Bli med på rei­ser til Jan May­en og Sval­bard fra din egen sofa! Rolf Stan­ge publi­se­rer inn­trykk og even­tyr fra sine pola­rek­spe­dis­jo­ner mer eller mind­re jevn­lig gjen­nom den ark­tis­ke som­me­ren. Små anek­do­ter, his­to­ri­er og før­stehånds­er­fa­rin­ger, rett fra lengst nord.

man
3 jun
2019

Været i For­lands­un­det var ikke helt som plan­lagt etter vær­mel­dinga. Det som vi fak­tisk fikk var liten kuling rett fra nord, noe som gjor­de alt litt ube­ha­ge­lig til vi had­de nådd frem til stil­le far­vann i Kross­fjor­den. Det var bra med en liten spa­ser­tur etter den litt røf­fe seil­a­sen. Vi kikket på res­te­ne etter værst­as­jo­nen som ble dre­vet i Ebelt­oft­ham­na mel­lom 1912 og 1914 og sene­re besøk­te vi en sjø­fu­gl­ko­lo­ni len­ger nord i Kross­fjor­den.

Gal­le­ri – For­lands­und & Kross­fjord – 03. juni 2019

Klikk på minia­tyr­bil­det for å åpne fors­tør­ret vers­jon av et spe­sielt bil­de.

søn
2 jun
2019

Vi var alle sam­men vel­dig spent på hva som dagen ville brin­ge – det had­de vært man­ge isbjørn­ob­ser­vas­jo­ner i Bil­lefjor­den i det sis­te. Til og med i går had­de det vært ikke mind­re enn 3 bam­ser her i områ­det, så her tenk­te vi måt­te det jo være noe å se. Snart etter fro­kos­ten var vi i gang, det var bare noen få sjø­mil til iskan­ten i Bil­lefjor­den.

Det gikk ikke mye tid til vi had­de sett isbjørn på fas­ti­sen ved Nor­dens­ki­öld­breen. Litt langt bor­te, for langt for å ta bruk­ba­re bil­der. En bjørn spis­te fro­kost, han had­de åpen­bart fått tak i en sel, den and­re rus­let rundt og ven­tet på sjan­sen sin å få noen god­bi­ter, han også. Vi fulg­te med fra ski­pet som lå ved iskan­ten. Hele skues­pil­let var så vidt syn­lig i kikker­ten og med Ingolf sin tele­skop fikk man jo upåkla­ge­li­ge obser­vas­jo­ner. Bare for å ta bil­der var avstan­den godt over gren­sen.

Gal­le­ri – Bil­lefjor­den – 02. juni 2019

Klikk på minia­tyr­bil­det for å åpne fors­tør­ret vers­jon av et spe­sielt bil­de.

Sene­re tok vi en tur i land i Skans­buk­ta. På sør­si­den der had­de det vært en god del reins­dyr, som vi så fle­re av på nært hold, og vi nytet utsik­ten og sol­skinn etter en litt anstren­gen­de gåtur i den tun­ge, våte dyps­nøen.

lør
1 jun
2019

Fle­re hundre tapp­re mara­ton-løpe­re drei­er sine run­der i og rundt Lon­gye­ar­by­en mens vi hol­der på med å gjø­re oss klar. Det er utro­lig mye som skal til for en lang­tur på Sval­bard, uts­tyr, kame­ra med diver­se len­ser, ditt og datt og mye mer.

Noen timer sene­re er vi klar til å set­te i gang. Kap­tain Robert hil­ser alle vel­kom­men ombord Anti­gua og etter en liten intro­duks­jon er vi snart busy med å få sei­le­ne opp i vin­den. Sola skin­ner fra en blå polar­him­mel og en fin, frisk bris hjel­per til med å kom­me oss ut i Isfjor­den. Vi set­ter kurs nord­o­ver mot Skans­buk­ta hvor vi kas­ter anke­ren.

Gal­le­ri – Lon­gye­ar­by­en – Skans­buk­ta, 01. juni 2019

Klikk på minia­tyr­bil­det for å åpne fors­tør­ret vers­jon av et spe­sielt bil­de.

Det er en fan­tas­tisk kveld med vak­ker mid­natt­sol og mye dyre­liv rundt omkring oss. Man­ge reins­dyr bei­ter på åpne tun­draf­lek­ker, fle­re polar­rev løper og leker og det er for­bau­sen­de man­ge prak­tær­fugl blant de hundre­vis av ærfug­le­ne langs fjæra.

fre
31 mai
2019

Da er vi snart klar til å set­te i gang med som­mer­se­son­gen. Mot­toen er «Sval­bard under seil» og i mor­gen (lør­d­ag) set­ter vi kurs fra Lon­gye­ar­by­en for å nyte for­som­me­ren her i nord, opp­dage vak­re Sval­bard-lands­kap, is og dyre­li­vet fra en flott seil­båt!

Sval­bard under seil: med SV Anti­gua til isen.

Og det­te betyr selv­føl­ge­lig at den ark­tis­ke blog­gen vil bli opp­datert igjen regel­mes­sig. Det vil abso­lutt løn­ne seg å kom­me til­ba­ke til den­ne siden og føl­ge oss på even­tyr i ark­tis, når vi sei­ler inn i Sval­bards vak­re fjor­der, til avsi­des­lig­gen­de øyer og når vi møter dyre­li­vet! Den­ne som­me­ren tar vi fle­re turer med SV Anti­gua på Sval­bard, men vi leg­ger også ut med SY Arti­ca II i sam­me områ­det og det går da også en tur til Øst­grøn­lands mek­ti­ge fjor­der med SY Anne-Mar­ga­re­tha.

Hvis du har lyst å være med oss en tur i rea­li­te­ten – tur­bes­kri­vel­se­ne for 2020 er nå online. (bare på tysk, bekla­ger, men det blir språket ombord på dis­se turene).

søn
26 mai
2019

Våren er ankom­met på Nor­ges øyer i Ark­tis. Tid­li­ge arter som snø­spur­ven og alke­kon­gen kom aller­e­de i april og fyll­te tun­dra og fjel­lur med sang (snø­spurv) og lat­ter (alke­kon­ge).

Med noen minus­gra­der er det fort­satt litt kjø­lig her, men lik­e­vel blir de snøfrie tun­draf­lek­ke­ne nå stør­re og stør­re med hver dag som går og vann begyn­ner å løpe i elve­ne.

Tun­draen kom­mer gjen­nom snøen i Advent­da­len.

Nå har de fles­te trekk­fu­glarter retur­net til sine hek­ke­om­rå­der på Sval­bard. For en god ukes tid siden duk­ket plut­se­lig noen kort­nebb­gås opp på tun­draen langs veiene i og ved Lon­gye­ar­by­en, og hvitkinn­gå­sa fulg­te ikke langt deret­ter.

Ring­gås ved Advent­fjor­den (en hvitkinn­gås i bak­grun­nen).

Og så fulg­te man­ge fle­re. Det var man­ge hundre som kom i løpet av noen få dager og sat­te i gang med å byg­ge opp reser­ver på snøfrie tun­draf­lek­ker. Rundt omkring Lon­gye­ar­by­en fors­vin­ner snøen regel­mes­sig fle­re uker tid­li­ge­re enn på Sval­bard ellers, og der­for er Advent­da­len og Lon­gye­ar­by­en et spe­sielt fuglom­rå­de for arter som bei­ter på vege­tas­jon. Sene­re vil man­ge arter flyt­te seg til sine hek­ke­om­rå­der and­re steder på øya.

Ring­gås i Advent­fjor­den (kort­nebb­gås i fore­grun­nen).

For tiden er det lett å se og å ta bil­der av alle 3 gåse­ar­ter som hek­ker på Sval­bard på rela­tivt nært hold, samt fle­re arter som ærfugl, prak­tær­fugl og man­ge fle­re, i Lon­gye­ar­by­ens nærom­rå­der og til og med i byen. Sene­re, når de har flyt­tet seg til sine respek­ti­ve hek­ke­om­rå­der, vil det bli mye van­skel­i­ge­re. Da vil de fles­te arte­ne også være vel­dig skye.

Spe­sielt ring­gå­sa vil da være en van­skel­ig art å se, den er ikke en dag­lig­dags syn om som­me­ren. Der­for er det en spe­si­ell fornøyel­se for fuglin­ter­es­ser­te å se den­ne arten nå langs fjæra rett ved Lon­gye­ar­by­en. Så len­ge du hol­der deg litt i bak­grun­nen, bak hus eller inne i bilen, er faren for fors­tyr­rel­se da også gans­ke liten.

Alle tre gåse­ar­ter som hek­ker på Sval­bard i et bil­de: kort­nebb­gås, hvitkinn­gås og ring­gås. Advent­fjor­den.

Så det er litt artig å få tatt et bil­de som det­te har, som viser alle tre gåse­ar­ter som hek­ker på Sval­bard i et bil­de: kort­nebb­gås (øverst til venst­re), hvitkinn­gås (nederst til venst­re) og ring­gås (nederst til høy­re).

fre
17 mai
2019

Du som leser det­te har åpen­bart aller­e­de fun­net frem til den­ne siden, men viss­te du at den er ryke­n­de fersk, i hvert fall den­ne nor­ske utga­ven på www.spitsbergen-svalbard.no?

Ellers har siden egent­lig en gans­ke lang his­to­rie. Jeg begynn­te å job­be med den tyske vers­jo­nen www.spitzbergen.de i 2006 og siden det har den vokst og nå er den uten tvil den størs­te webs­iden som drei­er seg om Sval­bard og ikke noe annet. Siden omhand­le alle emner av inter­es­se, alle deler av hele øygrup­pen, dyre­li­vet, plan­ter og mye annet og på den store og fort­satt vok­sen­de sam­lin­gen av Sval­bard-pan­ora­ma­bil­der kan du rei­se rundt over hele Sval­bard, inklu­dert de mest avsi­des­lig­gen­de strøk, fra Bjørnøya til Sjuøya­ne, du kan besøke frøh­vel­vet og Spits­ber­gens sis­te kull­gruve i Lun­ckef­jel­let, for å nev­ne bare noen få. En side med nyhe­ter og en rei­se­blogg som tar deg sam­men med forfat­te­ren gjen­nom alle års­ti­der er også med.

Sval­bard-hjem­mesi­den er nå online på norsk.

Etter gui­de­bo­ka Sval­bard – Nor­ge nær­mest nord­po­len kom ut på norsk i 2017 ble det klart at hjem­mesi­den måt­te bare ful­ge etter. Og det skjed­de nå etter fle­re gans­ke inten­se måne­der. Det er fort­satt noen engels­ke sider gjemt her og der, sam­men med tea­m­et av over­set­te­re hol­der jeg fort­satt på med å få dem over­satt. Så du er hel­dig hvis du fin­ner en 😉

Tusen takk til dere som hjalp til med pros­jek­tet! Det var en flott gjeng som gikk i gang med å over­set­te man­ge, man­ge sider:

Ida Eli­sa­beth Aar­vaag
Ceci­lie Berg­heim
Marie Brekkhus
Mari Buck
Jan­ni­cke Høy­em
Jes­per Kirk­hus
Tina Otten­heym
Aina Rog­stad
Eli­sa­beth Scho­ch
Vero­ni­ka Sund
Ida Eli­sa­beth Veld­man
Ivar Våge

Tusen takk skal dere ha!

søn
12 mai
2019

Årets sva­ne­sang? Rett i tide for slut­ten av den­ne vin­ter­se­son­gen duk­ket en dver­gs­va­ne opp ved Lon­gye­ar­by­en, noe som er en orni­to­lo­gisk rari­tet på Sval­bard. Sva­ner er ikke blant hek­ke­fug­le­ne så langt i nord, men lik­e­vel er det obser­vas­jo­ner en gang iblant.

Dver­gs­va­ne (Cyg­nus bewi­ckii) i Advent­da­len.

Saken kan være litt for­vir­ren­de for­di man fin­ner to latins­ke navn for den­ne arten: både Cyg­nus bewi­ckii og Cyg­nus colum­bia­nus er i brukt hvis man sjek­ker for­skjel­li­ge steder på net­tet. På den engels­ke Wiki­pe­dia-siden står det at «The two taxa within it are usual­ly regard­ed as con­spe­ci­fic, but are also some­ti­mes … split into two spe­ci­es: Bewick’s swan (Cyg­nus bewi­ckii) of the Palae­arc­tic and the whist­ling swan (C. colum­bia­nus) pro­per of the Nearc­tic.»

Iføl­ge artsobservasjoner.no er det så langt bare 5 obser­vas­jo­ner av dver­gs­va­ner på Sval­bard, inklu­dert den aktu­el­le. Den elds­te som er regis­trert er fra 1987.

Dver­gs­va­ne og kort­nebb­gås.

Det fin­nes også obser­vas­jo­ner av sangs­va­nen (Cyg­nus cyg­nus) på Sval­bard, som ser ut til å besøke øya litt hyp­pi­ge­re enn dens mind­re slek­ting, dver­gs­va­nen. Det er 24 regis­trer­te obser­vas­jo­ner av sangs­va­nen siden 1992 på Sval­bard, inklu­dert 7 på Bjørnøya.

Dver­gs­va­ne og kort­nebb­gås.

Men i det­te til­fel­let har loka­le fug­len­tus­i­as­ter kon­klu­dert med at det må være snakk om en dver­gs­va­ne, noe den­ne forfat­te­ren, som ikke er noen spe­sia­list i saken, gjer­ne tar til etter­rett­ning. Den aktu­el­le dver­gs­va­nen ser i hvert fall ut til å tri­ves sam­men med noen kort­nebb­gås i Advent­da­len, ikke langt fra Lon­gye­ar­by­en.

Dver­gs­va­ne og kort­nebb­gås i Advent­da­len.

Dis­se bil­de­ne ble tatt uten å fors­tyr­re fug­le­ne på god avstand med 1200 mm brenn­vid­de.

Det var også en del reins­dyr i områ­det som var gans­ke åpen­bart fornøy­de med utvi­k­lin­gen som går helt klart mot som­me­ren. Tun­draf­lek­ker uten snø hol­der på med å vok­se, slik at adgang til næring blir mye let­te­re nå. Snøs­ku­te­re står på lage­ret nå og vin­ter­se­son­gen er nær­mest avs­lut­tet, og folk og dyr er der­med kla­re til å øns­ke som­me­ren vel­kom­men på Sval­bard.

Sval­bar­d­rein på snøfri tun­dra.

tor
9 mai
2019

Våren er rett bak hjør­net nå da det går mot mid­ten av mai, og snart er vin­ter­se­son­gen over. Men vi har noen fine vin­ter­d­a­ger igjen, med sol og mil­de minus­gra­der, etter en april måned som var litt … blan­det, for å si det sånt. Da er det bare å ta anled­nin­gen å dra ut på tur i vin­ter­mo­dus.

Snart kom­mer våren: Sval­bar­dry­pe og Sval­bar­d­rein gle­der seg over lett adgang til mat.

Vi drar hel­ler effi­si­ent østo­ver gjen­nom de for­skjel­li­ge dale­ne. Advent­da­len, Eskerd­a­len og Sas­send­a­len, en etter den and­re. Vi drar bare østo­ver, den­ne gan­gen blir turen lang.

Ved Rabot­breen lar vi dale­ne med sine – fort­satt stort sett snø­dek­te – tun­dra­lands­kap bak oss. Her begyn­ner det vids­trak­te is- og bre­lands­kap som dek­ker store deler av Sval­bard. Men også her i den mek­ti­ge more­nen Rabot­breen er det gans­ke tyde­lig at våren er ikke langt unna. I noen små isgrot­ter hen­ger ist­ap­per fra taket. Selv om det er fort­satt kul­de­gra­der så skin­ner sola kraft­ig nok for a smel­te litt breis.

Liten isgrot­te i more­nen til Rabot­breen.

Ist­ap­per i en isgrot­te ved Rabot­breen.

Også det­te spen­nen­de lands­kap lar vi snart lig­gen­de bak oss og snart set­ter vi kur­sen nord­o­ver. Her avvi­ker vi fra den populæ­re og vak­re ruten over Nord­manns­fon­na til Mohn­buk­ta på øst­kys­ten.

På vei nord­o­ver over Fim­bu­li­sen.

Nå er det bare snø, is og fjell rundt omkring oss. Lands­ka­pet er lik­som uen­de­lig. Kyst og tun­dra har vi for lengst lagt bak oss. Her er det en isb­re og liten fonn etter den and­re. Vel, fon­ne­ne er da ikke så små hel­ler. Det er selv­føl­ge­lig ikke snakk om dimens­jo­ner som kan kon­kur­re­re med inlan­di­sen i Grøn­land eller Ant­ark­tis, men lik­e­vel drei­er det seg gjer­ne om fle­re hundre kva­drat­ki­lo­me­ter. Fim­bu­li­sen, Filch­ner­fon­na, Lomo­no­sov­fon­na … sist­nevn­te er kil­den til mek­ti­ge isbre­er som Nor­dens­ki­öld­breen og Mit­tag-Leff­ler­breen. Lomo­no­sov­fon­na er 600 kva­drat­ki­lo­me­ter stor!

Uen­de­lig lands­kap: Lomo­no­sov­fon­na.

Målet for i dag er New­ton­top­pen. Det er Sval­bards høy­es­te fjell. 1713 meter over havet. Det er kan­skje ikke sær­lig mye i ver­dens­sam­men­h­eng, men lik­e­vel er fjel­let og lands­kap rundt omkring den abso­lutt impon­e­ren­de og det er langt bor­te. Saken er å kom­me seg dit. Og det er kaldt, til og med på en fin vår­d­ag som i dag.

New­ton­top­pen kom­mer i syn­et.

Det er den and­re turen til New­ton­top­pen for meg. Den førs­te gan­gen var i 2010. Den­ne gan­gen var vi også to, men vi var ute med ski, pulk og telt, noe som tok oss nes­ten 4 uker gjen­nom den­ne ismar­ken. Nå er vi mye ras­ke­re.

New­ton­top­pen med noen deko­ra­ti­ve sky­er.

Den­ne gan­gen had­de vi litt mer hell med været på New­ton­top­pen: i dag er top­pen i sky­en, selv om det er for det mes­te fint og klart ellers.

New­ton­top­pen er ikke et van­skel­ig fjell å kom­me seg opp på, den er «bare» langt bor­te – og kaldt.

Top­punk­tet av New­ton­top­pen i sky­er og kuling.

Det blå­ser opp til stiv kuling på top­pen og det er kaldt, kan­skje minus tjue og så kom­mer jo windchill’en på top­pen. Så det er ikke tid til piknik den­ne gan­gen, men lik­e­vel nyter vi det spe­si­el­le med å være på et sånt sted, hvor en har hele Sval­bard under seg.

Og så får vi jo utsik­ten noen meter under top­pen. Det er en skuld­er i kan­skje 1500 meter høy­de, hvor litt gra­nitt stik­ker ut av snøen. Herif­ra har vi en impon­e­ren­de utsikt over bre og fjell.

Utsikt fra New­ton­top­pen mot sør.

Vei­en hjem er lang … det er mer enn 300 kilo­me­ter totalt, fra Lon­gye­ar­by­en til New­ton­top­pen og til­ba­ke.

tir
23 apr
2019

Etter en lite gle­de­lig uke før pås­ken med en tid­lig og gans­ke hef­tig vår­løs­ning kom vin­te­ren til­ba­ke til Sval­bard på pås­kesøn­dag med fry­se­gra­der og sol. Både lokal­be­fol­kin­gen og turis­ter, gui­der og tur­ope­ra­tø­rer kan gle­de seg over gode for­hold til vin­ter­se­son­gens avs­lut­ning etter en gans­ke kje­de­lig peri­ode.

Lon­gye­ar­by­en Cam­ping: sis­te uke en sjø, nå nes­ten en skøy­te­ba­ne.

Lon­gye­ar­by­en Cam­ping, som var et impon­e­ren­de inns­jø- og lagu­n­e­lands­kap sis­te uke, er nå nes­ten en skøy­te­ba­ne. And­re steder er det fan­tas­tisk glatt, både i ter­ren­get og i byen, så det er uten tvil brod­de­fø­re nå man­ge steder.

Men så snart du kom­mer bort fra Lon­gye­ar­by­en og litt inno­ver Advent­da­len blir for­hol­de­ne bed­re, og det er man­ge som tar pås­ke­tu­ren nå med en liten for­sin­kel­se.

Advent­da­len: sis­te uke en elv, nå en skøy­te­ba­ne.

Selv­føl­ge­lig tok pås­ke­ha­ren en avs­tik­ker hele vei­en nord­o­ver til Sval­bard. God pås­ke! 🙂

God pås­ke!

tor
18 apr
2019

Vår­løs­ning – 4 uker for tid­lig

I skri­ven­de stun­de – det er skjær­tors­dag, 18. april – er inn­trykket en får ute at hele Sval­bard hol­der på med å tine bort. Den­ne april blir uten tvil den 101. måne­den med en tem­pe­ra­tur godt over gjen­noms­nitt.

Men mer om det­te sene­re. Et resul­tat av den­ne irri­ter­en­de vær­si­tuas­jo­nen er at jeg har tid til å skri­ve litt, det var jo aller­e­de en god stund siden …

Isgrot­ten – for 4 uker siden

… at vi tok turen til isgrot­ten i Lon­gye­ar­breen. Det fin­nes jo isgrot­ter i mer eller mind­re alle isbre­er, og de i bree­ne i nær­he­ten av Lon­gye­ar­by­en er populæ­re turm­ål blant både turis­ter som tar gui­de­de turer og fast­bo­en­de. Du kan dra til isgrot­ten på Scott Tur­ner­breen i Bol­terd­a­len med hun­de­sle­de eller på ski, du kan ta en fot­tur eller ski­tur opp til den på Lars­breen eller du kan ta en tur til isgrot­ten på Lon­gye­ar­breen med alle trans­port­mid­ler du kan ten­ke deg, inklu­dert snøs­ku­ter eller bel­te­vogn.

Isgrot­ten i Lon­gye­ar­breen (mid­ten av Mars).

Isgrot­te­ne er fak­tisk smel­tevanns­ka­na­ler, men det jo – van­lig­vis – ingen smel­tevann om vin­te­ren (det kan lik­e­vel skje at det dan­ner seg smel­tevann under og etter peri­o­der med mildt­vær, så vær obs på det). Avhen­gig av «ter­ren­get» kan det være mer eller mind­re lett. Av og til er det så trangt eller bratt at det blir rett og slett umu­lig, i hvert fall for van­li­ge folk, men and­re grot­ter er mer besøker­venn­li­ge. Det varie­rer fra grot­te til grot­te og fra år til år. I alle fall er det en helt fasci­ne­ren­de opp­le­vel­se!

Isgrot­te i Lon­gye­ar­breen.
Van­lig­vis leg­ger jo ikke bil­der ut som viser meg selv, men jeg like det­te her 🙂