spitzbergen-3
fb  Spitsbergen Panoramabilder - 360 graders panoramabilder  de  en  nb  Spitsbergen Butikk  
Marker
Home* Rei­se­dag­bø­ker og bil­der → Ark­ti­sk blogg: Jan May­en, Sval­bard

Arktisk blogg: Jan Mayen, Svalbard

Bli med på rei­ser til Jan May­en og Sval­bard fra din egen sofa! Rolf Stan­ge publi­se­rer inn­trykk og even­tyr fra sine pola­reks­pe­dis­jo­ner mer eller mind­re jevn­lig gjen­nom den ark­ti­s­ke som­me­ren. Små anek­do­ter, his­to­ri­er og før­stehånds­er­fa­rin­ger, rett fra lengst nord.

Gode tider …

Sval­bard i den lyse vin­te­ren, slik som den skal være. Snø, is og kul­de. Så langt had­de det ikke vært noen av de beryk­te­de lav­tryk­kom­rå­der med varm­luft, tem­pe­ra­tu­rer over null, regn og smel­ten­de snø, til men­nes­ke­nes og dyre­nes stor gle­de.

Adventdalen, Pingos

Vin­ter på Sval­bard. Pin­go­er i Advent­da­len

Også til vår stor gle­de. Vi tok anled­nin­gen til fle­re vak­re turer til å nyte natu­ren og livet ute i Lon­gye­ar­by­ens nære og mind­re nære omgi­vel­ser, på godt kjen­te og mind­re godt kjen­te ruter.

Man lærer jo så len­ge man lever, og det gjel­der abso­lutt også i Ark­tis, eller kanskje enda mer. Jeg fant ut at en stein­h­aug gjemt under snø kan ikke anbe­fa­les å bru­kes som brem­se etter en rask nedo­ver­tur på en bratt bak­ke. Det anbe­fa­les hel­ler ikke å for­la­te snø­mo­bi­len fre­mo­ver med hodet (under hjel­men, helt etter for­skrift) gjen­nom vin­dskje­r­men. Noe som jeg kun­ne fak­ti­sk ha tenkt meg før 😉 det var ikke på en av de van­li­ge turist­ru­tene.

Men mind­re even­tyr som det­te er en del av tur­li­vet, og så len­ge det ikke skjer noe uto­ver en knust vin­dskje­rm er det ikke noe far­lig med et. Vi had­de noen fan­tas­ti­s­ke dager i Sval­bard­na­tu­ren, slik som den skal være på den­ne årst­iden.
Her føl­ger noen inn­trykk av dis­se ture­ne mel­lom Lon­gye­ar­by­en, Nord­manns­fon­na og Tem­pel­fjor­den:

Klikk på minia­tyr­bil­det for å åpne forstør­ret versjon av et spe­sielt bil­de.

Sol­fest i Lon­gye­ar­by­en

Sol­fes­ten er et tra­dis­jo­nelt høy­de­punkt i kalen­de­ren for man­ge om bor i Lon­gye­ar­by­en. Solas og lys­ets til­ba­ke­komst fei­res den 8. mars når solas førs­te direk­te strå­ler når Skjæ­rin­ga, Lon­gye­ar­by­ens elds­te del. Da sam­ler man seg ved den gam­le syke­hu­s­trap­pa i nær­he­ten av kir­ken.

Solfest, Longyearbyen

Sol­fest i Lon­gye­ar­by­en.

Og det sam­me skjed­de i god tra­dis­jon den­ne gan­gen også, selv om skye­ne på hor­i­son­ten i sør truet med å øde­leg­ge litt av moro­en. Man­ge fast­bo­en­de og turis­ter møt­te opp for å hyl­le sola. Det tra­dis­jo­nel­le pro­gram­met inklu­de­rer en del musikk, og når sola tyde­lig­vis kjem­pet med å kom­me gjen­nom skye­ne omt­rent kl. 12.45 var det man­ge som hei­et med den gam­le san­gen «sol, sol, kom igjen, sola er min bes­te venn!» Og da kom sola fak­ti­sk frem gjen­nom et hull mel­lom sky­er og fjell, til for­sam­lin­gens store gle­de! Et fan­tas­ti­sk øye­b­likk.

Solfest, Longyearbyen

Sol­fest i Lon­gye­ar­by­en: «Here comes the sun» 🙂

Snakk om flaks – bare noen minut­ter sene­re forsvant hor­i­son­ten igjen bak skye­ne.

Sol­fes­ten varer fak­ti­sk i en uke og inklu­de­rer en hel serie av kul­tu­rel­le arran­ge­men­ter, men noen av dem, inklu­dert den tra­dis­jo­nel­le sol­fest­re­vy­en, måt­te for tiden avly­ses for­di det er man­ge av kunst­ne­re som for tiden sli­ter med koro­na. Det er plan­lagt å ta igjen med dis­se arran­ge­men­te­ne om noen uker.

Fra Farm­ham­na til Lon­gye­ar­by­en

Da er jeg til­ba­ke i Lon­gye­ar­by­en etter fem uker i Farm­ham­na. Til­ba­ke til sivi­li­sas­jo­nen – javel, i ordets litt vide­re forstand. I tide for årets sol­fes­ti­val – fak­ti­sk num­mer to for meg i år, for vi had­de jo alle­re­de sol­fes­ti­val i Farm­ham­na den 16. febru­ar 🙂

Min tid i Farm­ham­na var helt fan­tas­ti­sk. Man­ge flot­te opp­le­vel­ser i vak­re omgi­vel­ser, mye tid uten­dørs. Lære­rik. Sånt skal det være på en fangststas­jon. En god til­væ­rel­se for en sjel sul­ten på livet i ark­tis og mye føde for kame­ra­en.

Men nå er den­ne kapit­te­len his­to­rie. Jeg var litt lat med tan­ke på rei­se­b­log­gen, det må jeg nok kom­me til­ba­ke til. Men det får nå ven­te litt.

Farm­ham­na er ikke helt på ver­dens ytters­te ytter­kant, men belig­gen­he­ten kan nå nep­pe bes­kri­ves som sen­tral hel­ler. Å kom­me dit og til­ba­ke er ikke nød­ven­dig­vis selvgåen­de, som dis­se bil­de­ne kanskje illus­tre­rer:

Dønninger

Døn­nin­ger kan all­tid gjø­re livet van­ske­lig på ves­t­kys­ten …

Så langt ser det ut som om det blir et godt isår på Sval­bard, i den forstand at det er ganske mye is nå i for­hold til det som vi har sett i de sis­te åre­ne, som iskar­tet viser klart. Alt­for ofte har det vært nep­pe noe is i det hele tatt i Sval­bards far­vann på den­ne årst­iden.

Is

… og dri­vis er ikke noe ukjent feno­men på Sval­bard hel­ler.

Også rundt omk­ring Farm­ham­na har det vært en god del is de sis­te uke­ne. Noen gan­ger var den lil­le hal­vøya fak­ti­sk helt avsper­ret av dri­vi­sen. Ikke nød­ven­dig­vis den helt tun­ge isbak­sen, men nok til å hol­de en båt bort fra kys­ten.

Pannekakeis

Sånt har det vært nes­ten hele tiden i Farm­ham­na de sis­te uke­ne.

Kom­bi­nasjo­nen av døn­nin­ger på ytter­si­den av den lil­le hal­vøya og is på inner­si­den har gjort det litt spen­nen­de å få manns­ka­pet utveks­let. Jeg skul­le dra og Rico skul­le få fami­li­en sin igjen. Vi fikk det jo gjort. Hen­ningsen-gjen­gen fra Hen­ningsen Trans­port og Gui­ding i Lon­gye­ar­by­en gjor­de en fan­tas­ti­sk jobb med det lil­le men kraf­ti­ge ski­pet Farm (ja, det fin­nes en sam­men­heng mel­lom båten og stedet, som nav­net anty­der) og spe­sielt med zodiac’en for å få folk og frakt inn og ut under kre­ven­de for­hold.

Zodiac i drivisen

Zodiac i dri­vi­sen.

Det var en liten gjeng ombord inklu­dert Kris­ti­na som skul­le besø­ke fangststas­jo­nen, men det skul­le ikke bli tak­ket dagens van­ske­li­ge for­hold. De fikk fak­ti­sk litt rock’n’roll ombord på grunn av havets døn­nin­ger. Til syven­de og sist var det bare å si seg fornøyd med at vi fikk hove­d­de­len av ope­ras­jo­nen gjort. Ingen­ting er garan­tert på sli­ke steder!

Farm

Farm i posis­ji­on i Farm­ham­na.

Ski­tur til Eidem­buk­ta

Dage­ne blir raskt lyse­re etter sola har kom­met til­ba­ke til lan­det. Det går bare utro­lig fort. Alle­re­de nå, bare noen få dager etter sol­fes­ten her i Farm­ham­na, skin­ner sola i fle­re timer.

Og vi har en sky­fri him­mel igjen, etter mer enn en uke med stort sett bare sky­er.

Da er det på tid med en liten tur til Farm­ham­nas omgi­vel­ser. Det er ikke langt til Eidem­buk­ta, som noen kanskjen kjen­ner fra som­mer­se­son­gens seil­båt­tu­rer. Den lig­ger bare noen få kilo­me­ter nord herif­ra.

På ski til Eidembukta

På ski fra Farm­ham­na til Eidem­buk­ta. Mot sola 🙂 i det minds­te et stykke.

Å være uten­dørs er for tiden en for­fris­ken­de opp­le­vel­se, med tem­pe­ra­tu­rer omk­ring 15 minus­gra­der og en kald øst­lig bris.

Jeg plan­leg­ger turen slik at jeg får det mes­te ut av sol­skinn­ti­me­ne som vi får. Men det ble med tan­ken å se og ta bil­der av Farm­ham­na fra fast­lands­kys­ten med tel­e­lens og sol­ned­gan­gen i bak­grun­nen på grunn av en sky­ban­ke. Men uan­sett er det vak­kert i alle ret­nin­ger. Den vids­trak­te, snø­dek­te kyst­s­let­ta med myke far­ger fra rød til rosa og blå. Drivs­nøen som vin­den blå­ser over de lave hau­ge­ne. Den store stran­den i Eidem­buk­ta. Jeg føl­ger stran­den et stykke uten å fin­ne et enes­te stykke driv­ved, til min stor for­bau­sel­se. En liten can­yon skapt av Venern­breens smel­tevann­selv. Jeg føl­ger den et stykke oppo­ver mens jeg hol­der en øye på snøs­kav­le­ne som hen­ger tru­en­de over veg­gen på nordsi­den, men det er til­strek­ke­lig med plass til å hol­de seg langt nok unna hvor det trengs.

Canyon i Eidembukta

Can­yon i Eidem­buk­ta.

På til­ba­ke­tu­ren ser jeg noen ens­li­ge reins­dyr. De enes­te leven­de vese­ner jeg ser på hele turen, bort­sett fra en polar­må­ke og noen hav­hes­ter.

Jeg prø­ver å fin­ne en plass i le for vin­den, men stedet som jeg har valgt viser seg til å være den nok mest for­blås­te plas­sen i hele områ­det i dag 🙂 og der­med blir lunsj­pau­sen ikke lang. Jeg ser hel­ler frem til den var­me ovnen til­ba­ke på hyt­ta i Farm­ham­na.

Klikk på minia­tyr­bil­det for å åpne forstør­ret versjon av et spe­sielt bil­de.

Sol­fest i Farm­ham­na

I Lon­gye­ar­by­en fei­re solas til­ba­ke­komst ikke før den 8. mars, noe som har å gjø­re med fjel­le­ne rundt omk­ring byen, spe­sielt mot sør.

Her i Farm­ham­na lig­ger for­hol­de­ne til ret­te for sol­fest­da­gen alle­re­de den 16. febru­ar. Det er den førs­te solo­pp­gan­gen her siden den 25. okto­ber, noe som betyr at polarn­at­ten råder i 112 «dager». Nå har jeg bare vært her i snart 3 uker, men like­vel er det spe­sielt å få se sola igjen. For ikke å nev­ne Rico, han had­de ikke sett den i måne­der!

Farmhamna

Fri uts­ikt mot sør: ingen pro­blem i Farm­ham­na.

Der­med var det bare å gjø­re seg klar på «tele­fon­h­au­gen» bak hyt­ta, godt uts­tyrt med en kame­ra samt til­behør.

Farmhamna sun festival

Sol­fest i Farm­ham­na. Det er ikke snakk om store fol­ke­meng­der.

Vi var hel­di­ge, for­di tid­li­ge­re had­de det vært fulls­ten­dig overs­ky­et. Men net­topp i tide fikk vi en fri stri­pe mel­lom skye­ne og hor­i­son­ten i sør, og der grod­de det rød-orans­je lys­et til sel­ve sola kom frem bak hau­ge­ne ved kys­ten – for et syn, for et øye­b­likk!

Farmhamna soloppgang

Den førs­te solo­pp­gan­gen etter 112 døgn.

Sene­re i løpet av etter­mid­da­gen ble hele him­me­len overs­ky­et igjen. Snakk om flaks!

Hvis du har lyst å lese litt mer om mid­natt­sol og polarn­att er det bare å trykke her.

Og til syven­de og sist noen ekstra­bil­der fra den­ne vak­re dagen på Spits­ber­gens ves­t­kyst.

Klikk på minia­tyr­bil­det for å åpne forstør­ret versjon av et spe­sielt bil­de.

Farm­ham­na

Nå har jeg jo alle­re­de vært her i Farm­ham­na på Spits­ber­gens ves­t­kyst i en stund og noen begy­n­ner å lure på hvor­dan det er å være her og hva som vi hol­der på med. Og det er jo fak­ti­sk sånt at når jeg far­ter rund i det­te områ­det under seil om som­me­ren så kom­mer mine inn­legg i rei­se­b­log­gen med litt høye­re frek­vens. Men dage­ne er både vak­re og fullt med alt mulig og det er jo ikke men­in­gen med livet på et sånt sted å bru­ke hele tiden på data­en, ikke sant? 🙂

Farmhamna

Farm­ham­na: fangststas­jon på Spits­ber­gens ves­t­kyst.

Jeg vil nok mer eller mind­re snart skri­ve litt mer også her, men til å begy­n­ne det had­de jeg tenkt å pre­sen­te­re sel­ve stedet, Farm­ham­na. Og til det­te for­må­let har jeg satt opp en egen side om Farm­ham­na (trykk her for å åpne den). Der fin­nes det ikke bare 360 gra­der pan­ora­ma­bil­der i sti­len du har muli­gens alle­re­de sett på and­re sider i det­te nabo­la­get av den­ne hjem­mesi­den her, men også 2 gal­le­rier med en hel del bil­der fra stedet, både som­me­ren og vin­te­ren. Sist­nevn­te gir alle­re­de noen inn­trykk av hva som vi dri­ver med her. Og en god del for­skjel­lig informas­jon føl­ger selvføl­ge­lig også med.

Farm­ham­na

Da er jeg på plass i Farm­ham­na!

Farm­ham­na er en fangststas­jon på ves­t­kys­ten av Spits­ber­gen, rett nord for Isfjor­den. Lands­ka­pet her er en uts­trakt kyst­s­let­te. Farm­ham­na lig­ger litt vær­hardt til på den­ne eks­po­ner­te kyst­stri­pen, og det blå­ser gje­r­ne en del her.

Det fin­nes man­ge buk­ter på den­ne kys­ten, noen av dem mer kjent, and­re mind­re så. De lig­ger mer eller mind­re avskje­r­met bak hol­mer, stein og hal­vøy­er. Det er noe vi gje­r­ne drar nyt­te av når vi besø­ker det­te områ­det under seil­båt­ture­ne om som­me­ren. Også på den­ne tiden nå, i polarn­at­ten, er det godt å ha litt ly og le. Det er ikke lett å kom­me hit på den­ne tiden av året, og det som fin­nes av trans­port går van­lig­vis for seg med båt. Områ­det er ganske utilg­jen­ge­lig over land.

Farmhamna

Farm­ham­na.

Det­te bil­det gir et inn­trykk hvor­dan Farm­ham­na ser ut på den­ne tiden, mot slut­ten av januar/begynnelsen av febru­ar. Midt på dagen, med alt av dags­lys som den­ne årst­iden gir oss her.

Nor­dens lys!

Farmhamna

Farm­ham­na midt på dagen.

Og her ser vi den ytre kys­ten av Farm­ham­na. Blik­ket går mot sør, og igjen er det midt på dagen. Det er skum­ring, det er to uker igjen til vi får se sola igjen for førs­te gang etter polarn­at­ten. Avhen­gig av været kan det godt bli noen dager sene­re. Eller til og med litt tid­li­ge­re. Vi får se.

Uan­sett er det fort­satt omt­rent to uker til vi kom­mer så langt. Men like­vel har vi alle­re­de fle­re timers skum­ring, når sola rei­ser bare noen få gra­der under hor­i­son­ten og gir oss de vak­res­te vari­an­ter av gul, oran­ge og rød som en kan bare ten­ke seg på him­me­len i sør og likeså man­ge og vak­re sor­ter blå i nord.

Og sene­re på dagen har vi en helt annen type lys, som du kan ten­ke deg. Mye sva­ke­re en sola, men uen­de­lig vak­kert.

Nor­dens lys!

Nordlys, Farmhamna

Nord­lys over Farm­ham­na.
Litt svak, men en vak­ker vis­ning alle­re­de den førs­te kvel­den jeg er her!

Kan godt hen­de det blir noen fle­re nord­lys­bil­der her i løpet av de nes­te uke­ne … 🙂

Nordover

Lys­et hol­der på med å kom­me til­ba­ke til Nor­ges nord­ligs­te øyer, og jeg føl­ger. Det vil si, den­ne gan­gen er jeg fak­ti­sk litt ras­ke­re. Sel­ve sola vil føl­ge om noen få uker.

Tiden i Lon­gye­ar­by­en ble ikke lang. Den ble fak­ti­sk en god del kor­te­re en plan­lagt, for­di båt­trans­por­ten som var plan­lagt nes­te uke ble flyt­tet til dagen etter min ankomst. Time­ne i byen ble få og hek­ti­s­ke den­ne gan­gen.

Is, småbåthavna Longsyearbyen

Is i små­båt­hav­na i Long­sye­ar­by­en

Den lil­le, gode MS Farm er for tiden her den enes­te båten på van­net og den skul­le ta meg ut til plas­sen jeg øns­ket meg til. Det var en sei­las på 6-7 timer og even­ty­ret begy­n­te alle­re­de i hav­na som lå mer eller mind­re fros­set til. Eier og skip­per Stig Hen­nigsen måt­te la sine hes­ter løpe frem og til­ba­ke noen gan­ger for å få båten ut i fritt far­vann mens nord­ly­set stå på him­me­len. En vak­ker begy­n­nel­se.

Med MS Farm over Isfjorden

Med MS Farm over Isfjor­den i polarn­at­ten.

Det er jo alle­re­de fle­re timer med skum­ring midt på dagen, og vi kom til desti­nasjo­nen med den sis­te lil­le biten av dags­lys. Farm­ham­na på ves­t­kys­ten. Her skal jeg hjel­pe Rico i noen uker. Han og sam­boe­ren sin, Karo­li­ne, eier og dri­ver den­ne vak­re fangststas­jo­nen og gjør sitt for å hol­de tra­dis­jo­nen av over­vin­trings­fangst, som har en så lang og spen­nen­de his­to­rie på Sval­bard, i live.

Farmhamna: ankommet

Farm­ham­na: lykke­lig ankomst. Ankom­met og lykke­lig.

Klikk på minia­tyr­bil­det for å åpne forstør­ret versjon av et spe­sielt bil­de.

Ves­t­fjor­den

Ves­t­fjor­den, det­te store, åpne far­van­net mel­lom Lofo­ten og fast­lands­kys­ten, kan være litt av et beist. Jeg hus­ker defi­ni­tivt fle­re krys­nin­ger med mot­vind og bøl­ger enn med god seil­vind. Også den­ne gan­gen var det humpe­fø­re. Javel, sånt er det bare.

I Bodø tok også den­ne turen plut­se­lig slutt og der­med min sesong i nord for i år. Det ble mind­re enn opprin­ne­lig plan­lagt men mer en fryk­tet i mel­lomtiden.

Det var en fan­tas­ti­sk tid til og med den­ne sis­te turen på gode gam­le Anti­gua. Tusen takk til alle som har vært med og bid­ratt til det! Først og fremst til kap­tein Ser­ge og hans manns­kap – jeg ser frem til å se dere igjen til våren på Sval­bard! Til da – safe and hap­py sai­ling!

Der­med er der også slutt på rei­se­b­log­gen for i år. Hvis du like­vel har lyst til å rei­se vide­re online da er det – hvis du forstår tysk – en muli­ghet å føl­ge seri­en «Der ark­ti­sche Mitt­woch» med online-pre­sen­tas­jo­ner som Bir­git Lutz og jeg vil hol­de i desem­ber og janu­ar 🙂

Klikk på minia­tyr­bil­det for å åpne forstør­ret versjon av et spe­sielt bil­de.

Lofotr viking­mu­se­um på Borg

I dag gjor­de vi en tur til Lofotr viking­mu­seet på Borg på Ves­t­vå­gøya. Det var også med tan­ke på været abso­lutt det bes­te vi kun­ne ha tenkt oss den­ne dagen.

Museet er vel­dig vak­kert og spen­ne­de, med en full rekon­struks­jon av et 83 m langt høv­dings­hus. Det ori­gi­na­le huset sto i sin tid rett ved siden av rekon­struks­jo­nen og det er det størs­te hit­til kjen­te huset fra den­ne tiden. Det er en flott opp­le­vel­se, spe­sielt hvis man får en gui­ded tur av en ekte viking som Chris­ti­an, vel­tal­en­de og koro­na­kon­form. Da får man nes­ten lyst til å prø­ve livet som viking på det­te stedet i noen uker. Vel, nes­ten … jeg liker fak­ti­sk livet i dag og jeg vil nok ikke byt­te 2021 mot 800-tal­let.

Og det ble jo ikke med museet. Dagens høy­de­punkt for meg var å se en elg rett ved siden av E10 på Ves­t­vå­gøya. Dess­ver­re gjor­de tra­fikk­si­tuas­jo­nen det ikke mulig å stan­se, men like­vel. Og så lag­te den hyg­ge­li­ge sjå­fø­ren fle­re stopp inn på vei­en til­ba­ke, både på Ves­t­vå­gøya, Gim­søya og Aus­t­vå­gøya. Det var en flott opp­le­vel­se for meg å avleg­ge et kort besøk til gam­le trak­ter; det var her at jeg lær­te å els­ke øyer i nord for man­ge år siden.

Og så had­de vi til og med tid til et besøk på Lofot­ak­va­riet på Kabel­våg.

Klikk på minia­tyr­bil­det for å åpne forstør­ret versjon av et spe­sielt bil­de.

BØKER, KALENDER, POSTKORT OG MER

Dette og mye mer får du i Spitsbergen-Svalbard nettbutikken.

Opphavsrett: Rolf Stange
css.php