Mind­re og tyn­ne­re is i Isfjor­dens ind­re for­gre­nin­ger som Tem­pel­fjor­den og Bil­lefjor­den, og tan­ken på fas­tis på sel­ve Isfjor­den en fjern drøm – det er sånt det har stått til med Sval­bards størs­te fjord i sene­re år. Sel­ve nav­net, «Isfjor­den», min­ner bare om gam­le tider. Isfjor­dens høy-ark­tisk karak­ter er stort sett gått tapt.

Isfjor­den er stort sett blitt til en sub­ark­tisk fjord, noe som har blant annet ført til at fle­re hval har kom­met til områ­det. (Blåh­val i Isfjor­den, sep­tem­ber 2018).

Men det kan nå ha forand­ret seg – ikke i all tid, men i en stund. Det er resul­ta­tet av data som en grup­pe av UNIS-for­ske­re har sam­let under årets oseano­gra­fisk tokt i Isfjor­den. Frank Nil­sen, pro­fes­sor i oseano­gra­fi hos UNIS og med­forfat­te­re har opp­sum­mert resul­ta­ten i en artik­kel i Sval­bard­pos­ten.

Datae­ne viser at det er for tiden mye mind­re varmt, salt­hol­dig Atlan­ter­havs­vann i Isfjor­den enn i åre­ne før, og det som er igjen av den­ne typen vann er i store dyp­der på mer enn 150 m. Ellers had­de varmt Atlan­ter­havs­vann som kom­mer opp til ves­t­kys­ten av Spits­ber­gen med gulfs­trøm­men og dens nord­ligs­te for­gre­ning, som er kjent som Ves­t­spits­ber­gen­strøm­men, trengt inn i fjor­de­ne der. Dis­se har der­for tapt mye av sitt høy-ark­tisk karak­ter med tan­ke på oseano­gra­fi og bio­di­ver­si­tet, og ligner mer på sub­ark­tis­ke fjor­der. Vann­tem­pe­ra­tur, sal­tinn­hold og dyre­plank­tons sam­men­set­ning er blant de vik­tigs­te indi­ka­to­re­ne for den­ne utvi­k­lin­gen.

I sine ind­re for­gre­nin­ger som Petu­ni­abuk­ta (her i bil­det) har Isfjor­den så langt fort­satt bev­art sitt høy-ark­tisk preg.

Det er klima­en­drin­gen som står bak det hele. Pro­ses­sen er kom­pl­eks, men inklu­de­rer lav­trykk på avvei­er. Dis­se plei­de å dra østo­ver i Barents­ha­vet, men har nå en ster­ke­re ten­dens til å vand­re nord­o­ver gjen­nom Fram­st­re­det, noe som pres­ser varmt vann nord­o­ver og inn i fjor­de­ne på Sval­bards ves­t­side. Den­ne effek­ten kan være i fle­re år selv om lav­trykke­ne drar vide­re eller fors­vin­ner etter noen få dager.

Men i år har det regio­na­le vær­møns­ter­et vært mer som man kjen­te det fra gam­le tider, med en ster­ke­re inn­fly­tel­se fra nord­li­ge ret­nin­ger. Noe som før­te blant annet til mer sta­bilt og kaldt vær i den sis­te vin­te­ren, i mot­set­ning til vin­tre­ne i åre­ne før som var ofte pre­get av peri­o­der med mild­vær. Et annet resul­tat er en bety­de­lig redu­sert inn­fly­tel­se av Atlan­ter­havs­vann i Isfjor­den. En annen grunn til det­te kan lig­ge i det ekstremt var­me været som man opp­lev­de på Sval­bard i juli: bree­ne tap­te vel­dig mye is, som gikk inn i fjor­de­ne som mye kaldt fersk­vann som kan bidra til å sper­re over­fla­ten for vann­mas­se­ne som lig­ger dypere.

Alt det­te har også bidratt til en arts­sam­men­set­ning av dyre­plank­ton som ligner mer på et høy-ark­tisk øko­sys­tem enn det man har nå blitt vant til. Ark­tisk dyre­plank­ton er domi­nert av hop­pe­kreps, men det fin­nes fle­re for­skjel­li­ge arter. I de sis­te åre­ne had­de det vært den atlan­tisk-sub­ark­tis­ke rau­då­ta (Cala­nus fin­mar­chi­cus) som domi­ner­te bio­di­ver­si­te­ten i Isfjor­den, men nå er den høy-ark­tis­ke ishavså­ta (Cala­nus gla­cia­lis) til­ba­ke i den­ne posis­jo­nen, og det­te gjel­der ikke bare Isfjor­dens inners­te for­gre­nin­ger, men også i dens sen­tra­le strøk.

For tiden har også Isfjor­den mid­dels­te deler igjen fått et høy-ark­tisk oseano­gra­fisk og bio­lo­gisk preg. Utsikt fra Nord­hal­let, med Alk­hor­net i bak­grun­nen.

Hvis den­ne utvi­k­lin­gen ikke fors­tyr­res av kraft­i­ge lav­trykk og sterk vind fra «feil» ret­ning, kan man håpe for en god isvin­ter med en solid isdek­ke i det minds­te i Tem­pel­fjor­den, Bil­lefjor­den og and­re side­bukter. Og kans­ke mind­re torsk og hval i Isfjor­den nes­te år.

Men i til­fel­le det var noen som tror nå at klima­en­drin­gen i Ark­tis er avlyst – det­te er dess­ver­re ikke til­fel­let. Som Nil­sen skri­ver det i Sval­bard­pos­ten: «Men en sta­bil situas­jon er det ikke, det er mer som en lokal kram­pet­re­k­ning i et Ark­tis under oppv­ar­ming».