New­ton­top­pen

tor
9. mai
2019

Våren er rett bak hjør­net nå da det går mot mid­ten av mai, og snart er vin­ter­se­son­gen over. Men vi har noen fine vin­ter­d­a­ger igjen, med sol og mil­de minus­gra­der, etter en april måned som var litt … blan­det, for å si det sånt. Da er det bare å ta anled­nin­gen å dra ut på tur i vin­ter­mo­dus.

Snart kom­mer våren: Sval­bar­dry­pe og Sval­bar­d­rein gle­der seg over lett adgang til mat.

Vi drar hel­ler effi­si­ent østo­ver gjen­nom de for­skjel­li­ge dale­ne. Advent­da­len, Eskerd­a­len og Sas­send­a­len, en etter den and­re. Vi drar bare østo­ver, den­ne gan­gen blir turen lang.

Ved Rabot­breen lar vi dale­ne med sine – fort­satt stort sett snø­dek­te – tun­dra­lands­kap bak oss. Her begyn­ner det vids­trak­te is- og bre­lands­kap som dek­ker store deler av Sval­bard. Men også her i den mek­ti­ge more­nen Rabot­breen er det gans­ke tyde­lig at våren er ikke langt unna. I noen små isgrot­ter hen­ger ist­ap­per fra taket. Selv om det er fort­satt kul­de­gra­der så skin­ner sola kraft­ig nok for a smel­te litt breis.

Liten isgrot­te i more­nen til Rabot­breen.

Ist­ap­per i en isgrot­te ved Rabot­breen.

Også det­te spen­nen­de lands­kap lar vi snart lig­gen­de bak oss og snart set­ter vi kur­sen nord­o­ver. Her avvi­ker vi fra den populæ­re og vak­re ruten over Nord­manns­fon­na til Mohn­buk­ta på øst­kys­ten.

På vei nord­o­ver over Fim­bu­li­sen.

Nå er det bare snø, is og fjell rundt omkring oss. Lands­ka­pet er lik­som uen­de­lig. Kyst og tun­dra har vi for lengst lagt bak oss. Her er det en isb­re og liten fonn etter den and­re. Vel, fon­ne­ne er da ikke så små hel­ler. Det er selv­føl­ge­lig ikke snakk om dimens­jo­ner som kan kon­kur­re­re med inlan­di­sen i Grøn­land eller Ant­ark­tis, men lik­e­vel drei­er det seg gjer­ne om fle­re hundre kva­drat­ki­lo­me­ter. Fim­bu­li­sen, Filch­ner­fon­na, Lomo­no­sov­fon­na … sist­nevn­te er kil­den til mek­ti­ge isbre­er som Nor­dens­ki­öld­breen og Mit­tag-Leff­ler­breen. Lomo­no­sov­fon­na er 600 kva­drat­ki­lo­me­ter stor!

Uen­de­lig lands­kap: Lomo­no­sov­fon­na.

Målet for i dag er New­ton­top­pen. Det er Sval­bards høy­es­te fjell. 1713 meter over havet. Det er kan­skje ikke sær­lig mye i ver­dens­sam­men­h­eng, men lik­e­vel er fjel­let og lands­kap rundt omkring den abso­lutt impon­e­ren­de og det er langt bor­te. Saken er å kom­me seg dit. Og det er kaldt, til og med på en fin vår­d­ag som i dag.

New­ton­top­pen kom­mer i syn­et.

Det er den and­re turen til New­ton­top­pen for meg. Den førs­te gan­gen var i 2010. Den­ne gan­gen var vi også to, men vi var ute med ski, pulk og telt, noe som tok oss nes­ten 4 uker gjen­nom den­ne ismar­ken. Nå er vi mye ras­ke­re.

New­ton­top­pen med noen deko­ra­ti­ve sky­er.

Den­ne gan­gen had­de vi litt mer hell med været på New­ton­top­pen: i dag er top­pen i sky­en, selv om det er for det mes­te fint og klart ellers.

New­ton­top­pen er ikke et van­skel­ig fjell å kom­me seg opp på, den er «bare» langt bor­te – og kaldt.

Top­punk­tet av New­ton­top­pen i sky­er og kuling.

Det blå­ser opp til stiv kuling på top­pen og det er kaldt, kan­skje minus tjue og så kom­mer jo windchill’en på top­pen. Så det er ikke tid til piknik den­ne gan­gen, men lik­e­vel nyter vi det spe­si­el­le med å være på et sånt sted, hvor en har hele Sval­bard under seg.

Og så får vi jo utsik­ten noen meter under top­pen. Det er en skuld­er i kan­skje 1500 meter høy­de, hvor litt gra­nitt stik­ker ut av snøen. Herif­ra har vi en impon­e­ren­de utsikt over bre og fjell.

Utsikt fra New­ton­top­pen mot sør.

Vei­en hjem er lang … det er mer enn 300 kilo­me­ter totalt, fra Lon­gye­ar­by­en til New­ton­top­pen og til­ba­ke.

Er du enig i at spitsbergen-svalbard.no er et fan­tas­tisk nett­sted for Sval­bard-enthu­si­as­ter?

Alt er fritt tilg­jen­ge­lig, ingen pay­wall, ingen regis­tre­ring, ingen betalt rekla­me osv. Hjelp oss å hol­de det slik ved å støt­te oss gjen­nom Ste­ady!