Det er nes­ten en fris­tel­se å skri­ve «Sval­bard blir kine­sisk» eller noe lignen­de. Men nei, det er bare tull. Lik­e­vel, det er inn­trykket man nes­ten kun­ne få når man gikk gjen­nom noen av aviso­vers­la­ge­ne sis­te uke.

Eien­dom på Sval­bard: et til­ba­ke­b­likk

Vi må gå til­ba­ke til begyn­nel­sen av 1900-tal­let for å fors­tå saken fra et his­to­risk per­spek­tiv. Spits­ber­gen (nav­net Sval­bard ble lite brukt den­ne gan­gen) var ingen­manns­land og både enkelt­per­soner og for­skjel­li­ge sels­ka­per kom og sat­te opp skilt og hyt­ter man­ge steder for å set­te krav på bruks­rett og eien­dom. Tan­ken var som oftest at gru­ve­drift ville nok gi den store gevins­ten. De fles­te sels­ka­pe­ne var alt­for små og had­de ikke midd­ler til å eta­ble­re reell gru­ve­drift og de måt­te trek­ke seg tid­li­ge­re hel­ler enn sene­re, men det var noen tung­vek­te­re som tok saken opp til indus­trielt nivå. Blant dem var ame­ri­ka­ne­ren John Mun­ro Lon­gyear som med sels­ka­pet Arc­tic Coal Com­pa­ny grunn­la Lon­gye­ar­by­en, eller Lon­gyear City som det het den gan­gen, i 1906.

60 kva­drat­ki­lo­me­ter land i Recher­chefjor­den lig­ger ute til salgs
– med en pris­lapp på 3,5 mil­li­ar­der kro­ner.

Men det fles­te mind­re sels­ka­pe­ne måt­te trek­ke seg og man­ge valg­te å sel­ge sine ret­ti­ghe­ter. I man­ge til­fel­ler had­de fle­re gjort krav på det sam­me områ­det. Situas­jo­nen var gans­ke uover­sikt­lig, og det tok fle­re år å få over­sikt og kon­troll på alt. Men det måt­te gjø­res før Sval­bard­trak­ta­ten kun­ne tre i kraft i 1925.

Eie­re fort­sat­te å sel­ge eien­dom og ret­ti­ghe­ter også etter 1925, og etter­føl­ge­re og arvin­g­er gjor­de det sam­me. De fles­te var i mel­lomt­iden blitt klar over at det skul­le aldri bli noe med lønn­som gru­ve­drift på Sval­bard, og da var det bare å sel­ge for å tje­ne noen pen­ger. Det var ofte den nor­ske sta­ten som sik­ret seg eien­dom­me­ne for å få lan­dom­rå­de­ne pa Sval­bard under kon­troll. Opp til nå eier reg­je­ri­n­gen omt­rent 99 % av Sval­bards lan­dom­rå­der. Så er det det rus­sis­ke gru­ve­sels­ka­pet Trust Arc­ti­cu­gol som eier noen lan­dom­rå­der i Isfjor­den: Barents­burg, Coles­da­len, Pyra­mi­den og Erd­mann­flya.

Og til syven­de og sis­te fin­nes det Kul­spids AS, et av man­ge sels­kap som ble dan­net tid­lig på 1900-tal­let for å set­te i gang med utvin­ning av mine­ra­ler på Sval­bard.

Kul­spids AS

Kul­spids AS sik­ret seg et eien­dom på 60 kva­drat­ki­lo­me­ter innerst i Recher­chefjor­den for å dri­ve asbest­fo­re­kom­s­ter. Det ble satt i gang med prø­ve­drift, men det ble aldri noen pro­duk­tiv gru­ve­drift. Men sels­ka­pet Kul­spids AS fin­nes fort­satt og det står fort­satt som eier av 60 kva­drat­ki­lo­me­ter land i Recher­chefjor­den, noe som dagens eie­re nå vil dra nyt­te av ved å sel­ge det. Ame­ri­kans­ke Bloom­berg var det førs­te mediesels­ka­pet som beret­tet om saken, som snart ble tatt opp av blant annet NRK.

«All bidders wel­co­me» var sel­ger­ens buds­kap som var ret­tet mot enkelt­per­soner, firm­aer og reg­je­ri­n­ger ver­den rundt, bare for­ut­satt at de kom fra et land som er med i Sval­bard­trak­ta­ten. Det betyr at eien­dom­men kun­ne sel­ges til Kina eller Russ­land hvis bare pri­sen stem­mer – i teo­ri­en. I praks­is ser det nok litt anner­le­des ut. Lik­e­vel nøl­te Kul­spids AS sine repre­sen­tan­ter ikke med å leg­ge vekt på den store geo­po­li­tis­ke betyd­nin­gen av det å eie land på Sval­bard.

Geo­po­li­tisk betyd­ning – eller ikke

Men hva er nå saken med den geo­po­li­tis­ke betyd­nin­gen? En ny eier vil også måt­te for­hol­de seg til Sval­bard­trak­ta­ten, Sval­bard­mil­jøl­oven og annet rele­vant regel­verk. Det betyr at enhver form for bruk i praks­is er ute­luk­ket. Ingen fremt­idig eier, uan­sett hvem det måt­te være, vil ha lov til å byg­ge hotell eller havn, en forsk­nings­s­tas­jon eller mili­tær­ba­se eller set­te i gang med gru­ve­drift. Det er ikke en gang lov til å kjø­re snøs­ku­ter i områ­det uten spe­si­ell til­l­atel­se fra Sys­sel­mes­te­ren. Sånt sett er den geo­po­li­tis­ke betyd­nin­gen knyt­tet til eien­dom­men nok gans­ke tvil­som, bort­sett kan­skje fra pres­tis­je.

Med tan­ke på det­te anbe­fa­ler Andre­as Øst­ha­gen, for­sker i Fri­dt­jof Nan­sen Insti­tutt, reg­je­ri­n­gen å være for­sik­tig med alt­for generø­se bud, som Sval­bard­pos­ten skri­ver. Sel­ge­ren har satt en mini­mums­pris på ikke mind­re enn 3,5 mil­li­ar­der kro­ner. Når den sis­te store eien­dom­men på Sval­bard ble kjøpt av sta­ten, stå pris­lap­pen på 300 mil­lio­ner kro­ner, og den­ne gan­gen var det snakk om et områ­de i nær­he­ten av Lon­gye­ar­by­en, uten­for ver­neom­rå­de­ne. Der­med kun­ne det den­ne gan­gen ha blitt aktuelt med gru­ve­drift eller annet. Det er ikke til­fel­let nå.

Der­for kan det se ut som bemer­knin­ger om Kina som poten­si­ell kjø­per og lignen­de tar først og fremst sik­te på å dri­ve pri­sen opp og å øke pres­set på reg­je­ri­n­gen å kom­me med bud. Så langt ble det ikke kjent at det ellers fin­nes seriø­se inter­es­sen­ter eller rele­van­te bud.

I mel­lomt­iden har reg­je­ri­n­gen gjort det klart at det er ikke bare å sel­ge til hvem som helst. Iføl­ge en gam­mel avta­le mel­lom reg­je­ri­n­gen og Kul­spids AS, som var en del av en avta­le om et lån som sels­ka­pet fikk i sine tid­li­ge år, kan eien­dom­men ikke sel­ges uten sam­tykke fra reg­je­ri­n­gen. Samt­idig sa en tals­per­son at reg­je­ri­n­gen tid­li­ge­re had­de lagt inn et bud som eier­ne ikke aksep­ter­te da, selv om reg­je­ri­n­gen vur­der­te pri­sen som generøst med tan­ke på at det ikke er aktuelt med land­bruk i områ­det.

I hvert fall er det den sis­te stør­re eien­dom­men på Sval­bard som per nå fort­satt er i pri­va­te hen­der.

… er ingen bra kom­bi­nas­jon, det vet man. Lik­e­vel skjer det at beg­ge møter.

Det skjed­de fak­tisk to gan­ger på Sval­bard i april, rett etter sesong­start. Hel­dig­vis før­te ingen av dis­se hen­dels­e­ne til alvor­li­ge ska­der.

Det frans­ke ski­pet Polar­front gikk på grunn ikke langt fra kys­ten ved Dia­ba­sod­den i Isfjor­den, ikke langt fra Lon­gye­ar­by­en. Ski­pet fikk snart hjelpt av Kyst­vak­ta som eva­kuer­te de 12 pas­sas­je­re­ne og sene­re dro ski­pet av grunn. Polar­front seil­te til Lon­gye­ar­by­en under egen mas­kin og ble sene­re fri­gitt etter inspeks­jon. Myn­di­ghe­te­ne under­søker saken, men det skal være snakk om uopp­merksom navi­ge­ring.

Polar­front (arkiv­bil­de).

Ogå i april gikk Viking­fjord på grunn tett inn på fjæra i Mag­da­le­nefjor­den, med 22 men­nes­ker ombord inklu­dert 12 pas­sa­ge­rer. Ski­pet kom av grunn med nes­te flo uten stør­re ska­der.

En annen hen­del­se skjed­de på ves­t­kys­ten nord for Horn­sund når det ble brann på seils­ku­ta Lin­den. Bran­nen ble bragt under kon­troll og Lin­den kun­ne fort­set­te til hav­na i Lon­gye­ar­by­en for inspeks­jon.

Kom­men­tar

Ingen som sei­ler skal si at han eller hun vil aldri gå på grunn. Lik­e­vel, når et skip går på grunn med en viss has­ti­ghet kloss inn på kys­ten i gener­elt godt kjent og godt kart­lagt far­vann, vil det ska­pe en viss forund­ring. Under­søkel­ser vil vise hva som gikk for seg, men tan­ken er nok ikke langt bor­te at man kan­skje kun­ne ha unn­gått beg­ge til­fel­ler med litt mer opp­merksom­het og god praks­is.

Hel­dig­vis kom ingen og intenting til ska­der, bort­sett fra de øko­no­mis­ke kon­sek­vens­e­ne for berør­te eie­re og tur­ope­ra­tø­rer. Men det som blir igjen er den poli­tis­ke ska­den for alle som sei­ler i Sval­bards far­vann. Det er alle som vil få leve med kon­sek­vens­e­ne hvis myn­di­ghe­te­ne skul­le bestem­me seg å stram­me regel­ver­ket inn på bak­grunn av slike hen­del­ser.

Årets Sval­bard Ski­ma­ra­ton gikk av sta­belen på lør­d­ag mor­gen. Kraft­ig vind og kul­de gjor­de van­skel­ig og til og med truet å set­te en stop­per for arran­ge­mentet eller kre­ve en rute­end­ring. Ras­fa­ren lå på nivå 3 («bety­de­lig») og Toda­len er kjent som et områ­de med ras­fa­re.

Sval­bard ski­ma­ra­ton gikk for seg på lør­d­ag mor­gen i Toda­len under kre­ven­de for­hold med kraft­ig vind og 12 kul­de­gra­der.

Ras­fa­ren ble ivare­tatt av et lag av eks­per­ter som gjor­de en befa­ring rett før start med heli­ko­pter og på bak­ken og etter deres tom­mel-opp kun­ne løpet begyn­ne med en liten forsk­in­kel­se. Antall del­ta­ker lå på hele 648. Blant dem var kjen­di­ser som OL-vin­ne­ren Olaf Tuf­te samt fle­re prof­fer, ambi­siø­se ama­tø­rer, frit­idsid­rett­su­tø­ve­re og fami­lier med barn som tok anled­nin­gen til en kre­ven­de tur. Del­ta­ker­ne kun­ne vel­ge mel­lom halv­ma­ra­ton of den ful­le distan­sen.

Pet­ter Sol­eng Skin­stad vant med 2:19:11, tett fulgt av Eivind Vold.

Løpet ble en tøff utford­ring, med vind, kul­de og i over­kant av 400 høy­de­me­ter.

And­re steder i ver­den ville det­te syn­et straks ha ført til en stor poli­ti­oper­as­jon. På Sval­bard er det helt van­lig med isbjørn­vak­ter fle­re steder langs løpet 🙂

Noen fle­re inn­trykk av årets ski­ma­ra­ton.

Klikk på minia­tyr­bil­det for å åpne fors­tør­ret vers­jon av et spe­sielt bil­de.