Førerkortsaken har skapt vanskeligheter for mange i Longyearbyen siden det ble oppdaget at sertifikater fra en rekke land ikke gjelder på Svalbard. Bakgrunnen ligger i juridisk small print: for å være gyldig på Svalbard må førerkort tilsvare Wienkonvensjonen om veitrafikk fra 1968. Denne traktaten ble ratifisert av 85 land – men det er mange som ikke er med, og blant dem er store land som USA, Kanada, Filippinene og mange flere.
Det er ganske manger statsborgere fra disse landene som bor i Longyearbyen, og mange av dem er avhengig av å kunne kjøre bil både i jobbsammenheng og privat. Det heter at det finnes folk som allerede har tapt jobb og leilighet på grunn av førerkortspørsmålet.
Det er ganske mye trafikk og ganske mange biler i Longyearbyen.
Blant dem er noen bemerkelsesverdige eksemplarer.
Myndighetene har nå gått ett skritt videre som man kan lese på Sysselmesterens hjemmeside per i dag: nå skal også førerkort gjelde som ble utstilt i land som er med i Genève-konvensjonen av 1949 om vegtrafikk. Det vi inkludere flere land som ikke er med i Wienkonvensjonen, som Canada og USA. Det vil hjelpe flere fastboende såvel som turister som ønsker å leie bil eller kjøre snøskuter på Svalbard.
Denne ordningen er midlertidig og skal gjelde til og med 31.12.2023. I løpet av året vil myndighetene ta fatt i saken for å finne en permanent løsning.
Prosessen med et nytt og strengt regelverk har vært underveis i flere år nå. Reglene vil ikke bare, men først og fremst gjelde turisme på Svalbard. Forslaget var ute på høring tidlig i 2022. Antall uttalelser lå på 92 og var dermed usedvanlig høyt. Også utover høringen har forslaget vært omdiskudert i offentligheten. Det ble til og med fakkeltog i Longyearbyen i november 2021 mot det nye lovverket, spesielt fremgangsmåten hvor man lokalt i Longyearbyen følte seg utestengt.
Nå har prosessen tatt et viktig steg i at Miljødirektoratet sendte det nye regelverket videre til regjeringen. Direktorated har gått gjennom pakken i lys av høringsuttalelsene, noe som har tatt mer enn at halvt år. Likevel ble forslaget nå sendt til regjeringen nesten uten endringer, som NRK skriver.
Endringene skal inkludere:
Ilandstigninger i verneområdene skal bare skje i 43 utvalgte lokaliteter. Resten av disse store områdene vil da i praksis bli stengt for offentligheten. Områder utenfor verneområdene vil fortsatt være tilgjengelige, og det samme skal gjelde nasjonalparkene i Isfjorden.
Passagerskip på vestkysten skal limiteres til 200 passasjerer maks, noe som allerede gjelder i naturreservatene som omfatter hele østsiden av Svalbard. Det vil i praksis sette en stopper for de store, internasjonale cruiseskipene som hittil har hatt Svalbard som mål, med fokus nesten utelukkende på Isfjorden og Longyearbyen på grunn av tungoljeforbudet som ble innført for omtrent 10 år siden.
Et generelt krav om en minimumsavstand av 500 m fra isbjørn. Det skal også bli avstander fra hvalross: 300 m fra «liggeplasser» på sjøen og 150 m på land.
Flere reguleringer og forbud skal inkluderes i pakken, som et forbud mot bryting av fastis (noe som allerede finnes), et forbud mot motorisert trafikk (snøskuter) på fjordis (heller ikke noe nytt) og et forbud å bruke droner i verneområdene (allerede regulert, men så langt ikke forbudt).
Fottur i et avsidesliggende område på Nordaustlandet:
skal være forbudt i fremtiden.
Alt det betyr at det opprinnelige lovforslaget sendes til regjeringen uten endringer av betydning. I høringen kom mange med forslag om å begrense kvantiteten, spesielt antallet av skip på Svalbard, heller enn områdene hvor disse kunne operere. Også dette forslaget ble dessvere ikke behandlet. Fra miljødirektoratets side heter det faktisk at «Vi har sett at dette er gjort i verneområder i andre land, gjennom konsesjoner, så det er flere måter å løse dette på», som man kan lese i Svalbardposten. Men «Utredning av slike ordninger var imidlertid ikke en del av oppdraget fra Klima- og miljødepartementet.»
Nå sendes pakken altså til departementet. Her kan man vel neppe forvente seg store forandringer til den sendes videre til Stortinget.
Den opprinnelige planen var at den nye loven skulle tre i kraft 1. januar 2023, noe som åpenbart ikke har skjedd. Det er folk i Longyearbyen som mener å kunne være rimelig sikker på at de nye reglene ikke vil komme før 2024, men her er det ingen garanti.
Kommentar
Det var jo godt å lese: det er også andre – bedre! – muligheter å løse det som i utgangspunktet er problemet. Men, dessverre, det var jo ikke en del av jobben slik den ble bestillt av regjeringen. Så synd. Godt å vite at de vet det i miljødirektoratet. Det skulle ha vært enda bedre om de bare hadde gjort noe med det. Denne anledningen gikk nå ubrukt, i hvert fall med tanke på miljødirektoratets rolle i saken. Miljødirektorat spiller i en lavere liga i den legislative prosessen, men det er uten tvil likevel en nøkkelspiller. Man må kanskje si at det var naivt å forvente noe annet, også med tanke på hvordan norske myndigheter håndterte legislative prosesser de siste årene, med valgrettsaken som et fremtredende eksempel. Noe som miljødirektoratet ikke hadde noe a gjøre med, men likevel ser vi at fremgangsmåten i Oslo er av imponerende konsistens spesielt med tanke på hvordan man håndterer høringsuttalelser mm.
De fleste vil nok si seg enige i at det er altfor mange skip på Svalbard. Tallet var opp til 80 i 2022 og det vil neppe bli mindre hvis ikke noe gjøres med det. Fokus av veksten som vi har sett og som vil komme til å fortsette er på skip med kapasitet mellom 100 og 200 passasjerer: lite nok for å kunne seile innenfor begrensningen med 200 passasjerer men stor nok for å sette spor i naturen, spesielt med tanke på erosjon i vegetasjonsrike områder på vestkysten. Det er åpenbart ikke en del av den offisielle tankegangen at mindre skip, ofte med 12-30 passasjerer, spiller en helt annerledes rolle med tanke på dette.
Man kunne da spørre: hvis antallet av skip et problemet, hvorfor gjør man da ikke noe med nettop det, med antallet av skip? En konsesjonsordning kunne ha bidratt stort til dette, og det vet man åpenbart også i miljødirektoratet. Men det var altså ikke en del av jobben. Dessverre. Beklager.
Så kommer klimaendringene på toppen av alt, og som man vet er det i Arktis at de slår verst til. Det er fantastisk å lese at det er noe regjeringen bekymrer seg over. Men her spør man seg hvorfor man ikke velger effektive skritt mot klimaendringene. Joda, det er mange land i Europa og andre steder som trenger olje og gass. Men som en stor leverandør som har tjent mye på energi har Norge vel andre og bedre muligheter å sette effektive tiltak i gang enn meningsløse begrensninger for en bransje som lokalt har stor betydning for mange, men åpenbart ikke vurderes som relevant på nasjonalt nivå.
Året kunne ikke ha begynnt på en tristere måte på denne hjemmesiden. Også årets andre bidrag er viet til mørke saker, men av en helt annen karakter som innebærer polarnattens helt egen estetikk. Her er noen inntrykk av polarnatten i «Norge nærmest nordpolen», hvor mørketiden er noe ganske annet enn lengst nord på fastlandet. Nyttårsaften feires derimot på den samme måten som de fleste stedene i verden.
Arjen Drost var kjent til mange fra utallige reiser til Arktis og Antarktis over mange år. For bare noen få uker siden var han i Antarktis, sammen med dyrelivet og alt annet som han elsket så mye.
På onsdag (04. januar 2023) tapte Arjen i en kamp som han hadde kjempet i årevis. En kamp som var nok umulig å vinne.
Arjen Drost, som han levde og elsket livet, i Rosshavet (2017).
Arjen var en kollega som ble respektert av mange.
Arjen var en venn som jeg vil savne.
Arjen var et menneske som ble elsket av mange.
Nå danser Arjen med nordlyset.
Arjen Drost, the «larger than life man», i Antarktis.
Gode tider for mange år siden (Vernadsky Base, 2005).