Ian R. Stone (1943-2020)

Ian R. Stone ble satt stor pris på som venn, kol­le­ga og polar­his­to­ri­ker av man­ge, inklu­dert under­te­g­ne­de. Han dro på sin sis­te rei­se den 10. juli 2020. Noen lese­re vil min­nes ham som en bril­jant his­to­ri­ker og enes­tåen­de lek­tor på mind­re ekspe­dis­jons­skip, som de rus­sis­ke ski­pene sels­ka­pet Ocean­wi­de Expe­di­ti­ons bruk­te i tid­li­ge­re år, og i sene­re år litt stør­re crui­seskip, også i var­me­re far­vann – en opp­le­vel­se han ofte kun­ne dele med sin kone Olga. På en rek­ke rei­ser i Ark­tis og Ant­ark­tis had­de jeg anled­ning til å bli impo­nert av Ians omfat­ten­de viten og erfa­ring, all­tid frem­ført med humor; han nøl­te aldri med å dele sine man­ge kunn­s­ka­per med en ung kol­le­ga.

Ian R. Stone (1943-2020), her i 2005 på Orca­das-stas­jo­nen på Sør-Ork­ney­øyene.

Ian var gen­tle­man og aka­de­mi­ker, en lærd på en klas­sisk måte: den omfat­ten­de kunn­s­ka­pen om pola­re opp­dagel­ses­rei­ser (og mye annet) had­de han all­tid parat som det var, uten en kjapp kikk på Wiki­pe­dia eller and­re res­sur­ser. Han kun­ne det bare. Men han var også klar til å hånd­te­re en zodiac i brenn­in­gen eller en gret­ten isbjørn, om det treng­tes.

Det var bra å vite at der var noen som kun­ne gi et svar på eth­vert his­to­risk (eller annet) spørs­mål, noe som jeg, også som forfat­ter, ofte har benyt­tet meg av. Ian har all­tid vært moti­vert og kom­pe­tent til å hjel­pe. Jeg har man­ge gode min­ner om ham fra rei­sene som vi del­te.