spitzbergen-3
fb  Spitsbergen Panoramabilder - 360 graders panoramabilder  de  en  nb  Spitsbergen Butikk  
Marker
Home* Rei­se­dag­bø­ker og bil­der → Ark­ti­sk blogg: Jan May­en, Sval­bard

Arktisk blogg: Jan Mayen, Svalbard

Bli med på rei­ser til Jan May­en og Sval­bard fra din egen sofa! Rolf Stan­ge publi­se­rer inn­trykk og even­tyr fra sine pola­reks­pe­dis­jo­ner mer eller mind­re jevn­lig gjen­nom den ark­ti­s­ke som­me­ren. Små anek­do­ter, his­to­ri­er og før­stehånds­er­fa­rin­ger, rett fra lengst nord.

Gåsa er til­ba­ke på Sval­bard

Våren er ankom­met på Nor­ges øyer i Ark­tis. Tid­li­ge arter som snø­spur­ven og alke­kon­gen kom alle­re­de i april og fyll­te tun­dra og fjel­lur med sang (snø­spurv) og lat­ter (alke­kon­ge).

Med noen minus­gra­der er det fort­satt litt kjø­lig her, men like­vel blir de snø­frie tund­raf­lek­ke­ne nå stør­re og stør­re med hver dag som går og vann begy­n­ner å løpe i elve­ne.

Adventdalen

Tund­ra­en kom­mer gjen­nom snøen i Advent­da­len.

Nå har de fles­te trekk­fug­lar­ter retur­net til sine hek­keom­rå­der på Sval­bard. For en god ukes tid siden duk­ket plut­se­lig noen kort­nebb­gås opp på tund­ra­en langs vei­e­ne i og ved Lon­gye­ar­by­en, og hvit­kinn­gå­sa fulg­te ikke langt deret­ter.

Ringgås, Adventfjorden

Ring­gås ved Advent­fjor­den (en hvit­kinn­gås i bak­grun­nen).

Og så fulg­te man­ge fle­re. Det var man­ge hund­re som kom i løpet av noen få dager og sat­te i gang med å byg­ge opp reser­ver på snø­frie tund­raf­lek­ker. Rundt omk­ring Lon­gye­ar­by­en fors­vin­ner snøen regel­mes­sig fle­re uker tid­li­ge­re enn på Sval­bard ellers, og der­for er Advent­da­len og Lon­gye­ar­by­en et spe­sielt fug­lom­rå­de for arter som bei­ter på vege­tas­jon. Sene­re vil man­ge arter flyt­te seg til sine hek­keom­rå­der and­re steder på øya.

Ringgås

Ring­gås i Advent­fjor­den (kort­nebb­gås i fore­grun­nen).

For tiden er det lett å se og å ta bil­der av alle 3 gåse­ar­ter som hek­ker på Sval­bard på rela­tivt nært hold, samt fle­re arter som ærfugl, prak­tær­fugl og man­ge fle­re, i Lon­gye­ar­by­ens nærom­rå­der og til og med i byen. Sene­re, når de har flyt­tet seg til sine respek­ti­ve hek­keom­rå­der, vil det bli mye van­ske­li­ge­re. Da vil de fles­te arte­ne også være vel­dig skye.

Spe­sielt ring­gå­sa vil da være en van­ske­lig art å se, den er ikke en dag­lig­dags syn om som­me­ren. Der­for er det en spe­si­ell fornøyelse for fuglin­ter­es­ser­te å se den­ne arten nå langs fjæ­ra rett ved Lon­gye­ar­by­en. Så len­ge du hol­der deg litt i bak­grun­nen, bak hus eller inne i bilen, er faren for forstyr­rel­se da også ganske liten.

Kortnebbgås, hvitkinngås og ringgås, Adventfjorden

Alle tre gåse­ar­ter som hek­ker på Sval­bard i et bil­de: kort­nebb­gås, hvit­kinn­gås og ring­gås. Advent­fjor­den.

Så det er litt artig å få tatt et bil­de som det­te har, som viser alle tre gåse­ar­ter som hek­ker på Sval­bard i et bil­de: kort­nebb­gås (øverst til venst­re), hvit­kinn­gås (nederst til venst­re) og ring­gås (nederst til høy­re).

Sval­bard hjem­mesi­de på nor­sk

Du som leser det­te har åpen­bart alle­re­de fun­net frem til den­ne siden, men viss­te du at den er ryke­n­de fer­sk, i hvert fall den­ne nor­ske utga­ven på www.spitsbergen-svalbard.no?

Ellers har siden egent­lig en ganske lang his­to­rie. Jeg begy­nn­te å job­be med den tyske versjo­nen www.spitzbergen.de i 2006 og siden det har den vokst og nå er den uten tvil den størs­te webs­i­den som drei­er seg om Sval­bard og ikke noe annet. Siden omhand­le alle emner av inter­es­se, alle deler av hele øygrup­pen, dyre­li­vet, plan­ter og mye annet og på den store og fort­satt vok­sen­de sam­lin­gen av Sval­bard-pan­ora­ma­bil­der kan du rei­se rundt over hele Sval­bard, inklu­dert de mest avsi­des­lig­gen­de strøk, fra Bjørnøya til Sjuøya­ne, du kan besø­ke frøh­vel­vet og Spits­ber­gens sis­te kull­gruve i Lunck­ef­jel­let, for å nev­ne bare noen få. En side med nyhe­ter og en rei­se­b­logg som tar deg sam­men med forf­at­te­ren gjen­nom alle årst­ider er også med.

Spitzbergen.de på norsk

Sval­bard-hjem­mesi­den er nå online på nor­sk.

Etter gui­de­bo­ka Sval­bard – Nor­ge nær­mest nord­po­len kom ut på nor­sk i 2017 ble det klart at hjem­mesi­den måt­te bare ful­ge etter. Og det skjed­de nå etter fle­re ganske inten­se måne­der. Det er fort­satt noen engels­ke sider gjemt her og der, sam­men med tea­met av over­set­te­re hol­der jeg fort­satt på med å få dem over­satt. Så du er hel­dig hvis du fin­ner en 😉

Tusen takk til dere som hja­lp til med pros­jek­tet! Det var en flott gjeng som gikk i gang med å over­set­te man­ge, man­ge sider:

Ida Eli­sa­beth Aar­vaag
Ceci­lie Berg­heim
Marie Brekk­hus
Mari Buck
Jan­ni­cke Høy­em
Jesper Kirk­hus
Tina Otten­heym
Aina Rog­stad
Eli­sa­beth Scho­ch
Vero­ni­ka Sund
Ida Eli­sa­beth Veld­man
Ivar Våge

Tusen takk skal dere ha!

Dver­gs­va­ne i Advent­da­len

Årets sva­ne­sang? Rett i tide for slut­ten av den­ne vin­ter­se­son­gen duk­ket en dver­gs­va­ne opp ved Lon­gye­ar­by­en, noe som er en orni­to­lo­gisk rari­tet på Sval­bard. Sva­ner er ikke blant hek­ke­fug­le­ne så langt i nord, men like­vel er det obser­vasjo­ner en gang iblant.

Dvergsvane i Adventdalen

Dver­gs­va­ne (Cyg­nus bewi­ckii) i Advent­da­len.

Saken kan være litt for­vir­ren­de for­di man fin­ner to latins­ke navn for den­ne arten: både Cyg­nus bewi­ckii og Cyg­nus colum­bia­nus er i brukt hvis man sjek­ker for­skjel­li­ge steder på net­tet. På den engels­ke Wiki­pe­dia-siden står det at «The two taxa wit­hin it are usual­ly regar­ded as con­spe­ci­fic, but are also some­ti­mes … split into two spe­ci­es: Bewick’s swan (Cyg­nus bewi­ckii) of the Palae­arc­tic and the whist­ling swan (C. colum­bia­nus) pro­per of the Nearc­tic.»

Iføl­ge artsobservasjoner.no er det så langt bare 5 obser­vasjo­ner av dver­gs­va­ner på Sval­bard, inklu­dert den aktu­el­le. Den elds­te som er regis­trert er fra 1987.

Dvergsvane og kortnebbgås

Dver­gs­va­ne og kort­nebb­gås.

Det fin­nes også obser­vasjo­ner av sangs­va­nen (Cyg­nus cyg­nus) på Sval­bard, som ser ut til å besø­ke øya litt hyp­pi­ge­re enn dens mind­re slek­t­ing, dver­gs­va­nen. Det er 24 regis­trer­te obser­vasjo­ner av sangs­va­nen siden 1992 på Sval­bard, inklu­dert 7 på Bjørnøya.

Dvergsvane og kortnebbgås

Dver­gs­va­ne og kort­nebb­gås.

Men i det­te til­fel­let har loka­le fug­len­tu­si­as­ter kon­klu­dert med at det må være snakk om en dver­gs­va­ne, noe den­ne forf­at­te­ren, som ikke er noen spe­sia­list i saken, gje­r­ne tar til etter­rett­ning. Den aktu­el­le dver­gs­va­nen ser i hvert fall ut til å tri­ves sam­men med noen kort­nebb­gås i Advent­da­len, ikke langt fra Lon­gye­ar­by­en.

Dvergsvane og kortnebbgås

Dver­gs­va­ne og kort­nebb­gås i Advent­da­len.

Dis­se bil­de­ne ble tatt uten å forstyr­re fug­le­ne på god avstand med 1200 mm brenn­vid­de.

Det var også en del reins­dyr i områ­det som var ganske åpen­bart fornøy­de med utvik­lin­gen som går helt klart mot som­me­ren. Tund­raf­lek­ker uten snø hol­der på med å vok­se, slik at adgang til næring blir mye let­te­re nå. Snøs­ku­te­re står på lage­ret nå og vin­ter­se­son­gen er nær­mest avs­lut­tet, og folk og dyr er der­med kla­re til å øns­ke som­me­ren vel­kom­men på Sval­bard.

Svalbardrein

Sval­bard­rein på snø­fri tun­dra.

New­ton­top­pen

Våren er rett bak hjør­net nå da det går mot mid­ten av mai, og snart er vin­ter­se­son­gen over. Men vi har noen fine vin­ter­d­a­ger igjen, med sol og mil­de minus­gra­der, etter en april måned som var litt … blan­det, for å si det sånt. Da er det bare å ta anled­nin­gen å dra ut på tur i vin­ter­mo­dus.

Svalbardrype og Svalbardrein

Snart kom­mer våren: Sval­bard­ry­pe og Sval­bard­rein gle­der seg over lett adgang til mat.

Vi drar hel­ler effi­si­ent østo­ver gjen­nom de for­skjel­li­ge dale­ne. Advent­da­len, Eskerda­len og Sas­senda­len, en etter den and­re. Vi drar bare østo­ver, den­ne gan­gen blir turen lang.

Ved Rabot­breen lar vi dale­ne med sine – fort­satt stort sett snø­dek­te – tun­dra­lands­kap bak oss. Her begy­n­ner det vids­trak­te is- og bre­lands­kap som dek­ker store deler av Sval­bard. Men også her i den mek­ti­ge more­nen Rabot­breen er det ganske tyde­lig at våren er ikke langt unna. I noen små isgrot­ter hen­ger istap­per fra taket. Selv om det er fort­satt kul­de­gra­der så skin­ner sola kraf­tig nok for a smel­te litt breis.

Isgrotte Rabotbreen

Liten isgrot­te i more­nen til Rabot­breen.

Istapper i isgrotte, Rabotbreen

Istap­per i en isgrot­te ved Rabot­breen.

Også det­te spen­nen­de lands­kap lar vi snart lig­gen­de bak oss og snart set­ter vi kur­sen nordover. Her avvi­ker vi fra den popu­læ­re og vak­re ruten over Nord­manns­fon­na til Mohn­buk­ta på øst­kys­ten.

Fimbulisen

På vei nordover over Fim­bu­li­sen.

Nå er det bare snø, is og fjell rundt omk­ring oss. Lands­ka­pet er lik­som uen­de­lig. Kyst og tun­dra har vi for lengst lagt bak oss. Her er det en isb­re og liten fonn etter den and­re. Vel, fon­ne­ne er da ikke så små hel­ler. Det er selvføl­ge­lig ikke snakk om dimens­jo­ner som kan kon­kur­re­re med inlan­di­sen i Grøn­land eller Ant­ark­tis, men like­vel drei­er det seg gje­r­ne om fle­re hund­re kva­drat­ki­lo­me­ter. Fim­bu­li­sen, Filch­ner­fon­na, Lomo­no­sov­fon­na … sist­nevn­te er kil­den til mek­ti­ge isbre­er som Nor­dens­kiöld­breen og Mit­tag-Leff­ler­breen. Lomo­no­sov­fon­na er 600 kva­drat­ki­lo­me­ter stor!

Lomonosovfonna

Uen­de­lig lands­kap: Lomo­no­sov­fon­na.

Målet for i dag er New­ton­top­pen. Det er Sval­bards høyes­te fjell. 1713 meter over havet. Det er kanskje ikke sær­lig mye i ver­dens­sam­men­heng, men like­vel er fjel­let og lands­kap rundt omk­ring den abso­lutt impo­ne­ren­de og det er langt bor­te. Saken er å kom­me seg dit. Og det er kal­dt, til og med på en fin vår­dag som i dag.

Newtontoppen

New­ton­top­pen kom­mer i syn­et.

Det er den and­re turen til New­ton­top­pen for meg. Den førs­te gan­gen var i 2010. Den­ne gan­gen var vi også to, men vi var ute med ski, pulk og telt, noe som tok oss nes­ten 4 uker gjen­nom den­ne ismar­ken. Nå er vi mye ras­ke­re.

Newtontoppen

New­ton­top­pen med noen deko­ra­ti­ve sky­er.

Den­ne gan­gen had­de vi litt mer hell med været på New­ton­top­pen: i dag er top­pen i sky­en, selv om det er for det mes­te fint og klart ellers.

New­ton­top­pen er ikke et van­ske­lig fjell å kom­me seg opp på, den er «bare» langt bor­te – og kal­dt.

Toppunktet av Newtontoppen

Top­punk­tet av New­ton­top­pen i sky­er og kuling.

Det blå­ser opp til stiv kuling på top­pen og det er kal­dt, kanskje minus tjue og så kom­mer jo windchill’en på top­pen. Så det er ikke tid til piknik den­ne gan­gen, men like­vel nyter vi det spe­si­el­le med å være på et sånt sted, hvor en har hele Sval­bard under seg.

Og så får vi jo uts­ik­ten noen meter under top­pen. Det er en skul­der i kanskje 1500 meter høy­de, hvor litt gra­nitt stik­ker ut av snøen. Herif­ra har vi en impo­ne­ren­de uts­ikt over bre og fjell.

Utsikt fra Newtontoppen

Uts­ikt fra New­ton­top­pen mot sør.

Vei­en hjem er lang … det er mer enn 300 kilo­me­ter totalt, fra Lon­gye­ar­by­en til New­ton­top­pen og til­ba­ke.

Vin­te­ren kom til­ba­ke til Sval­bard i pås­ken

Etter en lite gle­de­lig uke før pås­ken med en tid­lig og ganske hef­tig vår­løs­ning kom vin­te­ren til­ba­ke til Sval­bard på pås­kesøn­dag med fry­se­gra­der og sol. Både lokal­be­fol­kin­gen og turis­ter, gui­der og tur­ope­ra­tø­rer kan gle­de seg over gode for­hold til vin­ter­se­son­gens avs­lut­ning etter en ganske kje­de­lig peri­ode.

Skøytebane Longyearbyen Camping

Lon­gye­ar­by­en Cam­ping: sis­te uke en sjø, nå nes­ten en skøy­te­ba­ne.

Lon­gye­ar­by­en Cam­ping, som var et impo­ne­ren­de inns­jø- og lagu­ne­lands­kap sis­te uke, er nå nes­ten en skøy­te­ba­ne. And­re steder er det fan­tas­ti­sk glatt, både i ter­ren­get og i byen, så det er uten tvil brod­de­fø­re nå man­ge steder.

Men så snart du kom­mer bort fra Lon­gye­ar­by­en og litt inno­ver Advent­da­len blir for­hol­de­ne bed­re, og det er man­ge som tar påske­tu­ren nå med en liten for­sin­kel­se.

Skøytebane Adventdalen

Advent­da­len: sis­te uke en elv, nå en skøy­te­ba­ne.

Selvføl­ge­lig tok pås­ke­ha­ren en avs­tik­ker hele vei­en nordover til Sval­bard. God pås­ke! 🙂

God påske

God pås­ke!

Isgrot­ten i Lon­gyear­breen

Vår­løs­ning – 4 uker for tid­lig

I skri­ven­de stun­de – det er skjær­tors­dag, 18. april – er inn­trykket en får ute at hele Sval­bard hol­der på med å tine bort. Den­ne april blir uten tvil den 101. måne­den med en tem­pe­ra­tur godt over gjen­noms­nitt.

Men mer om det­te sene­re. Et resul­tat av den­ne irri­ter­en­de vær­si­tuas­jo­nen er at jeg har tid til å skri­ve litt, det var jo alle­re­de en god stund siden …

Isgrot­ten – for 4 uker siden

… at vi tok turen til isgrot­ten i Lon­gyear­breen. Det fin­nes jo isgrot­ter i mer eller mind­re alle isbre­er, og de i bree­ne i nær­he­ten av Lon­gye­ar­by­en er popu­læ­re tur­m­ål blant både turis­ter som tar gui­de­de turer og fast­bo­en­de. Du kan dra til isgrot­ten på Scott Tur­ner­breen i Bol­terda­len med hun­de­s­le­de eller på ski, du kan ta en fot­tur eller ski­tur opp til den på Lars­breen eller du kan ta en tur til isgrot­ten på Lon­gyear­breen med alle trans­port­mid­ler du kan ten­ke deg, inklu­dert snøs­ku­ter eller bel­te­vo­gn.

Isgrotten i Longyearbreen

Isgrot­ten i Lon­gyear­breen (mid­ten av Mars).

Isgrot­te­ne er fak­ti­sk smel­tevanns­ka­na­ler, men det jo – van­lig­vis – ingen smel­tevann om vin­te­ren (det kan like­vel skje at det dan­ner seg smel­tevann under og etter peri­oder med mild­t­vær, så vær obs på det). Avhen­gig av «ter­ren­get» kan det være mer eller mind­re lett. Av og til er det så trangt eller bratt at det blir rett og slett umu­lig, i hvert fall for van­li­ge folk, men and­re grot­ter er mer besø­ker­venn­li­ge. Det varie­rer fra grot­te til grot­te og fra år til år. I alle fall er det en helt fasci­ne­ren­de opp­le­vel­se!

Isgrotte i Longyearbreen

Isgrot­te i Lon­gyear­breen.
Van­lig­vis leg­ger jo ikke bil­der ut som viser meg selv, men jeg like det­te her 🙂

Snøs­ku­ter­tur til Mohn­buk­ta på øst­kys­ten

Det er så vak­kert rundt omk­ring Lon­gye­ar­by­en på den­ne årst­iden, men uan­sett er det all­tid spen­nen­de å kom­me seg litt bort fra stor­by­en 🙂 Vi tar anled­nin­gen, pak­ker sle­de­ne og set­ter kurs østo­ver og inn i Advent­da­len. Det er øst­kys­ten av Spits­ber­gen og spe­sielt Mohn­buk­ta som fris­ter.

Adventdalen

Uts­ikt over ind­re Advent­da­len.

Det er kald, omk­ring 20 minus­gra­der som så ofte de sis­te uke­ne. Klart og stil­le.

Den store more­nen til Rabot­breen kan være kre­ven­de ter­reng for den som sit­ter på en snøs­ku­ter for førs­te gang. Det er noen svin­g­er og bak­ker.

Rabotbreen

Død breis i more­nen til Rabot­breen.

For oss er det et stors­lått og vak­kert lands­kap. Bare måles­tok­ken er utro­lig impo­ne­ren­de! Og så er det breis eks­po­nert i dagen her og der. Isen smel­ter lang­somt og den­ne pro­ses­sen ska­per noen vel­dig flot­te for­mer og far­ger.

Nordmannsfonna

Nord­manns­fon­na.

Så føl­ger Nord­manns­fon­na. Her få du en liten sma­ke­bit av hvor­dan det er å være et sted sen­tralt på Grøn­land eller i Ant­ark­tis. Det er selvføl­ge­lig bare en minia­tur­versjon her på Nord­manns­fon­na, men det hol­der nok med det for de fles­te.

Forvitret isfjell, Mohnbukta

For­vi­tret isfjell i Mohn­buk­ta.

Etter en tur nedo­ver på Usher­breen har vi nådd frem til Mohn­buk­ta. Isen lig­ger fint og solid til langt ut i Storfjor­den, fak­ti­sk så langt ut som vi kan se. Og det er en fan­tas­ti­sk uts­ikt her i dag, med Bar­entsøya og Edgeøya på hele hor­i­son­ten mot øst. Det er flott å ta en liten tur ut på isen, en sving på vei nordover mot breen. Det lig­ger en del mind­re isfjell fast­fros­set i isen her og der.

Lunsjpause Mohnbukta

Lunsj­pau­se i Mohn­buk­ta.

Et fan­tas­ti­sk flott sted for en liten lunsj­pau­se!

Så går turen vide­re til bre­fron­ten til Hayes­breen, lands­kaps­mes­sig dagens høy­de­punkt. Den er spe­sielt vak­ker på en flott dag som i dag. Sola står lavt på him­me­len nå, til slut­ten av mars, til og med midt på dagen og den kom­mer rett vei inn på bre­fron­ten. Fan­tas­ti­sk flot­te far­ger, for­mer og dimens­jo­ner.

Brefront til Hayesbreen, Mohnbukta

Bre­front til Hayes­breen, Mohn­buk­ta (I).

Brefront til Hayesbreen, Mohnbukta

Bre­front til Hayes­breen, Mohn­buk­ta (II).

Og deret­ter … drar vi til­ba­ke igjen, hjem. Det er 90 kilo­me­ter mel­lom oss og byen.

Veien hjem over Königsbergbreen

Vei­en hjem over Königs­berg­breen.

Den fan­tas­ti­s­ke kvelds­ly­set gjør til­ba­ke­tu­ren over Königs­berg­breen og gjen­nom Sas­senda­len til en fornøyelse. Det må bare nytes, det er ikke langt igjen til det er ingen kvelds­lys igjen til og med midt på nat­ten på Sval­bard!

Kveldslys i Sassendalen

Kvelds­lys i Sas­senda­len.

Nord­lys: seson­gens sis­te?

Dage­ne blir leng­re i Ark­tis, og tiden flyr bare! Nå har vi alle­re­de lagt årets vår­jam­døgn bak oss. Da går jor­dens ekva­tor­fla­te gjen­nom solens sen­trum. Det skjed­de for­res­ten på ons­dag (20. mars) kl. 22.58, i til­fel­le det var noen som gikk glipp av den­ne hen­delsen 🙂 fra nå av er dage­ne leng­re enn net­tene på nord­halvku­len, og jo len­ger nord du er jo mer lys og jo mind­re mør­ke får du.

Det betyr at nord­lys­se­son­gen på Sval­bard er snart over nå. På lør­dag (16.3.) had­de vi enda en fan­tas­ti­sk auro­ra-fore­stil­ling på den ellers mør­ke natt­him­me­len. Et fasci­ne­ren­de skues­pill, intens og raskt.

Nordlys nær Longyearbyen

Auroa bora­lis over Ope­raf­jel­let.
Nord­lys­se­son­gen på Sval­bard er snart over.

Det­te nord­ly­set var defi­ni­tivt langt over gjen­noms­nitt! Jeg har prøvd å ta bil­der ved å bru­ke så kort luk­kertid som mulig. Den var helt nede til 0,3 sekun­der og til og med det­te var kanskje litt for langt for å få de fili­gra­ne, men liv­li­ge struk­ture­ne på sen­so­ren med alle detail­jer (trykk her for mer info om nord­lys og hvor­dan å ta bil­der av dem).

Aureol (eller dom) av nordlys over Adventdalen

Aureol (eller dom) av nord­lys over Advent­da­len.

Sol­fest: Sola er til­ba­ke!

Sola er til­ba­ke! Det var dagens mot­to på fre­dag (for fle­re dager siden alle­re­de, tiden flyr!), som var den helt store dagen her: sol­fest i Lon­gye­ar­by­en!

Som tid­li­ge­re nevnt, har det jo vært sol­skinn i Sjøom­rå­det, Lon­gye­ar­by­ens neders­te bydel ved Advent­fjor­den, alle­re­de i fle­re dager …

Sol, Longyearbyen

Sol i Sjøom­rå­det, ned­re Lon­gye­ar­by­en, Fre­dag (8.3.) mor­gen.

… men dis­se dele­ne av Lon­gye­ar­by­en eksis­ter­te jo ikke i byens gam­le dager da man begy­n­te med å fei­re sol­fes­ten. Det skjer der­for all­tid den 08. mars, rett etter klok­ka 12.30. Da kom­mer sola til­ba­ke til gam­le syke­hu­s­trap­pa ved Sval­bard Kir­ke på Skjæ­rin­ga. Sel­ve gam­le syke­hu­set forsvant for man­ge år siden (det er et annet gam­melt syke­hus den det som var en del kran­gel om her de sis­te åre­ne), men trap­pa fra den bak­ers­te inn­gan­gen står fort­satt i lands­ka­pet. Det skal fak­ti­sk være sånt at den­ne trap­pa er til og med en rekon­struks­jon, slik at folk vet hvor sol­fes­ten skal fei­res … uan­sett. Det er her alle møter opp på sol­fest­da­gen, og det er fle­re hund­re som kom! Spe­sielt bar­na var tils­tede, utkledd som sel­ve solen, så søt! Alle syn­ger og hei­er på sola, som hol­der på med å klat­re over fjell­top­pe­ne i sør: Sol! Sol! Komm igjen! Sola er min bes­te venn! Sol! Sol! Komm igjen! Sola er min bes­te venn!

Soloppgang under solfesten, Longyearbyen

Solo­pp­gang over Lars Hier­taf­jel­let under sol­fes­ten i Lon­gye­ar­by­en, fre­dag (8.3.).

Og her kom­mer da sola! Lyse, var­me sol­strå­ler, rett i fje­set, fra sola som har kla­t­ret over Lars Hier­taf­jel­let bak Lars­breen, og alle hei­er og jubi­le­rer. Det er vir­ke­lig emo­s­jo­nelt! Det har ikke vært direk­te sol­lys i Lon­gye­ar­by­en i 5 måne­der for­di byen er omgitt av fjell alle vei­er i sør.

Sol, Gipshuken

Uts­ikt med sol mot Gips­hu­ken og Bill­efjor­den.

Ja, nå er sola til­ba­ke. Det er fan­tas­ti­sk å være ute nå, nyte lys­et i lands­ka­pet og sol­strå­le­ne på nesen.

Sol, Nordenskiöld Land

Sol over Nor­dens­kiöld Land.

Men like­vel, det er kal­dt. Ter­mo­me­te­ren vak­ler rundt omk­ring 20 kul­de­gra­der, og det er ny is på Advent­fjor­den i alle fall langs fjæ­ra. Men solid fjor­dis vill ikke dan­ne seg her. Det er vel det mil­de van­net som kom­mer inn i fjor­de­ne med Vest-Spits­ber­gen-Strau­men («Gul­f­strøm­men») som er ansvar­lig, dess­ver­re. Jeg kun­ne godt ten­ke med Advent­fjor­den islagt. Det var nok for man­ge år siden at vi fikk opp­le­ve det sis­te gang.

Is, Adventfjorden

NY is langs fjæ­ra på Advent­fjor­den ved Hior­th­hamn.

Snøs­ku­ter­tur til Sas­senda­len og Tem­pel­fjor­den

Vin­te­ren skjem­mer oss bort med kalt, sta­bilt vær og sola kla­trer litt høye­re på him­me­len hver dag. Da nøler vi ikke men tar anled­nin­gen så ofte vi kan og drar ut på tur for å nyte den fan­tas­ti­s­ke natu­ren og lys­et som kom­mer til­ba­ke til dis­se bred­de­gra­der nå.

Sassendalen

Sas­senda­len.

Vi er i Sas­senda­len, en av Spits­ber­gens størs­te daler. På den­ne årst­iden er den en ofte brukt snøs­ku­ter­ru­te, til øst­kys­ten eller Tem­pel­fjor­den. Men her er det mye plass og det er ikke van­ske­lig å fin­ne en liten side­dal med fan­tas­ti­sk uts­ikt hvor det er helt rolig og stil­le. Vel, og så liten er den hel­ler ikke … lands­ka­pet er lik­som uen­de­lig stort!

Sassendalen

På fot­tur i Sas­senda­len.

Vi par­ke­rer snøs­ku­ter­ne og drar opp fjel­le­ne til fots. Bak­ken sti­ger sak­te og jevnt men uen­de­lig. Her kun­ne du gå hele dagen uten å nå frem, men å nå frem til noe sted er jo ikke poen­get hel­ler. Bare det å være ute på tur her. Lys­et, lands­ka­pet … snøen er blåst bor­te fra bak­ken man­ge steder. Her er det vel­dig lite vege­tas­jon, det er et polarør­ken­lands­kap her. Like­vel er det man­ge reins­dyr her som hol­der på med å lete eter noe spi­se­lig.

Reinsdyr

Reins­dyr på leting etter mat.

Sene­re tar vi turen nordover, mot Tem­pel­fjor­den. Vi var her for noen uker siden alle­re­de, men i dag viser lands­ka­pet seg i helt for­skjel­lig og nytt lys. Det er så intens at jeg har ikke ord å bes­kri­ve det. Jeg er da ikke Ham­sun eller Shake­speare.

Fjordnibba, Tempelfjord

Uts­ikt fra Fjord­nib­ba over Tem­pel­fjor­den.

Til og med under «van­li­ge» lys­for­hold er uts­ik­ten fra Fjord­nib­ba over Sas­sen­fjor­den og Tem­pel­fjor­den upå­kla­ge­lig, mildt sagt. Den som har skapt det­te lands­a­pet var nok i god stem­ning den­ne gan­gen. Rett og slett utro­lig.

Og nå det­te lys­et …

Tunabreen, Tempelfjord

Bre­front av Tuna­b­reen i Tem­pel­fjor­den i sol­ned­gan­gens lys.

Her kan man ald­ri få nok. Jeg må bare retur­ne­re til sli­ke steder så ofte som jeg kan.

Og det er per­fekt timing i dag. Det er litt før klok­ken 4 og sola hol­der på med å fors­vin­ne bak fjel­le­ne i sør­vest. Det sis­te sol­ly­set kas­ter utro­li­ge far­ger over fjell, fjord or bre­er.

Solnedgang, Tempelfjord

Sol­ned­gang over Sas­sen­fjor­den og Nor­dens­kiöld Land.

Det er en solid fas­tis­dek­ke i den ind­re Tem­pel­fjor­den, untatt Fred­heim hvor isen gikk opp igjen for ikke len­ge siden. Nå hol­der isen på med å leg­ge seg også len­ger ut i Sas­sen­fjor­den. Det blir spen­nen­de å føl­ge med utvik­lin­gen de nes­te uke­ne også. Her har vi uts­ik­ten mot Dia­ba­sod­den i Sas­sen­fjor­den.

Utsikt fra Fjordnibba mot Sassenfjorden og Diabasodden

Uts­ikt fra Fjord­nib­ba mot Sas­sen­fjor­den og Dia­ba­sod­den.

En sis­te liten eks­kursjon tar oss fra fjel­lets høy­der til hav­ni­vået ved Fred­heim. Det er kalt i dag, tem­pe­ra­tu­ren lig­ger rundt 25 kul­de­gra­der. Du kan nes­ten se kul­den i far­ge­ne: rosa, lila og blå. Far­ger av frost og is.

Is på kysten, Tempelfjord

Is på kys­ten ved Fred­heim.

Et sis­te glimt østo­ver, inn i Tem­pel­fjor­den, før vi drar hjem. Som sagt, kul­dens far­ger! Bil­det kan gi det en antyd­ning av far­ge­ne – bare en antyd­ning, ikke mer enn det – men det trans­por­te­rer ikke kul­den og lyde­ne. Still­he­ten er det ene, men lyde­ne som kom­mer fra isen er en annen sak. I over­gangs­so­nen mel­lom fjor­dis og kyst er isen sta­dig i beve­gel­se. Sak­te men bestan­dig. Det er flo og fjæ­re som arbei­der har, kanskje også noen døn­nin­ger litt len­ger ute i den store Isfjor­den. Isen støn­ner og grå­ter, den hvi­ner og skri­ker. Ikke høyt, men kon­stant.

Eis am Ufer, Tempelfjord

Is i fjæ­ra i Tem­pel­fjor­den ved Fred­heim.

Til syven­de og sist min nåvæ­ren­de ceter­um cen­seo: jeg har lagd en ny foto­bok som fokus­se­rer på luft­bil­der og viser det ark­ti­s­ke lands­ka­pet fra et helt nytt per­spek­tiv. I teo­ri­en er boka på tysk, men den har fak­ti­sk nep­pe noe tekst: 134 fra 137 sider har fan­tas­ti­s­ke bil­der og ingen tekst uto­ver steds­navn.

Aeri­al Arc­tic viser Jan May­en og Sval­bard fra luf­ten.

Fotobok Aerial Arctic

Rolfs ny foto­bok Aeri­al Arc­tic viser Jan May­en og Sval­bard frat et helt nytt per­spek­tiv.

BØKER, KALENDER, POSTKORT OG MER

Dette og mye mer får du i Spitsbergen-Svalbard nettbutikken.

Opphavsrett: Rolf Stange
css.php