P.S. TLDR? For langt, har ikke lyst til å lese, rett til poenget? Nederst i innlegget finner du lenkene til de nye sidene: Akseløya, Midterhukhamna og de gamle gruvene på nordsiden av Adventfjorden.
De siste ukene har nok en gang vært tettpakket, men det har vært verdt det: De nye engelske og tyske utgavene av Svalbard-guideboka er godt underveis. De vil være tilgjengelig for forhåndsbestilling snart. Mer om dette i januar.
Polarnattens lys i Adventdalen. Bildet viser vinkelstasjonen i Endalen.
Samtidig har jeg oppgradet en del sider og til og med laget helt helt nye om spennende steder og områder på Svalbard. Her kan man lett reise til spennende steder mange ikke vil ha anledning til å komme seg til, de er bare en museklikk borte.
Svakt nordlys over Longyearbyen.
Det er mye lesestoff som du kan nyte i feriedagene 🙂
Blant de nye sidene er fire sider som til sammen illustrerer det største mer eller mindre sammenhengende kulturminneområdet tilknyttet tidlig kullgruvedrift på Spitsbergen, nemlig gruvelandskapet fra begynnelsen av 1900-tallet på nordsiden av Adventfjorden:
Advent City var det første forsøket på Spitsbergen på å utvinne kull industrielt.
Hiorthhamn fulgte noen år senere og er et av Svalbards mest bemerkelsesverdige kulturminner fra kullgruvedriftens pionertid.
Sneheim er den gamle gruven som hører til Hiorthhamn. På 582 meters høyde på Hiorthfjellet, utrolig!
Ørneredet var den gamle messa og her stod brakkene til gruva «Sneheim».
Nytt er også siden om Russeltvedtodden (noen som vet hvor den er?) sør på Akseløya (ah selvfølgelig … den vakre Akseløya i Bellsundet) og om Midterhukhamna. Og så finnes det splitternye sider om Sassenfjorden og Tempelfjorden, en for hver av disse to som er blant Svalbards vakreste fjorder.
God jul!
Månen over den gamle taubanesentralen i Longyearbyen.
Men endringene er selvsagt ikke begrenset til land, også havet påvirkes. Eller, kanskje mer presist, det spiller en stor og drivende rolle.
Golfstrømmen
I Nord-Atlanteren er det kjent at mye avhenger av Golfstrømmen. Med sine relativt varme vannmasser bringer den enorme mengder varme fra sør og sørger dermed for det relativt milde klimaet på de høyeste breddegradene, for eksempel 78 grader nord, der Isfjorden i dag stort sett er isfri hele året, mens enkelte fjorder på det nordligste Grønland eller i Canada (Ellesmere Island) bare er isfrie en kort stund om sommeren eller ikke i det hele tatt.
Selv små endringer i Golfstrømmen har stor innvirkning på det regionale klimaet i Nordøstatlanteren. Hvis Golfstrømmen fører med seg litt mer varmt vann, eller hvis vannet er litt varmere, vil Nord-Atlanteren bli betydelig varmere. Hvis tilførselen av varmt vann avtar eller ikke lenger når like langt nord, vil det også kunne oppstå en regional nedkjøling som kan påvirke hele Nordvest-Europa. På lang sikt kan ikke dette scenariet utelukkes som en del av klimaendringene, men i dag er det motsatte tilfelle.
Kongsfjorden
Jørgen Berge fra Universitetet i Tromsø har fulgt utviklingen i Kongsfjorden tett i over 20 år. Siden forskningsbasen Ny-Ålesund ligger i Kongsfjorden, har denne fjorden blitt studert nøye i lang tid, og det finnes flere tiår med data om alle slags detaljer. I tillegg ligger fjorden på den delen av vestkysten som er sterkest påvirket av Golfstrømmen, slik at den kan fungere som et tidlig varslingssystem for endringer i disse strømmene og de lokale effektene av dem.
Kongsfjorden ved Ny-Ålesund: et oseanografisk og marinbiologisk forskningslaboratorium.
Berge fortalte Barentsobserver om sitt arbeid og sine observasjoner. Resultatet var en «radikal endring i det marine økosystemet».
Ifølge Berge varmes vannmassene i Kongsfjorden opp med 0,1 grader per år i hele vannsøylen, det vil si med ikke mindre enn 2 grader på bare 20 år. To grader er nok til å endre den oseanografisk-økologiske karakteren til et havområde drastisk – og oppvarmingen stopper ikke. Kongsfjorden har i løpet av denne tiden endret karakter fra «arktisk» til «atlantisk». Oseanografisk sett betyr dette i første omgang at vannet er varmere og saltere.
Økosystemet: plankton og sjøfugl
Dette er selvsagt ikke uten konsekvenser for økosystemet. Høyarktisk, fettrikt plankton som raudåta Calanus glacialis blir i økende grad fortrengt av sine subarktiske og mindre fettrike slektninger Calanus finnmarchicus og Calanus hyperboreus, noe som får konsekvenser for sjøfugler som lever av plankton. Særlig alkekongen, som tidligere var og såvidt er svært tallrik, er i høy grad spesialisert på å livnære seg på den energirike Calanus glacialis. Hvis de i stadig større grad må basere seg på sine mindre energirike slektninger, vil kostholdet deres bli stadig mer problematisk.
Alkekonger på vestkysten av Spitsbergen.
Den siste tiden har vist at hekkebestandene av sjøfugl krymper nesten overalt i Nord-Atlanteren. Alkekongene ser fortsatt ut til å klare seg ganske bra, men det er svært vanskelig å telle disse svært små fuglene som hekker usynlig under steiner. Det samme gjelder lomvi, lunde og måke, der enkelte kolonier i Nord-Norge praktisk talt har kollapset siden 1980-tallet. Forsvunnet.
Fjordisen: ringsel og steinkobbe
Et annet aspekt er at Kongsfjorden knapt har vært fjordis på rundt 15 år. Ringselen, som en gang var den mest tallrike selarten i fjordene på Spitsbergen, trenger fjordisen om våren for å føde ungene sine og hvile. Steinkobben, som også er kjent fra fastlandskysten og Nordsjøen, er i dag ifølge mine egne observasjoner mye vanligere på vestkysten av Svalbard enn ringselen, som er svært lik i utseende. Steinkobbe har vært naturlig forekommende på Spitsbergens vestkyst i tusenvis av år, og denne observasjonen kan være litt tilfeldig, men den passer inn i den vitenskapelig bekreftede utviklingen av fjordene fra et høyarktisk til et atlantisk økosystem.
Høyarktisk ringsel (til venstre) og subarktisk steinkobbe.
Begge finnes på vestkysten av Spitsbergen.
Fisk, blåskjell og temperaturrekorder
Berge forteller også om en endring i artssammensetningen av fisk og blåskjell. Arter som sild og lodde, som man ikke forventer å finne i høyarktiske fjorder, sprer seg, og det samme gjør blåskjell.
Blir mer og mer vanlig på Svalbard: blåskjell.
Den globale oppvarmingen er mer merkbar ved polene enn på lavere breddegrader, og det anslås at Arktis varmes opp med en faktor tre til fire mer enn andre regioner. Hvis man håper at klimaendringene på en eller annen måte fortsatt kan begrenses til en oppvarming på 1,5-2 grader, så er dette tallet det globale gjennomsnittet. For Arktis kan du gange det med tre eller fire.
I årevis har det jevnlig blitt målt rekordtemperaturer på Svalbard, senest 11. august med 20,3 grader, den høyeste verdien som noen gang er målt på en augustdag i nærheten av Longyearbyen.
Heller ikke de tidligere høyarktiske fjordene nordøst på Svalbard vil forbli upåvirket av denne utviklingen. Dette bekreftes både av en jevnlig titt på iskartet og av egen erfaring i fjordene på Nordaustland og i Hinlopenstredet, der de tidligere utbredte vanntemperaturene rundt 0 grader nå er ganske sjeldne og småskala, spesielt i det sørlige Hinlopenstredet og på sørsiden av Nordaustland, der den kalde Øst-Spitsbergenstrømmen fra Polbassenget fortsatt har sin innflytelse. I det nordlige Hinlopenstredet og i fjordene vest og nord for Nordaustland og opp til Sjuøyane blir det stadig vanligere med vanntemperaturer på 6-8 grader, noe som tyder på økende innblanding av mildt atlanterhavsvann (Golfstrømmen).
Tidligere sjelden isfri, nå regelmessig om sommeren:
Fjordene på nordkysten av Nordaustland.
Polhavet: fra hvitt til blått
Havisen i Polhavet er både offer og drivkraft i denne utviklingen. Dette er en av disse tilbakekoblingseffektene i det globale klimasystemet der virkningen forsterker årsaken. I dette tilfellet reflekterer et vannområde som er blitt isfritt på grunn av oppvarmingen, ikke lenger solstrålene, men absorberer dem og omdanner dem til varme, som i sin tur smelter enda mer is, og enda større vannområder absorberer solstrålene … Og slik fortsetter det.
Ifølge en studie som nylig ble publisert i Nature Communications, kan Polhavet bli isfritt på daglig basis rundt 2030. Studien er den første som ser på utviklingen på daglig basis i stedet for på månedsbasis. Polhavet kan altså bli isfritt på daglig basis om noen år hvis varme vintre med lite isdannelse etterfølges av varme forsomre med stor isavsmelting.
Fremtidens Polhav: stadig mer blått i stedet for hvitt.
På den annen side beskriver studien også scenarier der et isfritt Polhav ikke vil bli observert innen år 2100. Begge mulighetene er ganske ekstreme scenarier; den reelle utviklingen kan ligge et sted midt imellom. Eller ikke, de ekstreme scenariene er også mulige ifølge de vitenskapelige modellene.
Som Jørgen Berge sa til Barentsobserver: «Det er sannsynlig at det sentrale Polhavet vil utvikle seg fra et hvitt (isdekket) hav til et blått (åpent vann) hav. Hva det betyr, vet vi ikke.»
Høsten i Arktis forventes å bringe vakkert lys. Lav sol, endeløse solnedganger. Solen skinner selvfølgelig ikke i det hele tatt på Svalbard i november, siden polarnatten begynner i slutten av oktober. Spitsbergen-bildet på novembersiden ble tatt på en vakker dag i slutten av august 2022, på den første omseilingen av Spitsbergen med det vakre seilskipet Meander noensinne. Været var helt topp, og da er den sjeldne anledningen til stede til å besøke sprø steder der du normalt ikke ville dratt. Fordi de er veldig eksponerte, fordi farvannet nær kysten er ukjent og grunt.
Akkurat dette er tilfellet i den langstrakte Diskobukta på Edgeøya. Hver bølge blir raskt til en brottsjø allerede før den når land, og ved lavvann kverner propellen i mudderet langt utenfor kysten. Derfor er det fornuftig å holde seg unna slike steder i hverdagen. Men ikke hver dag er hverdag, og vi er jo ikke alltid fornuftige 😄 hvor ville vi ellers havnet … absolutt ikke til denne delen av Diskobukta! (Og det er ikke den forholdsvis godt kjente krykkjekolonien videre nord det er snakk om her). Der var vi i land om kvelden denne uforglemmelige dagen og tok en liten tur til og opp en ås. Jeg hadde sett den så ofte på avstand når vi seilte forbi i Storfjorden, og alltid tenkt at jeg en dag måtte bare komme dit … og dette var den rette anledningen! Det må bare skje, du kan ikke tvinge det frem.
Diskobukta beskrives treffende som «enorm». Karrig, høyarktisk, en vidstrakt, mørkfarget alluvialslette. Tallrike hvalbein gir variasjon til det ellers monotone landskapet, og det flotte lyset en vakker kveld i slutten av august på rundt 78 grader nord gjorde sitt til det.
Svalbard-november-bildet viser Diskobukta på Edgeøya.
Jeg hadde vært der noen år tidligere. Den gangen var det snøvær – og en isbjørn i fjæra. Det var også flott. Men den kvelden i slutten av august, da vi kunne gå i land … uforglemmelig! Det er det stoffet mine Svalbarddrømmer er laget av. Det var så vakkert at jeg innså på stedet at et av bildene skulle med i kalenderen så snart som mulig. «Kalenderpotensial» er nå den høyeste fotografiske standarden her 🙂.
De andre historiene er relativt raskt fortalt. I Scoresbysund på Øst-Grønland står moskusen på en måte omtrent på samme plass som isbjørnen på Svalbard: De fleste turistene vil se dem.
Nå står de som regel et sted langt borte i fjellsiden. Det krever litt flaks å få se dem på nært hold. Og for nærme er selvfølgelig også potensielt helseskadelig, særlig hvis man ferdes til fots.
En fin dag en gang i september – vinteren hadde allerede satt in – i Rypefjorden langt inne i Scoresbysund, var alt akkurat som det skulle: moskusoksene var ganske nærme land, og vi kunne godt se dem fra båten – det var denne gangen det vakre seilskipet Ópal fra Island. Og veldig nyttig: Jeg hadde med meg 600-millimeterobjektivet mitt, det virkelig store som vanligvis får bli på Spitsbergen og bor på skipet i stedet for å bli slept rundt på land. Bare for isbjørnene, vanligvis. Men denne gangen også på Grønland for moskusoksene. Her var det verdt innsatsen.
November-bildet på Grønland-siden: moskusokser i Rypefjorden.
Kalender «Svalbard & Grønland 2025»: desember
Vi kunne selvfølgelig ikke gå glipp av nordlyset på slutten av året. Desember er nå en gang den dypeste polarnatten. På denne tiden av året kan du selvfølgelig ikke komme deg til de mest avsidesliggende hjørnene av Svalbard. Men hvorfor skulle du det, du kan se nordlyset i Adventdalen, ikke langt fra Longyearbyen.
Desember-bildet, Spitsbergen: Nordlys over Adventdalen.
Store deler av Grønland, inkludert Scoresbysund, er faktisk enda bedre for nordlysobservasjoner enn Svalbard, der du allerede befinner deg nord for den varme nordlyssonen. Scoresbysund er det rette stedet å være, for her skjer det mye når det først blir mørkt om natten. Og på grunn av den sørligere beliggenheten er dette tilfellet tidligere, september er en ganske pålitelig måned. På dette bildet ser vi nordlyset over Bjørneøerne, med den storslåtte Øfjorden og det markante fjellet Grundtvigskirke i bakgrunnen.
Grønland-bildet, desember: nordlys over Bjørneøerne.
Joda, Longyearbyen ligger nå en gang i Adventfjorden 🤪😵💫 dette er faktisk ikke bare et av mine beryktede ordspill, men faktisk også en ikke så sjelden misforståelse. Navnet Adventfjord har ikke noe med julesesongen å gjøre, men med et engelsk hvalfangstskip, Adventure, som var her på 1600-tallet.
Men det er ikke det dette handler om, det handler om starten på adventstiden i Longyearbyen. Her er det også et julemarked, eller rettere sagt til og med to. De er imidlertid litt annerledes enn det folk flest kanskje er vant til. I to helger, i midten av november og forrige helg, stiller de flittige og kreative kunstnerne, kunsthåndverkerne og alle de andre opp bodene sine, først i kulturhuset i sentrum og den første helgen i advent i kunstnersentrum i Nybyen oppe i dalen. Dessverre ingen brente mandler og ingen gløgg, men masse flott kunsthåndverk laget i Longyearbyen, blant annet bilder av Eva Grøndal fra det lokale fotografdynastiet med samme navn (første bilde) og Wolfgang Hübner-Zach fra snekkerverkstedet Alt i 3 (det er der de vakre skjærefjølene og Svalbard-drivved-bilderammene kommer fra 😉). Og mye annet flott, her kan man gå på leting og finne veldig fine ting. Lenas bedragersk ekte sjokoladefossiler, kjempebra! For å nevne bare ett eksempel til.
Klikk på miniatyrbildet for å åpne forstørret versjon av et spesielt bilde.
Og så er det selvfølgelig det tradisjonelle fakkeltoget på ettermiddagen første søndag i advent – det er mørkt, til og med gatebelysningen er slått av i området under denne begivenheten – fra Huset til julenissens postkasse nedenfor den gamle gruven 2b, «julenissegruve». Julenissen er i full sving der oppe, så denne gamle kullgruven, som ble nedlagt i 1964, er nå opplyst igjen frem til jul. Og nede ved veien står postkassen der barna (også de eldre, hvis de vil) kan legge inn brevene sine til julenissen med alle ønskene sine.
Ruten fortsetter til sentrum, der juletreet tennes. Selvfølgelig blir det varme ord, munter sang og god stemning, og sist, men ikke minst, kommer julenissen med sine assistenter og deler ut et lite forskudd til de mange barna.
Klikk på miniatyrbildet for å åpne forstørret versjon av et spesielt bilde.
Dette markerer starten på adventstiden i Longyearbyen, som samtidig begynner alle andre steder også, selvfølgelig. Jeg ønsker alle en riktig god og gledelig adventstid!