Det ble tid for å snekre en ny virtuell tur ved å bygge en ny webside. Denne gangen dreier det seg om Blomsterdalshøgda, en liten fjellrygg på nordsiden av Platåberget bak flyplassen. Det er en enkel og liten tur, og her finnes det vakre blomster, som navnet lover. Jeg har brukt litt tid for å eksperimentere med fokus stacking tekniken som gir vakre bilder av blomster og andre småting med mye bedre dybdeskarphet en vanlige bilder har. Det er noe for foto nerds, men så kommer vi inn på saken …
Skjermdump med en del av et panoramabilde fra Blomsterdalshøgda. Trykk her for å se hele bildet og flere samt historien om den eldste kullgruven i Longyearbyen-området.
… og det er Trøndergruva på Blomsterdalshøgda, den eldste kullgruven i nærheten av Longyearbyen og utgangspunktet til en utvikling som har i et århundre gitt oss byen som vi kjenner den i dag 🙂 trykk her for å ta en liten tur opp på Blomsterdalshøgda og til Trøndergruva.
«Svalbardpakke 2» er statens andre koronapakke som skal hjelpe lokale bedrifter i Longyearbyen spesielt i reiselivsbransjen. Pakken inkluderer 40 millioner kroner og ble vedtatt i Stortinget allerede 23. februar for å hjelpe bedrifter som lider av akutt likviditetsmangel. Men noen lokale bedrifter opplever kompensasjonsordningen som diskriminerende.
Longyearbyen Lokalstyre skrev i en
Schon in einer pressemelding den 9. mars: «Ellers nevner lokalstyreleder Arild Olsen at lokalstyret vil spille inn kriterier som ellers understøtter norsk svalbardpolitikk. Det mest åpenbare her er forhold som sikrer et godt arbeidsliv, men også virksomhetens tilhørighet kommer til å bli et kriteria. Eksempelvis at ansvarlige selskaper er 100 % norsk eid samt at aksjeselskaper minimum er 34 % eiet av norske statsborgere og skattemessig registrert i Longyearbyen. Alternativet vil være at virksomheten har drevet på Svalbard og har ordnede arbeidsforhold f.eks. i minimum 5 år.»
Dette var en foreløpig pressemelding. Tidsrommet som selskaper som ikke er i norsk eierskap som beskrevet må ha vært lokalt aktive ble senere utvidet til 10 år. Dette skaper nå vanskeligheter for flere bedrifter.
For å forebygge misforståelser: det er utelukkende snakk om norske bedrifter, registert i Brønnøysund registrene, som er basert og aktiv i Longyearbyen. Det er uansett ikke snakk om selskaper fra andere steder eller til og med andre land.
Svalbardtraktatens ånd er i første omgang likhet uansett nasjonalitet, men noen er av og til likere enn andre (Syttende mai i Longyearbyen).
Men ny er det altså eierens nasjonalitet som skal være avgjørende. Dette inkluderer tilfeller hvor vedkommende har vært bosatt i Longyearbyen i mange år, har bidratt til den lokale utviklingen med egen bedrift, skapt lokale arbeidsplasser og betalt Svalbardskatt. Regelverket det er snakk om her er ikke ment å forebygge misbruk og bedrageri, det er ment å utelukke ikke-norske fastboende som bidrar med lokal virksomhet.
Det vil neppe overraske at det finnes dem som opplever dette som diskrimerende. Marcel Schütz har vært aktiv i Longyearbyen med firmaet sitt, Spitzbergen Reisen, siden 2016 i dagens form etter å ha begynt med forgjengeren i 2012, som han fortalte til Svalbardposten. Schütz har satset stort i Longyearbyen med Spitzbergen Reisen, blant annet i losji og bespisning av selskapets gjester. Gjennom Spitzbergen Reisen har han skapt lokale arbeidsplasser – det seks helårsstilliger plus saisonansatte for pandemien startet – og selvfølgelig betaler selskapet skatt lokalt etter norske regler. Ikke å bli inkludert når staten hjelper bedrifter som har havnet i vanskelig farvann på grunn av pandemien, etter å ha bidratt gjennom flere år til den lokale utviklingen med skatt, investisjoner og arbeidsplasser, opplever Schütz som urettferdig.
Det er 5 eller 6 bedrifter ut av 76 som er medlemmer i Visit Svalbard som kan være berørt. Schütz krever at paragraf 5 i kompensasjonsordningen revurderes eller – helst – fjernes.
Lokalstyreleder Olsen sier «Norge har en internasjonal forpliktelse i EØS-avtalen (Statsstøtteregelverket) som fastlands-Norge må følge innenfor tilskuddsforvaltning. EØS-avtalen regulerer Norges tilgang og handel med det «indre marked» i EU og hvordan Norge som nasjonal skal forvalte nasjonale tilskuddsordninger. Svalbard er ikke en del av EØS-området og Norge står friere til å føre sin egen politikk, selvsagt tuftet på Svalbardtraktaten, …» og «Men Longyearbyen lokalstyre vurderer også om eier(ne) er norske eller utenlandske statsborgere. Dette er en praktisk tilnærming til de svalbardpolitiske målsettingene», ifølge Svalbardposten.
Med Nærings- og fiskeridepartementet og Justis- og beredskapsdepartementet er det to etater som jobber med nytt regelverk for turisme på Svalbard. Guidenes stilling ser ut til å spille en viktig rolle i de nye reglene. Guiden står sentralt i reiselivet på Svalbard i sin helhet. Den står sentralt ansvarlig for sikkerhet, en god og gjerne lærerik opplevelse og for overholdelsen av lovens, bransjens og firmaets krav til sikkerhet og vern av natur, dyreliv og kulturminner.
Svalbardguiden: et sentralt yrke i årtier, men ikke beskyttet
Da kan man begynne å undre seg over at et yrke som står så sentralt i så relevante sammenheng i en næring som er mer enn hundre år gammel* og som som har utviklet seg på et industrielt nivå både lokalt og internasjonalt i flere årtier ikke er beskyttet. Alle og enhver kan tilby guidetjenester. Det har selvfølgelig vært en del vurderinger og fremstøt å sertifisere guider både lokalt (Visit Svalbard) og internasjonalt, fra private (PTGA) og sikkert ikke minst spiller AECO (Association of Arctic Expedition Cruise Operators) en viktig rolle i utviklingen. Mange aktive guider har brukt PTGA for å få tak i sertifikater som de kan bruke når de søker om jobb.
*Regelmessige, kommersielle Spitsbergencruise finnes siden Wilhelm Bades første cruise i 1891.
Turister observerer hvalrosser på Svalbard: guiden skal sikre en god opplevelse uten forstyrrelser av dyrelivet.
Men problemet er at det finnes så langt ingen sertifisering som er godkjent av staten. Det er uklart hvem som kan utstille sertifikater, hvilke krav det stilles til sertifisering og hvordan disse skal verifiseres.
Regjeringen jobber med sertifisering av Svalbardguider
Her ønsker regjeringen å skape klare forhold. I første omgang bes interesserte parter å komme med inspill, og så vil regjeringen utarbeide et foreslag til et regelverk som skal bli lagt ut for høring i løpet av høsten.
Det er mange som vil kunne dra nytte fra et godt gjennomtenkt regelverk, ikke mindst guidene selv. Arbeidsforholdene i bransjen har blitt kritisert i de siste årene. Det er enkelt å gi erfarne guider sparken så snart de krever for mye så langt unge kollegaer står i kø for å jobbe for litt lommepenger hvis en sesong av eventyr i Arktis frister. Dette er klart veldig uheldig med tanke på en sunn og bærekraftig struktur i bransjen som skal sikre opplevelser med høy kvalitet og ikke mindst gode arbeidsplasser.
Mange kan dra nytte: turister, hele reiselivsbransjen, miljøet – og guidene
Utover det har mange guider brukt mye tid og ressurser på sertifikater uten å kunne være sikker på om disse noensinne aksepteres fra offisiell side. Enhver innsats i sammenheng med kvalifisering er i utgangspunktet uten tvil meningsfyll, men hvis det dreier seg først og fremst om en ressurskrevende byråkratisk prosess for å dokumentere kunnskap og ferdigheter som en har brukt i yrkeslivet hver dag i mange år, uten å kunne være sikker på at resultatet vil bli godkjent av relevante parter, kan saken fort bli litt kjedelig.
Programmet med vaksinering av Svalbards voksen befolkning går foran med store skritt. Så langt er SARS-CoV-2 viruset ikke blitt påvist lokalt, noe som kan nesten forundre med tanke på utviklingen på fastlandet og trafikken til Longyearbyen. Det er ikke få turister som tilsynelatende tror at de ikke behøver å bruke munnbind eksempelvis i butikker.
Norge har valgt å prioritere Svalbard i det nasjonale vaksineprogrammet med bakgrunn i de store problemene et lokalt utbrudd vil kunne skape. Prioriteringen gjelder hele Svalbard og inkluderer dermed blant annet Barentsburg, Ny-Ålesund og forskningsstasjonen i Hornsund.
«You shall not pass!»
Longyearbyens og hele verdens strategi mot korona-viruset.
Ikke Svalbard, men en annen fantastisk verden.
Eget verk, basert på en tegning av Gonzalo Kenny.
(Originalscenen i «Ringenes Herre» inkluderer en slags «virus» som er litt større og forårsaker veldig akutte betennelser 🙂 )
Så langt er det i overkant av 1400 personer som har fått vaksine på Svalbard, 90 av dem begge to doser som kreves for bestmulig beskyttelse, som Svalbardposten beretter. Opp til 500 er forventet til å bli vaksinert i dag (torsdag, 6. mai), noe som betyr at de fleste voksne på Svalbard har fått minst én vaksinedose.
Denne kansellasjonen betyr tøffe nyheter: den lange, store turen Svalbard rundt med SV Antigua f.o.m. 23. juni t.o.m. 11. juli 2021 er avlyst. Deltakerne vil nå bli kontaktet av Geographischen Reisegesellschaft.
Vi var på dette tidspunktet nødt til å ta en avgørelse sammen med skipseieren, nederlandske Tallship Company. Den nåværende utviklingen av koronasituasjonen samt relaterte reiserestriksjoner gjør det umulig å gå ut ifra at denne turen kan gjennomføres.
Svalbard med Antigua, 23. juni – 11. juli: avlyst pga korona.
Nå gjelder det å krysse fingrene at vi kan kjøre turene senere denne sommeren, i august og september. Her er det fortsatt håp, men selvfølgelig er ingenting gitt på nåværende tidspunkt.
Det sier seg selv at alle som ønsker å reise, spesielt internasjonalt, bør ta den første anledningen å få vaksinen mot korona. Ingenting er gitt, men er ikke urimelig å anta at Norge i første omgang åpner for innreise og muligens deltakelse i kystcruise for dem som er vaksinert.
Det finnes gledelige offentlige arrangementer som faktisk finner sted også under koronatider! En kan da jo også neppe tenke seg bedre ventilasjon og avstand enn under et løp med hundeslede.
Det er Longyearbyen Hundeklubb som har i mange år stått bak denne lokale tradisjonen. Trappers Trail er et løp for lokalbefolkningen, hvor fastboende medlemmer i klubben deltar. Det er et løp, men utover det også en sosial begivenhet.
Starten til Trappers Trail: det tradisjonelle hundesledeløpet arrangeres av hundeklubben i Longyearbyen for medlemmer i lokalbefolkningen.
Løpet går tradisjonelt over to dager, og ruten krever ganske mye fra deltakerne både på fire og på to bein. På dag en går den 40 kilometer lange turen fra Longyearbyen via Todalen og Bødalen til Colesbukta, hvor hundeklubben har en egen hytte. Her overnatter deltakerne og venner på telt og så går turen tilbake til byen på dag to via Fardalen og Longyearbreen. Med 30 km er tilbaketuren litt kortere, men Fardalsbakken fra Fardalen opp til Longyearbreen er ganske bratt og krever alt fra hunder og mennesker, før det går sakte nedover på Longyearbreen og tilbake til byen.
Trappers Trail: den første etappen tar deltakerne til Colesbukta, hvor Longyearbyen Hundeklubb har hytta Bikkjebu. Her overnatter deltakerne på telt
(arkivbilde).
Løpet er årets høydepunkt for mange medlemmer i Longyearbyen Hundeklubb og mange lokale tilskuere. Hele arrangementet foregår utendørs og dermed lot det seg gjøre også under koronabetingelser.
Trappers Trail: bildegalleri
Max Schweiger var tilstede og tok en del bilder. Tusen takk, Max!
Det begynte med noen enkelte foredrag i november og desember, og i januar begynte Birgit Lutz og jeg å samarbeide ved å organisere en serie med online-foredrag, den så-kalte «arktiske onsdagen». Neste onsdag, 28. april, kommer den foreløpig sisten kvelden i den aktuelle serien med den sveitsiske polar-eventyreren Thomas Ulrich som tar oss med på tur opp til selveste nordpolen. «Arctic Solo» er historien til en ekspedisjon som tok Thomas til hans egne grenser. Det er også historien om hvordan man kan fortsette fra en tilsynelatende utsiktsløs situasjon – med enda mer sterke enn før.
Thomas Ulrich: «Arctic Solo». Et dramatisk eventyr som høydepunkt i den arktiske online-foredragsserien «Den Arktisk Onsdagen».
Birgit og jeg gikk inn i forskjellige geografiske og historiske områder, med bidrag av venner som Udo Zoephel (MOSAiC-expedisjonen), Sandra Walser (Hans Beat Wieland/Wilhelm Bade) og Henry Páll Wulff (Island), med fokus på informasjon og bakgrunn. Denne gangen blir det mer eventyrlig når vi drar på nordpol-ekspedisjon med Thomas Ulrich. Vi ser frem til en spennende kveld og håper at det er mange som blir med!
I foredraget «Arctic Solo» blir det mye is, kulde og helt sikkert en eller annen isbjørn.
Prosjektet «Den Arktiske Onsdagen» har gått med mye dynamikk i en tid som ellers har vært og fortsatt er en vanskelig periode for oss i reiselivet. En hjertelig takk til alle som har vært med! Foredraget på onsdag (28.4.) blir foreløpig det siste, og så tar vi en lengre pause utover sommeren fordi både Birgit og jeg har andre prosjekter å henge fingrene i. Og så håper vi fortsatt at vi kan kjøre noen turer senere i sesongen.
Thomas Ulrich: Arctic Solo (online foredrag)
Noen inntrykk fra Thomas Ulrichs artktiske eventyr. Bli med på onsdag!
Det har i flere år vært uenigheter mellom Norge og EU om rettigheter til å utnytte ressursene i Svalbards farvann, men nå trapper begge sider opp og tonen blir skarpere.
Stridsobjekt: fiskekvoter i Barentshavet etter brexit
I forgrunnen dreier saken seg om spørsmålet av kvoter etter Storbritannia forlot EU. Norge har trukket Storbritannias kvote av mengden som EU-fiskebåter er tillatt å ta i dag, som NRK beretter. Det vil si at EU kan ta 17.885 tonn, mens Britene har kvoter opp til 5.000 tonn. Men det vil ikke si seg enig i. EU har valgt å tildele seg selv en kvote på 28.431 tonn, noe som Norge ikke aksepterer. EU-ledere menere at den norske fremgangsmåten er vilkårlig og diskriminerende.
Begge sider har nå trappet opp og ordene blir skarpere. Det heter både i Brussel og i Oslo at man er forberedt på å ta være på sine rettigheter. Førstestatsadvokat Lars Fause sier at «norsk politi og kystvakt er godt rustet og forberedt på å håndtere eventuelle konflikter» på vanlig måte, noe som inkluderer beslageggelse av fiskefartøy og fangst.
Torsk fra Isfjorden. Men i «torskekrigen» mellom Norge og EU er det snakk om litt større mengder.
Problemet: Svalbardtraktaten
Men i kjernen ligger problemet nok litt dypere en noen tusen tonn torsk: det handler om tolkningen av Svabardtraktaten. Her heter det i Art. 2: «Alle de høie kontraherende parters skib og undersåtter skal ha like rett til fiske og jakt innen de områder som er nevnt i artikel 1 og deres territoriale farvann.» De fleste europeiske land har signert traktaten.
Problemet er at det finnes forskjellige oppfatninger om hvordan «territoriale farvann» må defineres i Svalbard-sammenheng. I historiske tider pleide stater å gjøre krav på farvannet til og med 3 mil utenfor kysten (et gammeldags kanonskudd). Det var ikke før i 1921 at regjeringer begynte å gjøre krav på farvannet opp til 12 mil ut. Globalt sett er det faktisk fortsatt mindre klart enn man kanskje forventer, men uansatt er alle enige i dette: Svalbardtraktaten gjelder i Svalbards territorialfarvann som inkluderer alt som ligger innenfor 12 mil ut fra kysten. Her sikrer traktaten alle land like rett til fiske osv.
Men saken blir vanskeligere når det handler om den «økonomiske sonen», som strekker seg så langt ut som 200 mil fra kysten. Folkerettslig sett ble den økonomiske sonen ikke definert før i 1982 med De forente nasjoners havrettskonvensjon. Basert på art. 1 i Svalbardtraktaten gjør Norge krav på den økonomiske sonen rundt Svalbard, men står fast ved at art. 2, som gir andre traktatland like rettigheter, ikke gjelder. Dette er ikke alle andre land enige i.
Kystvakten håndhever norsk suverenitet i Svalbards farvann. Nå er det opplagt til uhyggelige møter mellom kystvakten og europeiske fiskebåter.
Svalbardtraktaten og den økonomiske sonen
Uavhengig av om man mener at Svalbardtraktatens artikkel 2 gjelder i den økonomiske sonen eller ikke er det egentlig ingen tvil på at fiskebåter fra EU eller tredjeland må akseptere norsk rett i dette farvannet. Men spørsmålet er hvordan Norge balanserer rettighetene som EU og andre land får mot norske kvoter: etter likebehandlingsprinsippet (hvis Svalbardtraktatens artikkel 2 gjelder) eller eksklusivt.
Et kompleks spørsmål. Det som åpenbart mangler er en institusjon som tolker Svalbardtraktaten hvis det er behov og som er akseptert av alle parter. Regjeringen i Oslo står fast ved at ansvaret for å tolke traktaten ligger utelukkende i Norge. Men det er Brussel ikke enig i.
Mens slike politiske og rettslige spørsmål ligger åpne – i hvert fall for noen av de berørte partene – trapper begge sider opp og gjør seg klar til konflikt. Tilskueren følger med og er forbauset.
Krisesenteret Tromsø er bekymkret, som NRK skriver: voldutsatte kvinner kan være i en mye vanskeligere posisjon enn på fastlandet.
Bakgrunn: Svalbardtraktaten
Dette har i bakgrunnen med Svalbardtraktaten å gjøre. Siden den har trådt i kraft i 1925, har den regulert adgangen til Svalbard for utenlandske statsborgere i utgangspunkt uten begrensninger. Ingen trenger visum eller oppholdstillatelse for å bo og jobbe på Svalbard (men tredjelandsborgere trenger eventuelt et Schengen-visum for å komme seg dit eller hjem igjen).
Ifølge dette gjelder utlendingsloven heller ikke på Svalbard. Og denne loven regulerer adgang av utenlandske voldsofre til støtte fra krisesenter, advokat osv. Blant annet gir denne loven adgang til at de kan søke om oppholdstillatelse uavhengig av den norske partneren.
Men denne loven gjelder ikke på Svalbard og dermed er det heller ikke adgang til denne typen støtte lengst i nord. Dette betyr at utenlandske kvinner som er blitt utsatt for vold i nære relasjoner er i en veldig avhengig situasjon. Er de ikke i stand til å klare seg selv finansielt, kan det bety at de blir nødt til å forlate Svalbard og reise til hjemlandet. Men det er gjerne fattige land med mindre stabilitet i samfunnet. Det er rimelig å anta at en kvinne som har valgt å flytte eksempelvis fra Filippinene til Svalbard har hatt sine grunner for å gjøre det og ikke ønsker å flytte tilbake. Hvis hun har barn som ikke har noe forhold til hjemlandet blir saken enda vanskeligere. Resultatet kan være at voldutsatte kvinner ser seg nødt til å forbli i et voldelig parforhold lengre en de kanskje hadde akseptert den samme situasjonen på fastlandet.
Longyearbyen er, for det fleste, et godt og tryggd sted å bo. Men ikke for alle, og livet kan være enda vanskeligere for noen enn andre steder.
En advokat som jobber med berørte kvinner kommenterer dette på denne måten: «Det virker også som om Svalbard er norsk når det passer oss at det er norsk, og så er det plutselig ikke norsk når det ikke passer.»
To tilfeller av familievold kjent til politiet siden januar 2020
To tilfeller av familievold er blitt kjent til politiet siden januar 2020. Sysselmann Kjerstin Askholt påpeker at de blir følgt opp av politiet bestmulig og på samme måte som på fastlandet. Utover dette sier hun seg uenig i den politiske dimensjonen av saken: «Jeg tror det også vil være sånn for nordmenn som kommer til andre land. Hvis man ikke har et avklart forhold til lengre oppholdstillatelse i det landet, vil man måtte håndtere slike saker på en annen måte enn de som er faste innbyggere. Sånn er det også her.»
Lokalstyreleder Arild Olsen sier at han ikke er overrasket av at problemet eksisterer og at man må undersøke det politisk.
Hanne Steenvaag, leder ved krisesenteret i Tromsø, er redd for at det finnes «ganske store mørketall» i Longyearbyen.
I tråd med store deler av Norge har været på Svalbard ikke vist seg fra sin vennlig side i det siste. Etter påskehelga måtte en gruppe skigåere evakueres med helikopter fra Isbukta sør på Spitsbergen. Gruppen hadde planlagt å gå Spitsbergen på langs, en krevende langtur fra Sørkapp til Verlegenhuken på nordkysten, men måtte gi opp etter noen få dager.
Gruvefjellet ovenfor Nybyen (husene som skimtes tilhører Nybyen).
For tiden regner man med enda mer vind og snø i Longyearbyen og store deler av Svalbard ifølge yr.no, og dermed følger økt skredfare. varsom.no oppgir skredfaren i Nordenskiöld Land med rødt nivå (4 ut av 5).
Store skavler har allerede byggd seg på Gruvefjellet rett ved siden av Nybyen i Longyearbyen. Skavlene kan falle til enhver tid og potensielt sette hus i fare. Sysselmannen har konkludert at den eneste måten å holde folk trygg er å evakuere deler av Nybyen med ferdselsforbud i og rundt byggningsmassen samt deler av Gruvefjellet. Alle må forlate området frem til kl 1800 i dag (fredag) og inntil videre. Det er ikke kjent hvor lenge ferdselsforbudet opprettholdes.
Yr.no varsler om mye vind fra sørøst, noe som minner om værsituasjonen rett før og under den tragiske skredulykken i desember 2015. To mennesker døde den gangen i sine hus.
Sysselmannen har reagert og nedlagt ferdselsforbud for 2 områder som man mener kan stå i fare. Dette inkluderer husrekka på østsiden av veien i Nybyen som ligger under Gruvefjellet og deler av Lia som ligger rett ved Sukkertoppen. Det var her at flere hus ble ødelagt av skredet noen dager før jul i 2015.
De som ikke har anledning til å organisere privat innkvartering kan henvende seg til Lokalstyret.
Sysselmannen gjør oppmerksom på den høye skredfaren i terrenget generelt. Varsom.no oppgir faregrad 3 («betydelig») for Nordenskiöld Land, hvor Longyearbyen og Barentsburg ligger.
Regjeringen har besluttet å prioritere Svalbard foran fastlandet med hensyn til vaksinering mot korona/Covid-19. Bakgrunnen er belastningen av beredskapstjenestene som et lokalt utbrudd ville føre med seg. I et sånt tilfelle ville Covid-19 pasienter måtte flys til Tromsø.
Longyearbyen skal vaksineres så snart som mulig.
I første omgang skal befolkningen som er 45 eller eldre vaksineres. Så langt ble bare eldre mennesker vaksinert i tråd med det nasjonale vaksineringsprogrammet.
For dere som forstår litt tysk: Birgit Lutz og jeg vil fortsette med online Arktis-foredragsserien «den arktiske onsdagen» fra og med 17. mars.
Den arktiske onsdagen: 6 online foredrag om Arktis.
Vennligst besøk den tyske versjonen av denne artikkelen ved å trykke her eller ved å bytte språk øverst på siden for flere detaljer 🙂
8. mars feires tradisjonelt solfest i Longyearbyen. På denne dagen vender sola tilbake til byen etter flere måneder med polarnatt og mørketid. Er man heldig med været, kan man se sola i en liten stund midt på dagen ved den gamle sykehustrappa i nærheten av kirken. Vanligvis feires solfesten med en hel serie av kulturelle begivenheter, den såkalte solfestuken, men det ble det lite av i år på grunn av koronakrisen.
Max Schweiger er i Longyearbyen har tatt noen bilder under dagens solfest.
Faktisk kan man se sola allerede flere dager tidligere fra den nedre bydelen i nærheten av Adventfjorden, men denne delen av Longyearbyen eksisterte ikke når man begynte med solfesttradisjonen.
Hvert år får solfesten et nytt emblem basert på vinneren i en konkurranse i byens barnehager. Årets vinner illustrasjoner situasjonen på en flått måte.
Dermed er det slutt med polarnatt og mørketid for denne vinteren. Lyset vender tilbake etter en lang og mørk periode. Vi får bare håpe at hele verden får snart feire solfest etter den mørke korona-tiden.
Tidlig i dag ble en mann skadet under et isbjørnangrep i Mohnbukta på Spitsbergens østkyst. Bjørnen ble skutt og drept, som Sysselmannen meddeler.
De to mennene var med to snømobiler på isen i Mohnbukta for å måle istjukkelsen. Begge to er ansatte i det lokale filmselskapet Jason Roberts Productions. Bjørnen skal ha nærmet seg ubemerket og gikk bakfra til angrep. Mannen som ble angrepet ble skadet. Den andre mannen skjøt isbjørnen.
Isbjørn på isen i Mohnbukta (arkivbilde).
Sysselmannen var raskt ute med helikopteret og på plass med politi- og redningsstyrker. Den skadete mannen ble straks fraktet til sykehuset i Longyearbyen. Skadene skal være lette.
Begge to som var involvert i hendelsen skal være lokalfolk med mye felterfaring. Sysselmannen har rutinemessig opprettet sak. Isbjørn er totalfredet på Svalbard.