Hvitkinngås (Branta leucopsis)

Hvitkinn­gå­sa på Sval­bard er et populært forsking­s­ob­jekt spe­sielt blant neder­landks­ke for­ske­re i Ny-Åle­sund og der­for vet man gans­ke mye om dem. Etter en peri­ode med intens jakt var det bare noen få hundre igjen på Sval­bard mot slut­ten av 1940-tal­let, men i mel­lomt­iden har bestan­den tatt seg godt opp igjen.

Hvitkinn­gås.

Bes­kri­vel­se: Hvitkinn­gå­sa er en mel­loms­tor gås (58-70 cm lang, vekt 1,5-2 kg) med kon­trast­rik fjærd­rakt, svart hals og del­vis hvitt hode. Den skil­les klart fra de and­re to gåse­ar­te­ne som hek­ker på Sval­bard, kort­nebb­gå­sa og ring­gå­sa.

Av og til blir leu­kis­tis­ke hvitkinngjess sett, som er stort sett hvi­te på grunn av redu­sert pig­men­te­ring. Det er ikke snakk om albi­nis­me.

Leu­kis­tisk hvitkinn­gås ved Lon­gyear­ben, juli 2017.

Utbredelse/Migrasjon: Det fin­nes tre regio­ner der hvitkinngjess hek­ker: Nor­døst­grøn­land, Sval­bard og Nord­vest-Russ­land, ned til Østers­jøom­rå­det. De vik­tigs­te hek­ke­om­rå­de­ne på Sval­bard er på Tusenøya­ne og ves­t­kys­ten av Spits­ber­gen. Fug­le­ne fra Spits­ber­gen over­vin­trer i gren­seom­rå­det mel­lom Eng­land og Skott­land, der Bjørnøya er en vik­tig mel­lomstas­jon under høst­mi­gras­jo­nen. På vei nord stop­per hvitkinngjes­se­ne på ves­t­kys­ten av Nor­ge. I slut­ten av mai og i juni, etter vår­mi­gras­jo­nen, er det man­ge hvitkinngjess i Advent­da­len og til og med i Lon­gye­ar­by­en, før de drar vide­re til hek­keplas­se­ne.

Hvitkinngjess i Advent­da­len i slut­ten av mai, etter vår­mi­gras­jo­nen.

Hvitkinngjes­se­ne fra Grøn­land over­vin­trer på Island og på ves­t­siden av Skott­land. De fra Russ­land over­vin­trer ved kys­ten av Nordsjøen i Tysk­land og Neder­land.

Bio­lo­gi: Hvitkinngjess er plan­tee­te­re og eter bare plan­ter og mose.

Fug­le­ne foretrek­ker klip­pe­ter­ras­ser og små øyer i inns­jøer og ved kys­ten som hek­ke­om­rå­de, uten­for rek­ke­vid­den for fjell­rev. De leg­ger fle­re eller fem egg som ruges i 24-25 dager av hun­nen. Han­nen hol­der seg i nær­he­ten og fors­va­rer fami­li­en mot rev og and­re angri­pe­re, om nød­ven­dig. De sis­te åre­ne er isbjørn blitt til av en pla­ge for hek­ken­de hvitkinngjess, det skjer nå til og med at den øde­leg­ger hele hek­ke­pro­duks­jo­nen i noen kolo­nier.

Hvitkinngjess etter fors­tyr­rel­se av en fjell­rev.

Så fort unge­ne har klek­ket, for­la­ter fami­li­en hek­kes­tedet og til­brin­ger de nes­te ukene i vege­tas­jons­rik tun­dra ved en inns­jø eller på kys­ten, slik at de kan røm­me ut på van­net ved fare. Voks­ne fug­ler byt­ter fjærd­rak­ten i den­ne tiden, slik at de ikke er i stand til å fly i en kort peri­ode. Unge­ne er fly­ge­dy­k­ti­ge når de er 40-45 dager gam­le.

Etter byt­tin­gen av fjærd­rak­ten sam­ler gjes­se­ne seg i stort antall på steder med rik vege­tas­jon, der de bei­ter for å øke ener­gi­for­rå­det før høst­trek­ket mot sør. Fami­li­en blir sam­men til vårtrek­ket.

Hvitkinngjess i Ny-Åle­sund.

Annet: Før i tiden ble hvitkinngjess jaget til de var i fare for å bli utryd­det på Sval­bard, men bestan­den har kom­met seg nå. Popu­las­jo­nen er sta­bil og vok­ser, og det var snakk om at begren­set jakt blir til­latt igjen i fremt­iden. Det at svært man­ge fug­ler sam­les på ett sted til en bestemt tid, som like før høst­trek­ket, fører til at hvitkinngjess er vel­dig sår­bar for fors­tyr­rel­ser.

← Til­ba­ke