Været har i det siste for det meste vært litt grå og trekkfull, men dagene flyr likevel forbi som ingenting. Etter en lang og ufrivillig pause pga pandemien står det høyt på lista vår å komme seg ut istedenfor å sitte inne med dataen. Ellers kunne jeg ha skrevet mye her om flotte opplevelser i Svalbards vakre natur.
Men alt på sin tid.
Samtidig skjer ting her i Longyearbyen, og det inkluderer hendelser som jeg må bare skrive om. Det ville ikke vært på sin plass å legge ut vakre bilder av Svalbardlandskap, dyreliv og spennende fossiler uten å nevne hva som skjer ellers. Helt sikkert ikke i dette tilfelle.
Mark Sabbatini reist for godt – ufrivillig
Spesielt når det er snakk om at noen som har bodd her i over 10 år (13, for å være mer nøyaktig) og som ble sett på av mange som en del av byens inventar måtte forlate øya uten at vedkommende hadde et ønske om å gjøre det.
Det tilhører Syssemesterens makt å kunne bortvise personer fra Svalbard. Det er jo noe som ble gjort bruk av bare i ganske så sjeldene anledninger, som eksempelvis gjelder personer som har brukt eller til og med handlet med narkotika, noe som anses å være enda farligere i et så lite, ung og isolert samfunn som Longyearbyen enn andre, mer «vanlige» steder.
Det har også skjedd at turister som ankommer uten midler for å betale overnatting eller annet som regnes som nødvendig for et akseptabelt og sikkert opphold måtte ta det samme flyet tilbake igjen.
Så langt så forståelig. Men å kaste noen ut som har bodd her i 13 år?
Mark Sabbatini: 13 år på Svalbard, 13 år «Icepeople»
Amerikaneren Mark Sabbatini, fra tå til topp avis- og mediamenneske, hadde allerede lengre opphold på steder som Antarktis bak seg da han ankom på Svalbard og straks satte i gang med å gi ut «Icepeople», en engelsk avis som skulle være gratis for alle som ønsket det, et alternativ til den norske lokalavisen Svalbardposten. Snart ble det et daglig syn å se Mark sittende på Café Fruene hvor han jobbet med dataen for å gi ut avisen og holde hjemmesiden oppdatert.
Men økonomisk sett ble saken ingen suksess, noe gründeren var kanskje heller ikke særlig interessert i: avis og hjemmeside var og forbli gratis, og det ble aldri mye omsetning med annonser. Blant flere økonomiske slåg som Mark måtte tåle var vel tapet knyttet til det Gamle Sykehuset det verste. Her hadde Mark kjøpt seg en liten leilighet, men snart deretter viste bygget seg å ha så store skader at det måtte omgående forlates. Det er en historie i seg selv og for Mark ble det et fullstendig og stort tap. Så kom det i tillegg at han falt når det var glattis i byen og skadet seg styggt. Dette og mer som kom til er snakkis her i byen og Mark var den første som skrev og snakket offentlig om alt dette.
Vanskelig økonomisk og helsemessig utvikling
Og så ble det til at ressursene en dag var brukt opp og Marks økonomisk situasjon i Norges nordligste by (hvis vi tar ut Ny-Ålesund, som ikke har en «vanlig» befolkning) ble bare verre og verre. Det kom så langt at husly og hverdagsutgaver var ikke sikret. Mark fikk hjelp av forskjellige folk, og slik gikk det en stund.
Det er nå sånt at det finnes, på grunn av Spitsbergentraktatens regler, ikke mye av offentlig velferd på Svalbard. Alle må kunne ta vare på seg og sine selv, ellers er det hjemlandet som man må vende seg hen til. Norge tar bare ansvar hvis det er snakk om norske statsborgere. Og derfor og fordi man aksepterer ikke at folk bor på gata her i Arktis tar Sysselmesteren forbehold om at folk som ikke har råd til å leve på et godkjent nivå, med sikret husly som minimum, må forlate øya.
Om sommeren Mark bodde på campingplassen, som enda ikke hadde offisielt åpnet for sesongen og hvor den planlagte sikringsgjerden mot isbjørn er enda ikke satt opp.
Den nye Sysselmesteren Lars Fause tok et annet perspektiv på saken enn forgjengeren og «tok ansvar», som han sa det.
Ved flere anledninger har Mark uttalt seg selv i Svalbardposten, på sin egen side Icepeople og på sosiale medier om Sysselmesterens avgjørelse. Mark skrev og sa, også til denne skribenten, at han ikke bare forstår avgjørelsen men han vurderer den også som riktig, med tanke på sin egen utvikling gjennom årene.
Tilbake til Alaska
Mark reiste for godt siste onsdag. Målet er Juneau i Alaska, hvor han har planer om å komme seg igjen både helsemessig og økonomisk, for så å finne nye muligheter i Alaskas medielandskap, helst i lille og avsidesliggende bygder.
Mark Sabbatini tar farvel på flyplassen i Longyearbyen siste onsdag. Foto: Icepeople.
Han vil fortsette å drive med Icepeople som dermed fortsatt vil være en spennende kilde om løst og fast fra Longyearbyen og Svalbard, tilberedt i Marks ganske så egen stil for et internasjonalt publikum.
Han har forresten også bidratt (mot betaling) med språkvask til engelske tekster som jeg har brukt i mine egne publikasjoner, både på denne hjemmesiden og i trykk, blant annet i Svalbardhytter og oppdateringer av den engelske utgaven av guideboka Spitsbergen-Svalbard. Og dette vil han også fortsette med i fremtiden, noe som jeg regner som gledelige nyheter i denne ellers ganske så triste historien.
Hvis du vil lese mer om Marks avskjed fra Svalbard so vil du finne mye stoff på hans hjemmeside Icepeople.
Posteren "Svalbardhytter" (70 x 100 cm) viser mangfoldet av Svalbards hytter i forskjellige landskap. Posteren nytes best sammen med boka "Svalbardhytter".
Boka supplerer posteren Svalbardhytter. Den forteller historiene bak hyttene på tre språk mens posteren visualiserer de mange variasjonene av hyttene i Svalbards forskjellige landskap.
Denne boka er ikke bare den mest omfattende Svalbard-guidebok med informasjon angående alle relevante fagområder, men den er samtidig en fotobok med mange bilder som illustrerer Svalbard sitt landskapelig mangfold, sammen med dyre- og plantelivet sitt i sin helhet.