Haudegen

Hau­de­gen 1: basen

Hau­de­gen-basen var den mest berøm­te tyske mili­tæ­re værst­as­jo­nen i Ark­tis under and­re ver­dens­krig. Vær­da­ta var en vik­tig res­surs for de mili­tæ­re. Sivi­le værst­as­jo­ner var ikke ope­ra­ti­ve under kri­gen, så tysker­ne sat­te opp sine egne meteo­ro­lo­gis­ke stas­jo­ner i prekæ­re områ­der. Selv i 1944, på en tid da de man­glet det mes­te i Tysk­land, sat­te man opp fle­re værst­as­jo­ner i Ark­tis. Dis­se had­de uts­tyr som and­re enhe­ter bare kun­ne drøm­me om å få. Manns­ka­pet på Hau­de­gen-basen ble trans­por­tert til Wordie­buk­ta i Rijpfjor­den på Nord­aus­t­lan­det i en u-båt. Et skip i over­fla­ten led­sa­get dem og frak­tet alt uts­ty­ret deres. Belig­gen­he­ten skul­le være så avsi­des­lig­gen­de som mulig for å unn­gå å bli opp­daget.

Nav­net Hau­de­gen er en avled­ning av etter­nav­net til lede­ren på stas­jo­nen, Wil­helm Dege. Den­ne frem­gangs­må­ten var van­lig for å kom­me opp med et navn til slike stas­jo­ner. Hau­de­gen betyr noe som ´krigs­hest´ på tysk.

Hau­de­gen 2: basen

Over­vint­rin­gen gikk fre­de­lig for seg; de fikk bare besøk av en og annen isbjørn. Etter kri­gen holdt manns­ka­pet fra Hau­de­gen kon­tak­ten med nor­ske myn­di­ghe­ter og for­syn­te dem vide­re med vær­da­ta. Ryk­te­ne om at de ble glemt bort på den fjer­ne stas­jo­nen stem­mer ikke, men nor­ske styr­ker had­de vik­ti­ge­re opp­ga­ver i måne­de­ne etter kri­gens slutt enn å hen­te tyske sol­da­ter ned fra Nord­aus­t­lan­det. Først 3. sep­tem­ber 1945 ankom et norsk far­tøy Wordie­buk­ta. Da Wil­helm Dege over­ga seg nes­te dag, gjor­de han det som den aller sis­te tyske mili­tæ­re lede­ren som frem­de­les var på pos­ten sin. Tysker­ne i Wordie­buk­ta var bare glad til. De had­de sett fram til å bli hen­ta og sendt hjem til fami­liene sine. Sam­men med nord­men­ne­ne la de inn en typi­sk ark­tisk fei­ring med rikelig med alko­hol invol­vert.

Hoved­bygn­in­gen, en ”papphyt­te”, har fått gjen­nom­gå av vær og vind i åre­nes løp, men den står sta­dig. Den ble fre­det i 2010, så nå er det ikke til­latt å gå for nær­me eller å gå inn i den. Det råt­ne gul­vet ville nok ikke vært i stand til å tåle det hel­ler. Som du kan se på dis­se pan­ora­ma­bil­de­ne, fikk bygn­in­gen et nytt tak i 2016.

Hau­de­gen 3: Utkikks­pos­ten

I bak­ken rett bak stas­jo­nen var det en utkikks­post. Her kan man gjem­me seg bak stei­ner, men selv ha god over­sikt i alle ret­nin­ger.

Hau­de­gen 4: Utkikks­pos­ten

Wil­helm Dege var opp­rin­ne­lig geo­graf, og han føl­te seg mer som en viten­skaps­mann enn som sol­dat. Han gjen­nom­før­te fle­re lan­ge eks­kurs­jo­ner for å sam­le inn geo­gra­fis­ke data om områ­det. Muli­ghe­te­ne hans var begren­se­de, og han end­te ikke med viten­ska­pe­li­ge funn av stør­re betyd­ning. Slik som med alle and­re steds­navn gitt av tyske styr­ker under kri­gen, ville hel­ler ikke nor­ske kart­myn­di­ghe­ter anerkjen­ne nav­ne­ne Wil­helm Dege ga til stede­ne han besøk­te.

← Til­ba­ke