Etter en natts seilas nådde vi frem til Freemansundet mellom Barentsøya og Edgeøya, sørøst på Svalbard. Et veldig vakkert område og et høyarktisk økosystem, veldig forskjellig fra Nordaustlandets polarørkenlandskap lenger nord.
Her er det isbjørnen som hersker og som gjerne krever planendringer, også den dagen vi var der. Landskapet er veldig karakteristisk med vidstrakte, mørke platåfjell og hekkekolonier av krykkjer. Fjellrev vandrer rundt på tundraen, som er grønn og veldig vakker. Selv på en litt grå dag som denne gangen.
Bildegallerier – Barentsøya & Edgeøya – 12. juli 2024
Hinlopenstretet … haddde vi ikke vært der allerede i går? Jo, det stemmer, men det er et veldig stort område og man kunne godt bruke en uke der eller to uten å ha sett og gjort alt man kunne ønske å se og å gjøre der.
Da var det bare å ta noen gode valg. På seilasen sørover hadde vi allerede passert en del hvalrosser. Så begynte dagen i dag med en tur på Von Otterøya, en litt steinete perle av høyarktisk landskap. Det skulle vise seg at øya var allerede opptatt av en isbjørn, så det var bare å trekke seg litt tidligere enn planlagt, men vi fikk jo i hvert fall litt mer tid i land en i går i Wahlenbergfjorden.
Så var det Bråsvellbreen. Det er jo et av naturens store mirakler på Svalbard, og det ville vi ikke gå glipp av!
Bildegalleri – Hinlopenstretet (2) – 11. juli 2024
Etter flere delvis litt værharde dager skulle det bli vår dag i dag i Hinlopenstretet. Det begynte jo med at vi måtte kansellere en fottur på en liten øy in Wahlenbergfjorden fordi vi så isbjørner på den enda mindre naboøya. Men vi fikk en dyreopplevelse av den sjeldne sorten mens vi kunne observere ei binne med en årsunge som spaserte over denne vesle øya.
Senere fikk vi enda en spesiell dyreopplevelse, denne gangen ved Alkefjellet, den store kolonien av polarlomvier. Utrolig!
Bildegalleri – Hinlopenstretet – 10. juli 2024
Det hadde vært en veldig våt ettermiddag og natt i Murchisonfjorden, og så kom vinden. Det blåste som bare fa’en og her var det bare å trekke seg. Vi prøvde på nordsiden av Nordaustlandet. Selvfølgelig blåste det der også, det gjorde det nok over hele plassen. Det ble ikke lett å finne en brukbar ankringsplass, for ikke å snakke om en mulighet å komme i land et sted.
Men etter hvert fant vi en bra plass på Sjuøyane, lengst nord på Svalbard, og vi fikk en utrolig flott liten tur på Phippsøya. Vakkert!
Øst for Sjuøyane hadde vinden vel fordrevet isen, her var det bare tåke.
Vi hadde beste forhold for å krysse nordre Hinlopen østover mot Nordaustland og nådde frem til Kinnvika i Murchisonfjorden tidlig på søndag. Dermed hadde vi god tid til å utforske den gamle svensk-finske forskningsstasjonen samt omgivelser. Her er det skikkelig polarørken, en sterk kontrast sammenlignet med vegetasjonen de siste dagen!
Senere var det bare å holde seg om bord. Det var mye vind, regn og snø. Godt innevær. Det var ganske våt også i Longyearbyen, hvor man måtte stenge flere veier på grunn av fare for oversvømmelser og ras.
Bildegalleri – Nordaustland: Kinnvika – 07. juli 2024
Sørdalsflya er en del av Reinsdyrflya, dette store slettelandet på nordsiden av Liefdefjorden. Det var her den tyske krigsmarinen hadde værstasjonen «Kreuzritter» i 1943-44. Ellers er Reinsdyrflya et veldig fredelig sted. Det er naturen som hersker her.
Det samme gjeleder Gråhuken helt nord i Woodfjorden. Det finnes ingen fangstfolk som overvintrer og driver med fangst der i dag, men det var mange som overvintret der på 1900-tallet, inkludert flere vel kjente som Hilmar Nøis som bygget hytta i sin tid til Christiane Ritter som vintret der i 1934-35 sammen med mannen sin og den norske fangstmannen Karl Nikolaisen. Christiane Ritter skrev boka «Kvinne i polarnatten» om denne overvintringen. Det var flere her ombord som ønsket å se den berømte hytta. Flott at vi fikk det gjort.
Været på nordvesthjørnet av Spitsbergen var nøyaktig slik det gjerne pleier å være, med temperaturer ikke langt fra null, en del vind og snø. Det var bra med moderne klær beregnet for friluftsliv i vind og vær, og likevel var det godt å komme tilbake etter noen få timer til et skip som har sentralvarme og en kokk som tilbereder gode måltider tre ganger dag om dag. Det helt umulig å forestille seg hva slags forhold hvalfangerne måtte tåle for 400 år siden.
På Danskøya kunne vi dra på tur og strekke litt på beina. Ved Smeerenburgfjorden hadde vi flaks med været og fikk fantastiske inntrykk av denne verden av is og fjell. Og i Virgohamna fikk vi se på stedet hvor både Salomon August Andrée og Walter Wellman i sin tid hadde tatt av for å dra til nordpolen, hvor ingen av dem nådde frem. Wellman kom tilbake, Andrée ble igjen i isen.
En dag i Krossfjorden, igjen med knallvær. Fjortende Julibukta lå stille rundt oss selv om det blåste ganske kraftig i selve fjorden. Men her i bukta kunne vi nyte et bredt spekter av naturens skjønnheter fra den lille sjøfuglkolonien hvor det til og med finnes noen lundefugler og faktisk minst én (det må da vel være minst to) alke, en veldig sjelden art på Svalbard. Så gikk det videre til en liten odde med en ganske utrolig blomsterprakt, inkludert noen av de mer sjeldne arter som polarløvetann (Taraxacum arcticum) og Erigeron humilis. Og så var det breen innerst i bukta.
Snakk om breer. Lillehöökfjorden er nok en av de vakreste og mest imponerende av Svalbards mange isbreer, selv om det er mye is som er gått tapt her på grunn av klimaendringene.
Vi kunne nyte hele dagen i Kongsfjorden, noe som skulle vise seg som et godt valg med tanke på været.
Ossian Sarsfjellet har en veldig vakker utsikt over store deler av Kongsfjorden, en sjøfuglkoloni med både polarlomvier og krykkjer og et imponerende planteliv inkludert noen sjeldne arter som arnica angustifolia.
Blomstrandhalvøya er en velkjent klassiker i Kongsfjorden, fra den gamle marmorgruven Ny London / Marble Island til fjelltoppene som Bratliekollen hvor man får nyte et virkelig fantastisk panoramautsikt over hele Kongsfjorden.
Det er allerede så mye som har skjedd. Været var fantastisk, så det var bare å ta anledningen og gjøre så mye vi kunne. Hvalrosser sto høyt på ønskelisten. Vi fant dem i Forlandsundet, sammen med en god del krykkjer. En vakker kombinasjon 🙂
Så fortsatte vi mot Ny-Ålesund, hvor muligheten tilbød seg å besøke Svalbards nordligste bosetning uten større skip. Da var det også bare å ta anledningen.
Bildegalleri – Fra Forlandsundet til Ny-Ålesund – 02. juli 2024
To guider av et fransk skip fikk bøter på 20.000 kroner hver for å ha forstyrret isbjørner. Hendelsen skjedde den 23. juni i Mosselbukta nord på Spitsbergen. Det var ei binne med en unge som spiste på en hvalkadaver når guidene styrte gummibåter med turister i bjørnenes retning. Disse sluttet å spise og gikk bort fra hvalkadaveren, som Sysselmesteren meddeler i en pressemelding.
Isbjørner nyter en god måltid (arkivbilde, Hinlopenstretet 2023).
I Svalbardmiljøloven § 30 står det: «Det er forbudt å lokke til seg, forfølge eller ved annen aktiv handling oppsøke isbjørn slik at den blir forstyrret eller det kan oppstå fare for mennesker eller isbjørn.»
Fra og med 2025 vil nye regler være på plass som vil kreve 500 meters minimumsavstand (t.o.m. 30. juni) henholdsvis 300 meter (f.o.m. 1. Juli).
Den nye fotoboka Spitsbergen – kald skjønnhet har 227 bilder som tar leseren med på en lang reise rundt hele Svalbard. Turen går gjennom årstidene, vi får se dyrelivet og litt av øyenes historie en gang iblant hører også med.
Jeg tok bildene på utallige turer i en perioden av nesten 20 år mellom 2005 (da fikk jeg min første digitalkamera) og 2023. Mange uforglemmelige minner er knyttet til disse turene og dermed også til bildene, og hver gang jeg bestemte meg for et bilde som jeg skulle ha med i boka måtte jeg la 1000 bilder utenfor som kanskje like godt kunne vært med.
I selve boka skal bildene få fortelle sine egne historier. Det er ingen lang tekst i boka. Mine egne tanker, historier og minner skal ikke være i veien når du blar gjennom boka. Likevel vil jeg gjerne fortelle om noen av dem, og her er plassen å gjøre det. Kan hende det blir en liten serie hvis du er interessert. Vi får se.
Det første bildet: nordlyset
På 78 grader nord begynner året midt i polarnatten. Polarlyset er vel den vakreste delen av denne mørke (men likevel fine) årstiden.
Dermed var det klart at det første bildet i boka måtte bare bli et nordlys. Og jeg husker godt hvor stolt jeg var av mine første nordlysbildene! Et av dem fikk være med i den første utgaven i 2011. Men dessverre hadde jeg på ingen måte kontroll på alt som skal til for å få gode nordlysbilder. Jeg tørr si at det ble en rask utvikling i årene som fulgte, og i hvert fall mange kalde kvelder i Adventdalen (og andre steder), utstyrt med varme klær, fullformat kamera, gode lenser og stativ. Bildet jeg valgte for den nye utgaven fikk jeg i Adventdalen i 2019.
Det første bildet i den nye fotoboka Spitsbergen: kald skjønnhet:
nordlys i Adventdalen.
Hvis du ser nordlysbilder på internet eller i bøker og magasiner vil de often være mye lysere med veldig kraftige farger. Her ble det vel mest skrudd litt for mye på knappene under fremkallingen på datamaskinen. Det skjer fort, men da er inntrykket som bildet formidler ikke realistisk.
Bare dette første bildet i den gamle utgaven av fotoboka (2011) skulle vært grunn nok til å ta fatt i en ny utgave. Nå er den på plass, og denne gangen ble jeg fornøyd 🙂.
Det første sollyset
Tilbakekomsten av sola etter flere måneders polarnatt er alltid en stor begivenhet i arktiske strøk. I Longyearbyen, omkranset av fjell, er det ikke før 8. mars at man kan feire solfesten. Men andre steder på den samme breddegraden, uten fjell mot sør, kan det være flere uker tidligere. I Farmhamna, en fangststasjon på vestkysten, kunne vi feire solfest allerede den 20. februar under min periode der i 2022, og på denne dagen fikk jeg dette bildet:
Sola kommer tilbake til Farmhamna, 20. februar 2022.
Denne tiden i Farmhamna vil nok være en kostbar minne så lenge jeg bare kan huske noe i det hele tatt. Det er flere bilder fra Farmhamna og omgivelser som er med i den nye fotoboka Spitsbergen – kald skjønnhet.
Siden om Langeøya er kåret til ukens side. Langeøya er en liten øy i Bastianøyane i den sørlige delen av Hinlopenstretet. Siden har faktisk eksistert allerede i en stund, men nå har jeg tilføyd en del informasjon og flere bilder. Hvis du kan lese tysk vil jeg faktisk anbefale å besøke den tyske utgaven av denne siden som også har et spennende sitat fra Carl Koldeweys beretning. Koldewey var en tysk polarforsker som besøkte Langeøya i 1868.
Det er bare å komme i gang ved å trykke her og så finner du deg selv plutselig på Langeøya i Hinlopen 🙂
Jakten «Grönland» ble brukt av Koldewey under sin ekspedisjon i 1868.