Hyttevika

Hyt­te­vi­ka – vir­tu­ell pan­ora­ma­tur

Hyt­te­vi­ka 1/5

Hyt­te­vi­ka lig­ger på ves­t­kys­ten av Spits­ber­gen, ikke langt fra Horn­sund, like nord for inn­gan­gen til sun­det. Det er rela­tivt godt bes­kyt­tet fra åpent hav av Dunøya­ne og fle­re hol­mer og skjær lengre sør. Man­ge kyst­klip­per gjør den­ne kyst­lin­jen svært pit­to­resk, men også van­skel­ig å ta seg inn på. Det­te er ikke de let­tes­te far­vann på Sval­bard å navi­ge­re i.

Men Hyt­te­vi­ka er et av de vak­res­te områ­de­ne på Sval­bard. En smal kyst­s­let­te strek­ker seg mel­lom kys­ten og de bars­ke fjel­le­ne. Den­ne slet­ten er dek­ket av stei­ner, åser og rik, grønn tun­dra. Alke­kon­ger hek­ker i store antall under store stei­ner i nær­lig­gen­de fjell­skrå­nin­ger.

Hyt­te­vi­ka 2/5

Claus Ander­sen fra Trom­sø byg­de en hyt­te i det­te vak­re områ­det i 1907. Grun­net all dri­vi­sen som van­lig­vis kom hit fra Øst-Sval­bard med den kal­de hav­strøm­men rundt Sør­kapp inn i Horn­sund, had­de områ­det ryk­te på seg for å være gode jakt­mar­ker etter isbjørn. Fang­st­menn som Hen­ry Rudi, som sene­re ble kjent som ‘isbjørn­kon­gen’, over­vin­tret her. Hyt­ten er rela­tivt lang. Etter­som den er over 100 år gam­mel, er den e nav Sval­bards vak­res­te jakthyt­ter. Den gjen­nom­gikk en omfat­ten­de restau­re­ring i 2016.

Hyt­te­vi­ka 3/5

Entré­en i hyt­ten leder til et mind­re rom på nordsi­den som ble brukt til sove­r­om og som lag­rings­plass, og til hove­drom­met, som ble brukt til – vel, det mes­te. Med 3 rom, inklu­dert entré­en, er Hyt­te­vi­ka-hyt­ten rela­tivt stor. Uan­sett var det all­tid trangt, med tan­ke på at alt uts­ty­ret og for­syn­in­ge­ne som krev­des for å overle­ve her ett helt år, måt­te opp­be­va­res i hyt­ten.

Hyt­te­vi­ka 4/5

Det var spe­sielt mye akti­vi­tet i Hyt­te­vi­ka på 1930-tal­let. Fra 1930 til­brag­te Wan­ny Wold­stad fra Trom­sø og part­ne­ren hen­nes Anders Sæterd­al ikke mind­re enn 5 påføl­gen­de vint­re her. I to av åre­ne fikk de sels­kap av Wan­nys to tenårings­søn­ner Alf og Bjørk­vik Jakobsen, og sene­re av Anders barn Emi­lie og Fre­de­rik. Så en peri­ode bod­de det 4 mann i ett rom i tre lan­ge vint­re! Og i til­legg fikk også hun­de­ne lov å bo med dem i hyt­ten fra tid til annen. På top­pen av det hele ble hove­drom­met, som var det enes­te var­me rom­met, brukt til opp­t­i­ning av fros­ne isbjør­ner slik at dis­se kun­ne flås og slak­tes, noe som kun­ne ta opp­til 2-3 dager. Det er lett å ten­ke seg at plass var en man­gel­va­re på den tiden!

Wan­ny Wold­stad slo føl­ge med Anders ikke som hus­mor, men som en aktiv jeger. Hun gjor­de ikke bare mye for å hol­de det ryd­dig inne, men arbei­det også mye ute med å kon­trol­lere fel­ler, jak­te på isbjør­ner også i mør­ket­iden, og ble med på selv de lengs­te, mest far­li­ge turene. Hun var ikke redd for noe og tok del i alle opp­ga­ve­ne som krev­des i et yrke som ellers var manns­do­mi­nert. Hun fortel­ler sin his­to­rie i boken Førs­te kvin­ne som fang­st­mann på Sval­bard. Etter­som hun var en god his­to­rie­fortel­ler, var hun blitt berømt i Nord-Nor­ge innen hun døde i 1959 – ikke drept av en isbjørn, men truf­fet av en las­te­bil ikke langt hjemm­e­f­ra.

Hyt­te­vi­ka 5/5

Den beryk­te­de hyt­ten i Hyt­te­vi­ka er mer eller mind­re i regel­mes­sig bruk, etter­som den lig­ger vel 12 km fra den pol­ske forsk­nings­s­tas­jo­nen i Isbjørn­ham­na i Horn­sund. De pol­ske for­sker­ne er der nokså jevn­lig, både for forsk­ning og på frit­i­den.

Det­te er en god ord­ning også med tan­ke på beva­ring. I en gam­mel hyt­te på Jan May­en fant jeg en lapp som ble etter­latt der etter restau­re­rin­gen hvor det står «Var­som bruk er en god måte å ta vare på stedet – vel­kom­men inn!»

← Til­ba­ke