Dis­kus­jo­nen om ser­ti­fi­se­ring av gui­der på Sval­bard og i pola­re strøk ellers er ikke ny, men nå har reg­je­ri­n­gen satt saken i sving: på reg­je­ri­n­gens hjem­mesi­de heter det at man vil ha ser­ti­fi­ser­te gui­der på Sval­bard.

Så langt er «gui­de» et yrke som er åpent for alle som øns­ker å prø­ve seg. Det har i praks­is fun­gert bra i man­ge år når turis­me på Sval­bard var av begren­set omfang og pre­get av entus­i­as­ter som had­de bygd opp rele­vant erfa­ring og kom­pe­tan­se gjen­nom et liv­stil pre­get av opp­hold i natu­ren. Dis­se klar­te stort sett bra å ta vare på et begren­set antall turis­ter i Sval­bard­na­tu­ren, vin­ter og som­mer, med ski, hun­de­sle­de eller snøs­ku­ter, båt, skip eller til fots.

Men mye har skjedd de sis­te åre­ne. Det er man­ge nye spil­le­re på mark­edet som øns­ker å være med i brans­jen på Sval­bard, hvor det er nå snakk om en god del pen­ger som man­ge vil ger­ne ha en del av. Det er nå snakk om et mar­ket med store omset­nin­ger og ikke len­ger en nis­je for entus­i­as­ter med stor idea­lis­me og mye inn­sats. Slike folk fin­nes selv­føl­ge­lig fort­satt, men de pre­ger ikke len­ger det tota­le bil­det.

Med et mark­ed som vok­ser, øker selv­føl­ge­lig også beho­vet for gui­der, og det er ikke få som sier at de ikke er all­tid fornøyd med det de ser når de opp­le­ver gui­de­de turer ute i fel­tet.

Turist­føl­ge med gui­de i Coles­da­len:
så langt er det fritt fram for alle som øns­ker å prø­ve seg som gui­de.

Det er ikke bare irri­ter­en­de, men har også kon­sek­ven­ser for sik­ker­he­ten. Sval­bard­gui­der hånd­te­rer våpen, båter, snøs­ku­ter, hun­de­sle­der osv., de har med ark­tis­ke vær­for­hold å gjø­re, må reg­ne med å møte isbjørn i fel­tet til enhver tid og har stort ans­var for sik­ker­he­ten av fol­ke­ne de er ute med. Uto­ver det­te er gui­den et nøk­kel­ele­ment med tan­ke på natur- og kul­tur­minn­evern: det er fullt mulig å besøke kul­tur­min­ner, vand­re i natu­ren og opple­ve dyre­li­vet på en sik­ker måte uten å ødel­eg­ge eller fors­tyr­re, men det er også fort gjort å tråk­ke på sår­ba­re kul­tur­min­ner eller vege­tas­jon eller å fors­tyr­re dyr. Det er ofte gui­den som utgjør for­skjel­len i den­ne deli­ka­te bal­an­sen. Kva­li­fi­ser­te gui­der er da abso­lutt et alter­na­tiv sam­men­li­gnet med å sten­ge loka­li­te­ter eller til og med store områ­der, noe som ble dis­ku­tert for ikke mye mer enn 10 år siden.

Sånn sett vir­ker det nes­ten forund­er­lig at adgang til å være gui­de ikke aller­e­de har blitt begren­set med mini­mums­krav til kva­li­fik­as­jon og ser­ti­fi­se­ring. Til og med Visit Sval­bard har nå uttalt seg posi­tivt til det­te, med for­vent­nin­ger til å være invol­vert i pro­ses­sen fra star­ten. Alle vet at en even­tu­ell ulykke hvor man­gel på kom­pe­tan­se spil­ler en rol­le kan få store kon­sek­ven­ser for hele brans­jen. Det er noe som loka­le gui­der har fors­tått for len­ge siden, som Sval­bard Gui­de Asso­cia­ti­on sier.

I til­legg opp­fat­ter erfar­ne gui­der det selv­føl­ge­lig som irri­ter­en­de når nye kol­leg­aer som åpen­bart mang­ler rele­van­te kva­li­fik­as­jo­ner kom­mer inn, noe som også kan leg­ge uøns­ket press på arbei­ds­for­hol­de­ne i brans­jen. Det er nok man­ge som har vært med en stund som kun­ne ten­ke seg mer anerkjen­nel­se, noe som inns­kren­ket adgang til gui­de­job­ben gjen­nom ser­ti­fi­se­ring kun­ne bidra til.

Men Sval­bards isbre­er vil nok min­ke litt mer før saken even­tuelt er i boks: så langt har reg­je­ri­n­gen bare uttalt å ville «nå vur­de­re å inn­fø­re krav om ser­ti­fi­se­ring av gui­der». Beho­vet er man nok klar over til og med på høyt poli­tisk nivå i Oslo, men til man kom­mer så langt er det man­ge prak­tis­ke spørs­mål som man må fin­ne svar på: hva slags krav man set­ter, hvem står for kva­li­fi­se­ring og ser­ti­fi­se­ring og hvor og når det­te skal skje.

Igjen ble en isbjørn sett i nær­he­ten av Lon­gye­ar­by­en. Den­ne gan­gen var det et tur­føl­ge med 4 hun­de­spann som fak­tisk kom vel­dig tett på en isbjørn i Bol­terd­a­len. Grup­pen var på vei til­ba­ke fra Scott Tur­ner­breen til hun­de­går­den til Green Dog og turen nær­met seg slut­ten da bjør­nen plut­se­lig sto på brin­ken rett ved siden av ruten. Bjør­nen kom og snif­fet på hun­de­ne mens turis­tene i den førs­te sle­den, en kvin­ne og hen­nes 11 år gam­mel dat­ter, fulg­te med. Gui­den, Mar­cel Star­in­sky fra Slo­va­kia, skjøn­te at det var ikke tid til å få våpe­net klar, tok fatt i et stykke tau som ellers bru­kes som brem­se til sle­den og slo mot bjør­nens snu­te. Den trakk seg da litt til­ba­ke, gikk for­bi de and­re sle­de­ne for så å fors­vin­ne i mør­ket.

Iføl­ge gui­de­ne, som sene­re for­tal­te om opp­le­vel­sen til Sval­bard­pos­ten, var­te hen­dels­en kan­skje i ett minutt.

Deret­ter return­er­te grup­pen til hun­de­går­den og gui­de­ne og turis­tene tok seg tid til å for­døye opp­le­vel­sen. Iføl­ge Star­in­sky og kol­le­ga Dani­el Stil­ling Ger­mer fra Dan­mark var alle roli­ge under hen­dels­en selv om alle selv­føl­ge­lig kjen­te en del adre­na­lin gjen­nom åre­ne, og bjør­nen vis­te ingen tegn til aggres­jon.

Det skul­le vært spen­nen­de å høre mora og den 11 år gam­le jen­ta som sat­te i den førs­te sle­den fortel­le den sam­me his­to­ri­en. De har i alle fall noe å fortel­le om.

På tur i mør­ke og snø.
Det kan fort bli vel­dig van­skel­ig å se hva som er i nær­he­ten.

Sene­re duk­ket isbjør­nen opp igjen i nær­he­ten av hun­de­går­den, men ble snart dre­vet bort med Sys­sel­man­nens heli­ko­pter inno­ver Bol­terd­a­len og mot Reind­a­len.

Det er van­skel­ig å si om det var det sam­me dyret som var på Lon­gye­ar­breen for noen dager siden. Spo­re­ne på Lon­gye­ar­breen gikk ves­to­ver til Kapp Lai­la i Coles­buk­ta, mens bjør­nen i Bol­terd­a­len antas å ha kom­met fra øst, gjen­nom Advent­da­len.