Det var litt humpeføre på havet på vestkysten av Spitsbergen og det var godt å komme inn i beskyttet farvann mellom Danskøya og Amsterdamøya. Det er et klassisk område nordvest på Spitsbergen og her valgte vi en ganske klassisk fremgangsmåte, med en morgen i Virgohamna og en ettermiddag i Smeerenburg, fulgt av en sving innover Fuglefjorden.
Igjen var det ikke mye å forvente ifølge værmeldinga, men igjen var vi på rett plass i rett tid. Igjen. Ganske utrolig.
Bildegalleri: Nordvest Spitsbergen: Virgohamna, Smeerenburg, Fuglefjorden, 30. august 2024
Vinden på vestkysten tok en pause som vi brukte for å steame nordover til Kongsfjorden. Værmeldinga var ikke verdens beste, men med litt flaks var vi på rett plass til rett tid, som så ofte denne sommeren. Dermed kunne vi nyte en nydelig dag, til å begynne med på Midtholmen i Lovénøyane og senere i Ny-Ålesund. Nesten uten å bli våt 🙂.
Bildegalleri – Kongsfjorden: Midtholmen & Ny-Ålesund, 29. august 2024
Etter gårsdags kveldstur til Tunabreen innerst i Tempelfjorden hadde vi ankret i Bjonahamna og det var også stedet vi valgte for denne reisens første tur i land. Et vakkert og spennende sted, også når det er grå som det var på denne dagen.
Senere fikk vi se hvithvaler i Billefjorden samt en tur til den mektige Nordenskiöldbreen (som har trukket seg kraftig tilbake de siste årene). Dagen ble avrundet med en liten kveldstur i Skansbukta.
Bildegalleri: Tempelfjord & Billefjord, 27. august 2024
«Life is hello and goodbye until we meet again». John Lennon, tror jeg. Det er jo ikke lenge siden i det hele tatt vi sa takk og farvel til Arctica II. Livet går så fort her oppe om sommeren.
Vi begynte i Isfjorden, med en kveldstur innover den vakre Tempelfjorden og mot Tunabreen.
Bildegalleri: Longyearbyen-Tempelfjorden, 26. august 2024
Vi hadde hele seilasen til Isfjorden foran oss, så det var en dag på sjøen. Van Mijenfjorden gled forbi. På seilasen nordover utenfor vestkysten var det noen dønninger, men etter noen timer var vi i Isfjorden hvor vi ble hilst på av en isbjørn ikke langt fra Kapp Linné. Så var det å få tak i litt frisk og kortreist sjømat for turens siste middag. Det skulle jo feires litt.
Og dermed avsluttet vi en reise som allerede er blant de store i hukommelsen min. Tusen takk til alle som har bidratt til en fantastisk tur, men også til det gode skipet Arctica II. Det var den siste turen av denne typen, den siste i en serie av 10 reiser. Hele 18 døgn med føkus på Svalbards mer avsidesliggende strøk. Det kommer vi dessverre ikke til å oppleve en gang til, takket nye regler som vil gjelde fra og med 2025. Kan hende Arctica II får en ny eier også (bare ta kontakt hvis du har noen millioner kroner til overs).
Tusen hjertelig takk for 10 utrolige turer, Arctica II! Ha det godt, Arctica II og menneskene bak deg, eier Heinrich og skipperne som tok oss med gjennom årene: Heinrich, Stein, Peter og Pål. Ha det bra, og på gjensyn! Gjerne snart.
Streik i SAS – det minner um situasjonen i juli 2022, hvor Longyearbyen ble hardt rammet. Denne gangen er det kabinbesetningen som har tatt opp arbeidskampen.
Som vanlig i slike situasjoner er det veldig vanskelig a forutsi den videre utviklingen. Begge sider kan bli enige til enhver tid. Og Norwegian flyr som planlagt.
Svalbardposten skrev på fredag at trafikken til og fra Longyearbyen er forventet å bli avviklet som planlagt i helga og det er da også tilfellet så langt. På den andre siden forventer man at streiken blir utvidet fra og med onsdag. Det er åpen hva det kan bety for SAS-flyvninger på mandag og tirsdag.
SAS og Longyearbyen: det kan være et komplisert forhold. For tiden må man regne med vanskeligheter på grunn av streik.
Reisende på flyvninger berørt av streiken vil bli kontaktet av SAS. Hvis man ikke får en melding bør man møte opp på flyplassen som planlagt.
Vi seilte østover, hele veien innover Van Mijenfjorden, helt til Rindersbukta for å komme bort fra regn og tåke som fortsatt holdt på med å gjøre vestkysten til et lite hyggelig sted. I Rindersbukta finnes det en isbre som vanligvis ikke er veldig oppsynsvekkende. Scheelebreen pleide å ligge langt bak i dalen sin og var rett og slett lite påfallende. Men det har forandret seg på en drastisk måte når breen begynte å «surge», noe som betyr at den holder på med å støte fram et godt stykke innefor et år eller to. Det er snakk om flere kilometer og det er noe som mange isbreer på Svalbard gjør i visse perioder, gjerne noe mellom 50 og 100 år.
Scheelebreen har gått foran så langt at den nesten blokkerer selve Rindersbukta. Veldig imponerende!
Senere fikk vi oppleve enda noe spesielt, nemlig det å besøke stedet som pleide være den gamle gruvebyen Sveagruva. Etter 100 års gruvedrift ble driften inkludert selve bosetningen nedlagt og ryddet over flere år fra og med 2017. Nå er det bare noen få bygg og andre ting og tang igjen som stort sett er fredete kulturminner. Vel, det finnes nok litt skrot utover det, man kunne kanskje ha gått over området med støvsugeren en gang til … men uansett, det var et veldig stort prosjekt og hvis man bare tenker på hvordan det en gang så ut for bare noen få år siden så er det jo veldig imponerende. For bare noen dager var en statsråd på stedet for å overgi området offisielt tilbake til naturen. Naturen fikk da nok noen ekstra gaver i samme omgang.
Hvis du er interessert i Svea og tilhørende kullgruvene inkludert Lunckefjellet så er det bare å trykke her for å åpne en side med flere undersider dedikert til denne spennende plassen, med mye info og mange bilder og panoramabilder.
Bildegalleri: Rindersbukta: Scheelebreen. Sveagruva – 22. august 2024
Tiden gikk så fort og nå var det bare å komme seg tilbake til Spitsbergens vestkyst. Både tid- og værmessig var det bare å sette i gang med det. På seilasen rundt Sørkappøya fikk vi se turens første og eneste solnedgang.
Det blåste som helvete i Hornsundet så her var det bare å dra videre og sette kurs direkte for Bellsundet og Recherchefjorden. Der var det ikke snakk om solskinn heller, men det var definitivt et godt valg.
Bildegalleri: Sørkapp-Recherchefjorden – 20./21. august 2024
Vi hadde ankret ved Halvmåneøya. Tåke hele veien, det var vel ikke noe stort å forvente her. Men så fikk vi besøk. Utrolig. Tanken om å gå i land for å se nærmere på den berømte fangststasjonen Bjørneborg var snart glemt.
Vi fortsatte rundt Svarthuken på sørøstsiden av Edgeøya (Svarthuken var tidligere kjent ved et annet navn) og inn i Tjuvfjorden. Fortsatt lave skyer og kraftig vind, men tåka hadde lettet litt slik at landskapet rundt om Tjuvfjorden kunne såvidt skimtes.
En av turens høydepunkter, i hvert fall (men ikke bare) fra en sjømanns perspektiv, er uten tvil passasjon inn i Tjuvfjordlaguna. jeg hadde kjøpt et bærbart ekkolodd rett for denne turen spesielt med tanke for denne passasjen, i tilfelle anledningen skulle være til stede. Her skulle det lønne seg, fordi inngangen til lagunen er mindre dyp en man skulle kanskje forvente. Større skip har ingenting å gjøre her. Men etter noen hydrografiske undersøkelser kunne vi passere og seile helt inn i nærheten av den mektige Deltabreen. Dens nordlige del holder åpenbart på med å støte frem. Så ankret vi et sted hvor neppe mange – om noen i det hele tatt – hadde ankret før. En liten tur i land i det vidstrakte morenelandskapet rundet saken av. For en dag!
Bildegalleri: fra Halvmåneøya til Tjuvfjordlagune – 19. August 2024
Hinlopenstretet gjemte seg bak tett tåke nesten alle steder. Men vi hadde forholdsvis gode betingelser ved Alkefjellet, denne utrolige hekkekolonien av polarlomvier. Utover det var det lite en kunne gjøre i området, så det var bare å peise på sørover, mot Barentsøya.
Bildegalleri: Hinlopenstretet til Barentsøya – 17. August 2024
Og det fungerte utmerket godt. Vi kunne la tåka bak oss en stund. Men så dukket en nysgjerrig isbjørn opp og det var bare å justere planen litt … veldig gledelig sak, uten drama eller fare.
Klikk på miniatyrbildet for å åpne forstørret versjon av et spesielt bilde.
Så fortsatte vi med krykkjer og fjellrev ved Büdelfjellet på Barentsøya.
Dønningene ved Kapp Brehm på østsiden av Edgeøya var altfor kraftige for å komme i land, så det var bare å fortsette. Vi hadde valgt å sette kurs mot Ryke Yseøyane, en veldig avsidesliggende liten gruppe av tre småøyer øst for Edgeøya. Det var der to nordmenn ønsket å overvintre fra og med 1967. Det gjorde de, men eventyret endte med tragedie. Det finnes faktisk to sider om Ryke Yseøyane på spitsbergen-svalbard.no, trykk her og her for å lese mer om dem og om den dramatiske historien fra 1960-tallet.
Bildegalleri: fra Barentsøya til Ryke Yseøyane – 18. August 2024
Vi hadde ingen store forventninger i dag. Værmeldinga var ganske kjedelig (tåke) og det var bare å konstatere at det var tåke også i virkeligheten.
Men som så ofte gikk ting sin egen gang. Ved Scoresbyøya på nordsiden av Nordaustlandet var forholdene litt bedre slik at vi kunne gå en tur i land. Vi måtte nok trekke oss tilbake litt tidligere enn planlagt men opplevelsen vi til gjengjeld fikk var utrolig vakker!
Og senere var vi heldige igjen og fikk gå i land på Parryøya, en av de tre større øyene i Sjuøyane, lengst nord på Svalbard.
Bildegalleri: Scoresbyøya, Parryøya – 16. august 2024
I en robåt fra Tromsø til Longyearbyen? Kanskje ikke noe de fleste ville ønske seg, eller til og med noe mange ville kalle for gal eller umulig. Men Andy Savill, Toby Gregory og Orlaith Dempsey hadde andre tanker. De satte i gang med «The Arctic Row 2024», begynte ekspedisjonen i Tromsø og kom til Longyearbyen på fredag (16. august) etter 16 krevende døgn på Barentshavet.
Over Barentshavet (her med Bjørnøya i bakgrunnen) i en robåt.
Båten er spesialbygd men likevel opplevde besetningen teksniske problemer med den automatiske styringen som tok kvelden i nærheten av Bjørnøya. Fra da av var de tre nødt til å styre manuelt, noe som gikk sterk over vaktsystemet og dermed over muligheten til å sovne som så klart hadde allerede vært svært begrenset helt fra starten. Det er ingen overraskelse at de tre var veldig utslitt og trøtt når de kom frem til Longyearbyen; de fortalte Svalbardposten at Svalbardposten søvn i en riktig seng, en dusj og god mat var blant deres høyeste prioriteter etter ankomsten.
Under ekspedisjonen samlet de data og observasjoner som skal stilles til disposisjon for utdannelse og forskning og hele eventyret skal bidra til å skape miljøbevisthet.
Enda en vakker dag på nordsiden av Nordaustlandet. Ikke med blå himmel og solskinn, men enhver dag i disse trakter, fullt med fotturer her og der, er en bra dag. Denne gangen fikk vi gå tur gjennom Franklindalen, fra Lady Franklinfjorden til Brennevinsfjorden, og senere i Beverlydalen. Et forblåst, ulendt sted, med steinur over hele plassen. Men – vakkert, på sin egen måte!
Trist og vanskelig å tenke seg at det ikke skal være lov å ferdes slike steder fra og med 2025.
Bildegalleri: Franklindalen, Beverlydalen – 14. august 2024
Til å begynne med gjaldt det å krysse nordre Hinlopenstretet. Vi hadde valgt det beste tidspunktet vi kunne med tanke på værmeldinga, men likevel ble det nok litt humpete.
Etter den krevende seilasen gjennom Franklinsundet lå Lady Franklinfjorden foran oss i solskinnet. Da var det bare å gå en liten tur i land så snart som mulig, og da var det Tomboloøya som var stedet. Så flott! Denne gangen ble vi ikke fordrevet av en isbjørn etter noen få minutter, noe som skjedde på samme sted i 2017.
Snakk om isbjørn. Det var ikke langt fra Nordre Franklinbreen vi kunne observere en hel isbjørnfamilie i en god stund. Så vakkert!
En kveldstur i nærheten av Franklinbreen i vakkert kveldslys rundet dagen av.