye spennende her på fastlandskysten. Etter litt atter og fram kastet vi anker i Lille Kvalfjorden på Stjernøya i Altafjorden. Et sted som jeg hadde aldri hørt om før.
Lille Kvalfjorden på Stjernøya i Altafjorden.
Det er virkelig en «lost place», med en liten bosetning som ser ut til å være forlatt. Bratte fjell på alle sider. Adgang er bare fra sjøen. Naturen er vakker og storslått. Stjernøya har vært viktig for sjøsamene i alle tider, og om sommeren er det fortsatt reindrift her.
Klikk på miniatyrbildet for å åpne forstørret versjon av et spesielt bilde.
Så satte vi kurs for Hammerfest
Hammerfest
Hammerfest – kult! Her hadde jeg ikke vært tidligere heller. Vi hadde ingen forventinger om å komme hit, men så blåste vinden oss denne veien. Flott!
Hammerfest med vær som passer beliggenheten.
Hammerfest er jo blant stedene som krever å være den nordligste byen i verden. Og med litt over 11000 innbyggere er den jo i hvert fall klart større enn Longyearbyen.
Struve-meridianstøtten i Hammerfest.
Og det er jo en del forskjellig å se og å gjøre her. Bortsett fra selve byen med havner, plasser og butikker, caféer og kirker er det støtten som minner om Georg Struves fantastisk arbeide med meridian-oppmålingen helt fra Svartehavet opp til Hammerfest tidlig på 1900-tallet. Så er det den verdensberømte isbjørnklubben (nei, jeg ble ikke medlem) og Gjenreisningsmuseet som forteller om byens historie helt fra steinalderen, men med fokus på krigens store ødeleggelser og de tunge årene som fulgte deretter. Det er lett å forstå hvorfor det finnes ingen eldre byggninger i Hammerfest.
Vi forventer å sette kurs nordover mot Bjørnøya og Spitsbergen i morgen (lørdag).
I går ettermiddag kunne vi sette seil og så nådde vi frem til Kåfjorden, innerst i Altafjorden. Det var gruvedrift der for mange år siden og man kan fortsatt se etterlatenskaper etter denne virksomheten i dag. Det finnes faktisk en kulturminnesti i dette vakre fjordlandskapet kledd i hvit. Vi fikk en del snø i går kvel.
Været skifter veldig raskt i disse dagene, og vi trenger helt klart en forandring før vi kan sette kurs nordover, mot Bjørnøya og Spitsbergen.
Kåfjorden.
Senere kunne vi sette seil igjen. Tanken var Oksfjorden, men det var bare å snu så snart vi møtte motvinden i Stjernsundet.
Til havs, til havs! Med SV Meander i Alta. Meander er ikke et nytt skip, det ble opprinnelig byggd i 1946, med flere ombygninger i yngre år, men det er et nytt skip for oss her oppe og vi er virkelig spent på denne «første» turen. Skipet har faktisk vært i Antarktis flere ganger, så hun er vant til is og kulde! Vi, det er en gruppe på 11 gjester fra tysktalende land, kaptain/eier Mario, styrmann/kaptain/eier Heine, matros Bastien og kokk Eek.
Vi begynte turen i Alta.
Alta, her med nordlyskatedralen midt i det moderne bysenteret.
Gruppen kom ombord på mandag og så seilte vi ut i Altafjorden. Vi skal nordover til Bjørnøya og Spitsbergen, men til å begynne med vil vi i alle fall bruke noen dager i kystfarvannet her, også med tanke på værmeldinga.
SV Meander i Alta.
Etter noen timer når vi frem til Årøy, en liten øy i Altafjorden med en imponerende lang historie og vakkert landskap. Og veldig raskt skiftende værforhold!
SV Meander for anker ved Årøy i Altafjorden.
Været var virkelig imponerende mens vi holdt på med å vandre over Årøya tirsdag morgen. Fra still snøfall til snøstorm og så til solskinn noen øyeblikk senere, og så hele turen frem og tilbake igjen. Bildene gir kanskje et inntrykk:
Svalbardvinteren på sitt beste. Den lyse vinteren, eller «lysvinteren» – vinter i kombinasjon med lys som kan være utrolig flott! Det er det man ønsker seg på Svalbard på denne årstiden. Vi fikk jo merke at det kan komme ganske så annerledes omkring midten av mars når været viste seg på en rekke forskjellige, men stort sett lite hyggelige måter. Men deretter kom vinteren tilbake med all sin prakt, ganske kraftig kulde og mye solskinn. For alle som ønsket seg ut på tur var det bare å komme i gang! 🙂
Snølandskap i Nordenskiöld Land.
Og det var akkurat det som vi gjorde. Utrolig flotte vinteropplevelser. Lyset kan være både spennende og vakkert. Det begynner å bli litt smått med mørke og dermed også med nordlys så langt mot nord. Men man kan fortsatt oppleve timelange solnedganger som kan kaste utrolig vakre farger over snølandskapet. Etter vårjevndøgnet (i år 20. mars) begynner nattens mørke å vike for midnattsola som er tydeligvis ikke langt unna.
Frostrøyk i solnedgangens lys i Adventfjorden, med flyplassen i bakgrunnen.
Vi gjorde godt bruk av godværet. Her er noen inntrykk av disse lyse vinterdagene på Svalbard mot slutten av mars mellom Adventfjorden, østkysten og Van Mijenfjorden:
Værest den siste uka var stort sett ikke veldig oppløftende, noe jeg allerede skrev om tidligere her på denne siden. På fredag passerte et polart lavtrykksområde Svalbard og det førte en del videre spennende væropplevelser med seg. Det begynnte heldigvis med at det sluttet å regne og vi fikk litt snø og temperaturer under frysepunktet, noe nok mange hadde lengtet etter i flere dager. Det ble faktisk ikke veldig kaldt, men bedre enn ingenting.
Under den første lille turen i Adventdalen etter melteværet.
Det var nå en gang i alle fall noe brukbart.
Men det gikk ikke mer enn noen timer til vi fikk den neste spennende væropplevelsen i form av en ganske kraftig snøstorm. Jeg vet faktisk ikke hvilken max vindhastighet vi hadde, men det var i hvert fall en ganske interessant opplevelse å være ute, og det kunne til og med være farlig: ikke bare at det var vanskelig å se og å puste i denne ville blandingen av vind og snø og at stormen kunne blåse deg over til enhver tid, men det var heller ikke fritt for at gjenstander fløy rundt. Det oppsto faktisk mindre skader her og der, inkludert på gjenstander som hadde vært ute i årevis.
Snøstorm i Longyearbyen.
Dette lille eventyret var ikke av lang varighet heller, og allerede på lørdag kunne vi nyte livet ute på en måte som kommer litt nærmere inn på det som de fleste vil se foran seg når de tenker på Svalbardvinteren. Men vi må konstatere at snøforholdene og dermed føret ble helt klart ikke bedre i og rundt omkring Longyearbyen denne uken.
Men kan jo hende vi får litt mer snø igjen. Da er det vel å holde fingrene krysset.
Vinterlandskap på Elveneset i Sassenfjorden på lørdag.
Det har alltid vært et fenomen at snøsmelting og vårløsning kommer tidligere i og ved Longyearbyen enn ellers på Svalbard, uansett om det kommer etter kalenderen og tar knekken på vinteren for godt eller om det kommer altfor tidlig og nok bare midlertidig som denne gangen. Man kan nesten satse på at det er godt med snø, forhold og kulde e.g. i Sassendalen når det er full vårløsning i Longyearbyen. Så snart du har lagt Longyearbyen og den første delen av Adventdalen bak deg har du alle sjanser å oppleve gode vinterforhold i flere uker til.
Noen inntrykk av været og forholdene på fredag og lørdag:
«Tøffe tider» er selvfølgelig en veldig relativ beskrivelse av livet i Longyearbyen. Vi har et godt liv. Det er ingen bomber som faller fra himmelen. Bare regn. Men … regn! I mars! Ganske mye regn, og en god del av den hvite skjønnheten rundt omkring oss are borte nå.
Lavtrykkområdet som herjer i Nordatlanteren har suget mye varm luft nordover. Disse luftmassene tar vind, regn og varme med seg. Mye mer en man faktisk ville ønske seg.
Svalbard smelter.
Longyearbyen: regn og smeltevann har forvandlet noen av veiene i dammer og bekker.
Det var i hvert fall mitt inntrykk her i flere dager, uansett hvor du gikk og kikket. Vann komm fra himmelen, vann farger snøen først grå og så enda mørkere før den ble til vann og skapet sjøer på tundraen som lå mer og mer åpen. Vann gikk i elvene som egentlig bør ligge frosne i flere måneder fremover.
Gummistøvler var et godt valg for en liten spasertur, gjerne i kombinasjon med brodder, det er bare så jævla glatt noen steder.
Avløp måtte skapes mange steder for å forhindre flom.
Vanlig rutine i mai og juni, men absolutt ingen hverdagssak i mars.
For de som ville dra på tur i Svalbards winterwonderlandskap var nok det beste – om ikke det eneste – valget å legge seg på vent og finne et alternativ i byen til Svalbard faktisk er et winterwonderland igjen. Det har det ikke vært i flere dager, og det er det fortsatt ikke i skrivende stund. Vinteren vil uten tvil komme tilbake, i dag var det allerede snø istedenfor regn. Vinteren tar bare en pause, den er jo ikke borte for godt. Det vil bli kaldt igjen, og elvene og sjøene på tundraen vil snart fryse igjen.
Spørsmålet er om det vil komme nok snø for å lappe hullene i snøen i terrenget. Det får man bare håpe. Det er så mange som ønsker seg ut og på tur nå i mars og april, hovedvintersesongen på Svalbard.
Snøskutertraséer er blitt til slush og sjøer. Kjør du her har du en risiko for å bli sittende fast – og for å skade vegetasjonen under snø og vann.
Det er i mai at vårløsninga vil ta knekken på vinteren for godt.
Det er med god grunn at det ikke er lov til å kjøre på mark som ikke er både snødekt og frossen. Det er noen som har en ganske liberal framgangsmåte med hensyn til denne loven, spesielt mot slutten av sesongen eller under varmværsperioder som nå. Bildet viser hvordan resultatet ser ut, og det vil ta mange år uten videre forstyrrelser for å bli bedre igjen (Adventdalen ved siden av veien. Bilde tatt i juni 2019).
Spørsmålet vil sikkert komme om det er nå vær eller klima. Mitt kort svar: det er litt av begge to. Vær og klima er vanskelig å skille mellom når det er snakk om meteorologiske begivenheter. Begge to er forskjellige perspektiv, først og fremst på forskjellige tidsskalaer, på de samme fenomenene, som samlet beskriver atmosferens tilstand. Blant annet temperatur, nedbør, vind, lufttrykk og luftfuktighet, for å nevne de viktigste. Vær er det du kan se, føle og måle der og da. Hvis du samler observasjonene i mange år og blander dem sammen for a ekstrahere gjennomsnittsverdier osv, så tar du klimpaperspektivet.
Så det er vanskelig å si om denne ukens varme og våte dager ville ha skjedd uten klimaendringene. Vitenskapet har gjort viktige framskritt ved å bedømme slike spørsmål i de siste årene. Det ville vært spennende å høre hva ekspertene har å si om denne ukens meteorologiske begivenheter på Svalbard, og hva slags resultater deres modeller ville produsere.
Alt som jeg kan gjøre her og nå er å gjøre noen gjetninger på bakgrunn av det som vi vet om klimaendringer. Tendensen som de fører med seg for Svalbard er stort sett ganske klar: været blir mindre stabilt, det blir mer vind, mer nedbør og spesielt mer regn om vinteren.
Det er de som nå vil si at en dag eller to med regn var ikke noe ukjent for 100 år siden heller. Og det er jo sant. Men både frekvensen og intensiteten til slike episoder øker, og det er noe som klart kan knyttes til klimaendringene i vår tid.
Dermed er det rimelig å anta at klimaendringer har hatt en sterk innflytelse på værforløpet i denne uken på Svalbard. Det ville kanskje gå litt for langt å si at uten klimaendringene ville vi ikke hatt denne ukens forbigående vårløsning. Men man kan vel si at den med stor sannsynlighet ville vært kortere og mindre intens. Men faktisk har vi hatt regn og temperaturer omkring 5 varmegrader i flere dager. I midten av mars, på Svalbard!
Det finnes folk som har bodd her i mange år og som har sett mange vintrer komme og gå og som ser med forbauselse på alt som flyter og flommer i by og mark. Og alle de som kom opp nettopp denne uken for å oppleve Svalbards winterwonderland … vel, hva kan jeg si. Feil plass, feil tid. Jeg synes litt synd på dem.
Svalbard i den lyse vinteren, slik som den skal være. Snø, is og kulde. Så langt hadde det ikke vært noen av de beryktede lavtrykkområder med varmluft, temperaturer over null, regn og smeltende snø, til menneskenes og dyrenes stor glede.
Vinter på Svalbard. Pingoer i Adventdalen
Også til vår stor glede. Vi tok anledningen til flere vakre turer til å nyte naturen og livet ute i Longyearbyens nære og mindre nære omgivelser, på godt kjente og mindre godt kjente ruter.
Man lærer jo så lenge man lever, og det gjelder absolutt også i Arktis, eller kanskje enda mer. Jeg fant ut at en steinhaug gjemt under snø kan ikke anbefales å brukes som bremse etter en rask nedovertur på en bratt bakke. Det anbefales heller ikke å forlate snømobilen fremover med hodet (under hjelmen, helt etter forskrift) gjennom vindskjermen. Noe som jeg kunne faktisk ha tenkt meg før 😉 det var ikke på en av de vanlige turistrutene.
Men mindre eventyr som dette er en del av turlivet, og så lenge det ikke skjer noe utover en knust vindskjerm er det ikke noe farlig med et. Vi hadde noen fantastiske dager i Svalbardnaturen, slik som den skal være på denne årstiden.
Her følger noen inntrykk av disse turene mellom Longyearbyen, Nordmannsfonna og Tempelfjorden:
Posteren "Svalbardhytter" (70 x 100 cm) viser mangfoldet av Svalbards hytter i forskjellige landskap. Posteren nytes best sammen med boka "Svalbardhytter".
Boka supplerer posteren Svalbardhytter. Den forteller historiene bak hyttene på tre språk mens posteren visualiserer de mange variasjonene av hyttene i Svalbards forskjellige landskap.
Denne boka er ikke bare den mest omfattende Svalbard-guidebok med informasjon angående alle relevante fagområder, men den er samtidig en fotobok med mange bilder som illustrerer Svalbard sitt landskapelig mangfold, sammen med dyre- og plantelivet sitt i sin helhet.