-
Værinformasjon
      |
 |
Fotobok: Spitsbergen - kald skjønnhet |  |
Home →
Års-Arkiv: 2025 − Nyheter og Reiseblogg
Nye befolkningstall fra SSB
Statistisk sentralbyrå (SSB) publiserte nylig nye tall for folketallet på Svalbard. Ifølge tallene bodde det 2556 personer i de norske bosetningene på Svalbard (Longyearbyen, Ny-Ålesund) per 1. januar 2025, en nedgang på 61 personer sammenlignet med året før.
Regjeringen vil neppe være fornøyd med at nordmenn er overrepresentert blant dem som har flyttet: Hele 50 av 61 (ca. 82 %) har norsk pass. I Longyearbyen og Ny-Ålesund bor det ifølge de siste tallene til sammen 2556 personer, blant dem 1626 nordmenn (63,6 %). Og den norske andelen av befolkningen vil trolig synke ytterligere når gruve 7, den siste norske kullgruven på Spitsbergen, stenger til sommeren, ettersom nordmenn også er uforholdsmessig sterkt representert blant gruvearbeiderne. Dette vil ikke regjeringen være fornøyd med, ettersom en høyere andel nordmenn på Svalbard er et politisk mål.
I Longyearbyen og Ny-Ålesund bodde det offisielt 2556 personer 1. januar 2025.
En interessant utvikling ser man også i den utenlandske befolkningen: Mens thailendere (nå 113) i mange år lå på andreplass etter nordmenn, har de nå blitt forbigått av filippinere (127). På fjerdeplass kommer tyskere (94) og på femteplass russere (67).
Stikkord russere: I januar bodde det 297 personer i Barentsburg og Pyramiden, det laveste antallet siden befolkningsstatistikken begynte i 2013. Blant disse 297 er det også en del ukrainere.
USA innfører toll på eksport fra Svalbard og Jan Mayen
Nyheten om en fremtid for gruve 7 som museum var en aprilsnarr (og tydelig gjenkjennelig som en slik, håper jeg, ikke sant?) – mens dette her høres kanskje enda mer ut som en ganske absurd aprilsnarr, men det er det ikke: Tollsatsene som den amerikanske regjeringen som kjent har innført, rammer også Svalbard og Jan Mayen.
Men ikke fordi de automatisk faller inn under dem på grunn av at de er en del av Norge, ettersom de er underlagt egne tollsatser. Mens Norge er underlagt en toll på 15 %, vil eksporten fra Svalbard og Jan Mayen til USA bli underlagt en toll på 10 %, ifølge NRK.
Den gode nyheten er at eksportøkonomien i Longyearbyen og Olonkinbyen (stasjonen på Jan Mayen og den eneste «bosetningen» på øya) faktisk likevel slipper relativt lett unna sammenlignet med mange andre land: Det finnes rett og slett ingen eksportøkonomi på disse eller andre steder på disse øyene. Svalbards eneste eksport av betydning hittil har vært kull, som ikke har blitt solgt til USA i nyere tid. Og på Jan Mayen er det uansett ingen sivilbefolkning, bare en stasjon, og derfor ingen økonomi i det hele tatt.
På Jan Mayen er det akkurat så mye eksportøkonomi som du kan se på dette bildet:
ingen i det hele tatt.
Spitsbergen og Jan Mayen er ikke de eneste avsidesliggende øyene uten eksportøkonomi som den amerikanske regjeringen har innført toll på. Ifølge den tyske nyhetssiden Spiegel online omfatter dette også de subantarktiske øyene Heard og McDonald samt Norfolk Island utenfor Australia.
Kommentar
Hvis noen har en forklaring på hvorfor dette kan gi mening (selv om man ser bort fra den grunnleggende fornuften eller tullet med tollsatsene), vil jeg gjerne høre den. Jeg har ingen anelse om det.
Til Dunérbukta og Elveneset. Og litt forskjellig.
Bare noen få inntrykk av den vakre arktiske vinteren, uten mange ord.
En tur til Dunérbukta på østkysten. Frysende kaldt, rundt -25 grader. Og en liten påminnelse om hvorfor du alltid bør ha med deg en spade i snøen (den andre grunnen er selvfølgelig skredfaren).
- galleri anker link: #galleri_3585
Klikk på miniatyrbildet for å åpne forstørret versjon av et spesielt bilde.
Og en tur til det vakre Elveneset i Sassenfjorden. Du trenger ikke alltid å vandre i det fjerne …
- galleri anker link: #galleri_3588
Klikk på miniatyrbildet for å åpne forstørret versjon av et spesielt bilde.
Denne siden skal bli vakrere
Og litt nytt fra seksjonen «Denne siden skal bli vakrere»:
- Faksevågen i Lomfjorden: den vakre fjellturen på kanten av Hinlopenstretet.
- Hingstsletta, også den i Lomfjorden. Det var et isbjørnparadis for en tid tilbake, noe bildene vil vise.
- Sigridholmen, en liten perle i Kongsfjorden.
Og ellers?
Og hva mer? Jo, lageret fylles opp igjen. Hele utvalget av Svalbard skjœrefjøl fra Longyearbyen er nå tilgjengelig igjen.
Svalbard-skjærefjøl fra Longyearbyen:
nå er alle varianter tilgjengelige igjen i nettbutikken 🙂
En ny fremtid for gruve 7
Så sent som i forrige uke ble nedleggelsen av gruve 7, Norges siste kullgruve på Svalbard, som opprinnelig var planlagt til neste sommer, diskutert ikke bare i Longyearbyen, men også i politiske kretser i Oslo.
Men etter at geologer nylig oppdaget fotsporene etter en pantodon i gruven, reagerte myndighetene raskt på sensasjonen: nå planlegger man å søke om å få gruve 7 på UNESCOs verdensarvliste og å gjøre gruven om til museum, slik at det oppsiktsvekkende funnet kan vises frem for publikum permanent.
Usynlig ved første øyekast, men en sensasjon for geologer:
Spor av en Pantodon i gruve 7.
Pantodonen, et pattedyr fra paleogen (tidlig tertiær), kullalderen på det sentrale Spitsbergen, er det eldste beviset på et pattedyr i denne delen av Arktis. Rester av trestammer, røtter og greiner kan også sees i området.
Vev av grener og røtter i gropen 7.
Gruve 7 har altså en fremtid utover denne sommeren som alle, inkludert de som ikke nødvendigvis støtter kullgruvedrift, kan se frem til.
Fossil trestamme fra tertiærtiden.
Gruve 7 stenges. Eller kanskje ikke?
Det brytes fortsatt kull i Gruve 7 i Adventdalen ved Longyearbyen. Gruve 7 er den siste norske kullgruven på Spitsbergen som fortsatt er i drift.
Men ikke så lenge til: Den skal etter planen stenges i sommer, og produksjonen skal opphøre mot slutten av juni.
Mange i Longyearbyen er ikke begeistret for dette, og uansett hva man måtte mene om kullgruvedrift generelt, er det ingen tvil om at tapet av flere titalls godt betalte industriarbeidsplasser er betydelig for en by med rundt 2500 innbyggere, og at det ikke lover godt. Også ulike leverandører forventer tap av omsetning.
Daganlegget i Gruve 7.
Dette har nå nådd frem til den politiske arenaen i Oslo. Til og med Emilie Enger Mehl, som i egenskap av justisminister og dermed ansvarlig for regjeringens svalbardpolitikk, spilte en avgjørende rolle i beslutningen om å stenge gruve 7, har nå snakket om eventuell videreføring av kullgruvedrift på Svalbard, ifølge Svalbardposten. Den lille haken er at Mehl som kjent ikke lenger er statsråd. Her kom meningsendringen kjappt med tapet av stillingen.
Men slutten for gruve 7 er ikke bare politisk begrunnet: De tilgjengelige kullforekomstene er snart uttømt, og gruven vil uansett ikke kunne drives særlig mye lenger. Hvis Norge ønsker å fortsette kulldriften på Svalbard, må det utvikles en helt ny gruve, noe som også vil kreve at veien utvides til områder som tidligere har vært uberørt av infrastruktur. For mange år siden ble kullforekomster på fjellet Bassen på nordsiden av Adventdalen (Bassen er en del av Operafjellet) undersøkt med tanke på å utvikle «Gruve 8» der.
Bassen på Operafjellet var en gang tenkt å bli «gruve 8».
Dette ble imidlertid aldri noe av, og det virker politisk svært lite sannsynlig at Bassen kommer til å bli «gruve 8». Dermed vil norsk kulldrift på Spitsbergen trolig være historie i løpet av neste sommer.
Været
Vind i Adventdalen.
Vind og vær er alltid spennende. Longyearbyen har ofte mye av det, og de siste dagene har ikke vært noe unntak. Natt mellom torsdag og fredag var det et kraftig uvær over deler av Spitsbergen, noe som medførte betydelige skader på midlertidige installasjoner på feltet.
Lørdag kveld ble flyet fra Oslo til Longyearbyen innstilt, og natten var så stormfull at det var vanskelig eller umulig å bevege seg fra A til B selv inne i byen. Snøskredutsatte løyper ble stengt av Sysselmesteren.
Snø på søndag morgen i Longyearbyen.
Da er det bedre å jobbe med nye utgaver og andre prosjekter. Det er for tiden synlige resultater i «Denne siden bør bli vakrere»-seksjonen: Flere sider har blitt oppgradert med kart, fotogallerier og delvis også med tekst. Det er verdt å ta en virtuell titt på flyvraket på Kapp Borthen (flyet fra krigen), Svenskhuset på Kapp Thordsen («spøkelseshuset») eller den gamle fangsthytta på Lågøya. God fornøyelse!
En tur til Mohnbukta
tir
18. mar
2025
I dette strålende været måtte vi bare dra, og et område vi alltid liker å besøke er østkysten av Spitsbergen, her Mohnbukta. Knusende minus 20 grader, blå himmel, blågrønn is … vidunderlig!
- galleri anker link: #galleri_3540
Klikk på miniatyrbildet for å åpne forstørret versjon av et spesielt bilde.
En annen grunn til å ta en tur er selvfølgelig når man får hyggelig besøk. I dette tilfellet fikk vi selskap av Serge, som noen av dere sikkert husker godt som kaptein på SV Antigua de siste årene. Desto mer glad er jeg for at Serge blir hos oss også uten Antigua: Som kaptein skal han også være med på flere av turene våre på SV Meander sommeren 2025! 😃👍
Serge (t.h.) og Rolf gleder seg til å spise i Longyearbyen 😋
Etter 10 timer i -20 grader ser du ikke fullt så sprø ut som du pleier … 😵💫
Nye sider
Som alltid elsker jeg å jobbe med dette nettstedet, lage nye sider eller gjøre gamle sider bedre. I dag har jeg fått tre nye:
Den gamle sykehustrappa i Longyearbyen. Ikke langt unna, men en viktig del av Longyearbyens årlige kulturkalender.
Langt unna og vanskelig tilgjengelig er Depotodden med Oxfordhuset i Brennevinsfjorden og den lille Jäderinfjorden i Lady Franklinfjorden, begge på Nordaustlandet.
Oxfordhuset på Depotodden i Brennevinsfjorden har nå en egen, vakker side.
Alle tre stedene er verdt et lite digitalt besøk. God helg!
Solfest
En uke i Longyearbyen, del 1: Solfesten
Det har gått nøyaktig en uke … tiden flyr bare forbi. Den 8. mars samles folk midt på dagen ved den gamle sykehustrappa, like ved Svalbard kirken, idet de første solstrålene når Longyearbyen – for første gang siden begynnelsen av oktober! Det blir naturligvis en skikkelig feiring. Litt mer om det og flere bilder finner du også på den nye siden om stedet for arrangementet, den gamle sykehustrappa.
- galleri anker link: #galleri_3537
Klikk på miniatyrbildet for å åpne forstørret versjon av et spesielt bilde.
Farlig isbjørnmøte ved Fredheim
Siste uke mandag (24. februar) var det et møte mellom en isbjørn og en gruppe turister i nærheten av Fredheim i Tempelfjorden. I en artikkel i Svalbardposten kommer det nå frem at hendelsen var dramatisk, og at det er flaks at verken mennesker eller isbjørn kom til skade.
Fredheim to dager etter det farlige møtet.
Gruppen hadde vært på dagstur med snøscooter fra Longyearbyen og var kommet til Fredheim og stoppet for lunsjpausen. Ifølge en fransk turist som var med, dukket isbjørnen plutselig opp bare to-tre meter fra gruppen.
Det videre hendelsesforløpet er ikke offentlig kjent i detalj, men ifølge vitner skal en kvinne ha falt når hun løp bort, og kort tid etter skal bjørnen ha nådd frem til den liggende kvinnen og stått med en labb på ryggen hennes. Den skal imidlertid ikke ha oppført seg aggressivt og skal ikke ha forsøkt å angripe kvinnen eller andre mennesker. Franskmannen Antoine Terrones har ifølge Svalbardposten beskrevet isbjørnens oppførsel slik: «Jeg følte ikke at det var et angrep, det var ikke som om bjørnen var sulten og målrettet. Den virket avslappet og tiltet hodet opp som om den været i lufta og gikk sakte mot oss.»
Men så begynte bjørnen å gå fortere og satte etter kvinnen, som snart lå på bakken med en bjørnepote på ryggen.
Da skjøt guidene med signalpistol og rifle for å skremme bjørnen bort, noe som lyktes. En av guidene skal ha stått klar med riflen for å skyte bjørnen, men før det skjedde, ble dyret skremt bort av et knallskudd. Bjørnen beveget seg deretter bort fra gruppen under ytterligere knallskudd.
I nærheten befant det seg en annen gruppe turister, og deres guider hadde i mellomtiden forberedt seg med signalpistoler og rifler.
Hele hendelsen skjedde i løpet av noen få øyeblikk.
Så snart den umiddelbare faren var drevet over, reiste gruppen tilbake til Longyearbyen og informerte Sysselmesteren. Alle de direkte involverte møtte deretter et kriseteam for å bearbeide sjokket. Ifølge vitnet Terrones var noen av de involverte sterkt preget av det som hadde skjedd, og samtalene med kriseteamet var til stor hjelp for å bearbeide situasjonen.
Isbjørn med Fredheim i bakgrunnen (bildet ble tatt for flere år siden).
At et kriseteam settes inn etter en konfrontasjon med en isbjørn, der verken mennesker eller dyr ble fysisk skadd, er uvanlig og tydet på at hendelsen var dramatisk før historien ble offentliggjort.
Dessverre vet man ikke nok detaljer om det nøyaktige hendelsesforløpet til å virkelig forstå hva som skjedde, og hvordan det var mulig for isbjørnen å komme seg ubemerket inn i umiddelbar nærhet av gruppen. Ifølge vitner hadde en av guidene tatt en runde rett i forkant for å sjekke området for isbjørn. Generelt ble oppførselen til alle som var til stede ved hendelsen berømmet og beskrevet som feilfri, ifølge andre som har fått førstehåndsrapporter. Svalbardposten siterer franskmannen Terrones med dette: «Da bjørnen kom, reagerte guidene raskt og korrekt. Jeg tror de reddet livene våre. Jeg har ikke noe negativt å si om håndteringen deres. De gjorde alt de kunne i en vanskelig situasjon.»
Bjørnen kan allerede sees på et bilde som ble tatt før den dukket opp, men det var bare senere at bjørnen ble oppdaget på dette bildet. Bjørnen befant seg i fjæra i Tempelfjorden, omtrent to-tre kilometer nordøst for Fredheim.
Kommentar
Så mye for den kjente informasjonen. Vi skulle gjerne visst mer, inkludert hvor mange personer nøyaktig som var på stedet totalt, hvor mange guider som var blant dem, og fremfor alt hvor de involverte befant seg på det aktuelle tidspunktet, helt ned på meteren. For å gjøre det klart: Det handler ikke om å klandre noen, men om å forstå hvordan det var mulig at en isbjørn kom ubemerket innenfor noen få meter av en gruppe. Uten helt presis informasjon kan vi imidlertid bare spekulere.
Spekulasjoner er aldri bra, men å ikke tenke i det hele tatt er enda verre. Så her kommer litt spekulasjon.
Vi vet at bjørnen befant seg i fjæra nordøst for Fredheim før hendelsen. Vi vet også at den aktuelle gruppen befant seg ved Fredheim for å tilberede et måltid da bjørnen plutselig dukket opp ved siden av dem.
Fredheimhyttene ligger på en terrasse som er noen meter høyere enn strandkanten. Skråningen som fører ned fra denne terrassen og ned til fjæra, kan bare sees hvis man står praktisk talt ved siden av. Står man litt lenger unna, er det en blind flekk, det vil si et område som ikke er synlig. Det er rimelig å anta at bjørnen gikk i dette området da den nærmet seg ubemerket. Dette er også naturlig å anta, da bjørner gjerne følger kysten.
Oversiktsbilde av Fredheim og området rundt med mulige posisjoner for å illustrere det antatte hendelsesforløpet. Bjørnen befant seg omtrent på posisjon 1 da den ble fotografert, men ble ikke sett (den ble først oppdaget senere på bildet). Hvis bjørnen fulgte omtrent den stiplede ruten, kan dette forklare hvorfor den ikke ble sett da – hvis – gruppen befant seg på posisjon 3. Alle posisjoner er antatt, spesielt posisjon 3 er kun antatt ut fra eksisterende beskrivelse og kjennskap til terrenget og de vanlige (men ikke konkrete) prosedyrene på stedet.
Hvis man antar (noe jeg ikke kan vite med sikkerhet) at dette var tilfelle, bør man huske på at sikkerhet i isbjørnterreng alltid avhenger av hvilke områder i terrenget man ikke kan se. Det er ikke nok at det ikke er bjørn der du kan se terrenget. Spørsmålet er hva som er der hvor terrenget skjuler sikten.
Konstant oppmerksomhet og «hva-hvis-tenkning», spesielt når det gjelder områder i terrenget som ikke er synlige, er og blir viktige aspekter for å være så trygg som mulig i isbjørnland.
At isbjørnen var synlig på et bilde som ble tatt før hendelsen, men ikke ble gjenkjent, er et poeng som muligens vil gi de involverte grunn til ettertanke.
Disse poengene bør man ta med seg, særlig hvis man er en av dem som tar ansvar for andre i Arktis. Men det er ikke bare dem, for det er alltid oppmerksomheten til alle som er til stede som kan, bør og må bidra til å unngå farlige situasjoner.
En siste kommentar: Hvis det var slik – og dette inntrykket får man ut fra de beskrivelsene som foreligger – at en person lå på bakken, isbjørnen sto rett ved siden av eller til og med mer eller mindre over vedkommende og en guide sto noen meter unna med rifle klar til å skyte for å drepe bjørnen, men ikke gjorde det, for eksempel for ikke å utsette personer i den uoversiktlige situasjonen for fare med skudd og/eller for å beskytte isbjørnen så lenge som mulig, så lenge skytingen ikke var absolutt tvingende nødvendig: Respekt, det skal ha nerver til!
Longyearbyens drikkevann: Legionella og mangan
I flere tiår har nok de fleste forbrukere i Longyearbyen ikke tenkt så mye på drikkevannet sitt. Det er tross alt drikkevann fra den omkringliggende arktiske naturen, så det burde vel være rent? Selv etter mellomlagring i den kunstige innsjøen Isdammen i Adventdalen eller – avhengig av årstid – i et drikkevannsreservoar ved Gruvedalen. Det er selvfølgelig også filtrering og overvåking.
Isdammen i Adventdalen: en av Longyearbyens drikkevannskilder.
Men den sorgløse roen rundt drikkevannet har vært over i noen måneder nå: Det er påvist legionellabakterier i drikkevannsprøver fra Longyearbyen. I utgangspunktet er det ingen grunn til panikk, for helt legionellafritt vann fra springen er svært sjeldent på verdensbasis. Det kommer an på nøyaktig hvilken type bakterie og hvor mange de er. Noen legionellatyper er ufarlige for mennesker, og bakterietall under de tillatte grenseverdiene er nesten alltid til stede, spesielt i eldre ledningsnett som i Longyearbyen.
Men også på grunn av Longyearbyen Lokalstyres noe driblete kommunikasjonsstrategi ble saken, vel, en sak. Det var litt sånn «vi har legionella i drikkevannet, men ikke vær redd, alt er i orden». Mer nøyaktige detaljer om type og bakterietall ble ikke offentliggjort, men ifølge offisiell informasjon var (og er, med ett forbehold, se nedenfor) er det fortsatt trygt å drikke vannet uten fare for menneskers helse. I slutten av februar arrangerte Lokalstyre et folkemøte for å informere om den aktuelle situasjonen (også med tanke på mangan, noe som vi kommer tilbake til senere), og det finnes nå en rekke kunngjøringer og pressemeldinger på Lokalstyrets nettsider, samt artikler og leserinnlegg i Svalbardposten.
Det skal så langt ikke ha oppstått helseproblemer på grunn av legionella. Disse kan først og fremst oppstå ved innånding av bakterieforurensede veldig små vanndråper (aerosol) i luften, for eksempel ved dusjing. Det sies å være en potensiell risiko for risikogrupper som eldre eller personer med nedsatt immunforsvar.
Legionella-varsel ved drikkevannskranen i Longyearbyen havn.
Det har ikke vært mulig å lokalisere en kilde til bakterien, og store deler av det gamle ledningsnettet og biofilmene som finnes der er sannsynligvis den diffuse kilden. Nivåene (bakterietallene) ble midlertidig redusert ved å tilsette klor, og rørene ble spylt flere ganger i seksjoner, men ingen av disse tiltak er en endelig løsning, i hvert fall ikke i den forstand at legionella vil forsvinne på lang sikt. I perioder ble forbrukerne rådet til å ta forholdsregler, for eksempel å dusje uten dusjhode for å unngå at vannet forstøves til fine dråper som kan inhaleres. Svalbardhallen (svømme- og idrettshall) var også tidvis stengt. Alt i alt ble det ganske mye oppstyr rundt et problem som egentlig var ufarlig ifølge offisiell informasjon, noe som førte til en viss bekymring i byen.
Det handler sannsynligvis om at drikkevannet på sikt må tilsettes klor om og om igjen for å holde bakteriebelastningen innenfor akseptable grenser. Bivirkningen er at drikkevannet smaker klor, akkurat som i et svømmebasseng. Det ser ut som om man må venne seg til det. Det finnes husholdningsfiltre basert på aktivt kull som hjelper vannet med å få tilbake sin vanlige friske smak. Andre har i lengre tid kjøpt vann på flaske i Svalbardbutikken. Der er de store flaskene (fem liter) nå rasjonert: Det selges bare tre flasker per husstand per dag, slik at det skal være nok til alle.
Vannflasker i Svalbardbutikken.
Men i tillegg finnes det et annet problem: mangan, et metall (kjemisk mer presist: overgangsmetall) som forekommer hyppig i naturen, blant annet i de sedimentære bergartene rundt Longyearbyen. Mangan finnes også i så godt som hver eneste slurk drikkevann verden over, men som alltid er det mengden som er poenget.
Folkehelseinstituttet har nå konkludert med at manganinnholdet i drikkevannet har vært for høyt siden september 2024 til at spedbarn (0-12 måneder) kan få det. Berørte familier kan få gratis flaskevann i Svalbardbutikken. For alle andre skal det imidlertid ikke være noen helserisiko forbundet med inntak av vann fra springen; helserelevant eksponering skal kun forekomme ved høyere konsentrasjoner over lengre tid (10 år og mer). Akutt forgiftning er bare teoretisk mulig ved ekstremt høye konsentrasjoner.
Dette er den offisielle holdningen. For voksne (eldre enn 12 måneder 😄): Hev glassene og skål, det hender bare at det ikke smaker helt friskt, men det gjør ingenting.
Jeg vil uttrykkelig påpeke at jeg ikke er ekspert på drikkevann og legionella og mangan i drikkevann; jeg oppsummerer offisielle rapporter etter beste evne, ikke noe annet.
Arctic Chamber Music Festival
En av de store årlige begivenhetene i Longyearbyens kulturkalender er «Arctic Chamber Music Festival», som i år har fått mottoet «Storytellers» og dermed er viet både fortellerkunsten og musikken.
Årets motto til ‘Arctic Chamber Music Festivalen’: Storytellers.
I likhet med Dark Seasons Blues Festival og Polarjazz fikk publikum også mye godt. Lørdag kl 12 på Svalbard Museum var det for eksempel en musikalsk fortelling om Willem Barentsz’ ekspedisjon, der Spitsbergen som kjent ble oppdaget i 1596 …
Torun Torbo med «Barentszfløyten» og Solmund Nystabakk på lutt
på Svalbard Museum.
… med samtidsmusikk spilt på en fløyte, som er en nøyaktig kopi av fløyten som ble funnet i restene av Barents’ overvintringsleir på Novaja Semlja, og akkompagnert av en lutt. Den originale fløyten kan for øvrig sees på Rijksmuseum i Amsterdam.
Torun Torbo med «Barentszfløyten»:
«Tonen i isen», Barentsz-historien fortalt musikalsk.
Høydepunktet under årets kammermusikkfestival i Longyearbyen var nok konserten lørdag kveld. Ikke bare fordi høydepunktene uansett presenteres på dette beste scenetidspunktet, men også fordi spillestedet på kort varsel måtte flyttes av tekniske årsaker – til daglokalene i Grube 7! Selve lokalet ble en begivenhet av eksklusiv verdi, ettersom denne siste norske kullgruven, som fortsatt er i drift, ellers ikke er åpen for publikum.
Gruve 7 ble plutselig stedet for kammermusikkfestivalen.
I prosa og musikk ble det igjen fortalt historien om en av verdens mest ensomme teater- og ballettscener i Death Valley i California …
Missy Marzoli fra New York introduserer Marta Becket og hennes ensomme teater
i Death Valley Junction …
… musikalsk realisert av NOVO Quartet fra Danmark.
… og den venetianske komponisten Barbara Strozzis liv og verk, imponerende fremført med sopran og lutt.
Berit Norbakken (sopran) og Solmund Nystabakk (lutt).
Den noe ulykkelig utseende damen over er Barbara Strozzi (omtrent 1619-1677)
Og det var selvfølgelig ikke alt som ble tilbudt under Arktisk kammermusikkfestival. Det var så mye mer, fra «Peter og Ulven» til «De fire årstidene».
Tilia-Ensemble in Longyearbyen and Tromsø
De som kan være spontane eller kanskje er i nærheten uansett, kan oppleve et annet musikalsk høydepunkt neste uke, nemlig Tilia Ensemble fra Dresden med et program der også det høye nord spiller en rolle, tirsdag (25. februar) i Svalbard Kirke og fredag i den berømte Ishavskatedralen (Tromsdalen Kirke) i Tromsø.
Tilia Ensemble: 25. februar i Longyearbyen, 28. februar i Tromsø.
Nye sider
Også her går det fremover. Et av de vakreste stedene på Spitsbergen har endelig fått den siden det fortjener, nemlig Kapp Linné. Det lønner seg absolutt å ta en titt! Og siden om Gjertsenodden i St. Jonsfjorden ble forbedret.
Og hva mer?
På søndag var det en isbjørn bare noen kilometer borte fra Longyearbyen, på nordsiden av Adventfjorden. Sysselmesterens helikopter var snart i lufta for å skremme den vekk fra byen. Det var vel den første isbjørnen som har vært i nærheten av Longyearbyen i år, så vidt jeg har hørt.
Lys og mørke
La det bli lys! På søndag, 16. februar, kunne folk i og rundt Longyearbyen nyte den første soloppgangen siden 25. oktober, i hvert fall i teorien. Innimellom var det polarnatt, som nå er over.
Like etter middagstid nådde solen imidlertid så vidt 0,16 grader over horisonten, noe som er langt fra nok for å kunne se den fra selve byen. Først 8. mars kommer den tilbake til Longyeardalen.
Men på høydene rundt Longyearbyen var det mulig å få med seg noen få stråler midt på dagen, som her på Hiorthfjellet på nordsiden av Adventfjorden.
Årets første soloppgang 16. februar kl. 12 over Adventdalen.
Noen få skyer sørget for at du ikke fikk en overdose av solskinn.
Og hvis det ble for mye, kan du alltids søke tilflukt i isgrotta på Longyearbreen.
Isgrotte i Longyearbreen.
Der er det virkelig – VIRKELIG! – mørkt uten lampe.
Isbregrotte i Longyearbreen uten lampe 😄.
Polarjazz
Tiden da polarnatten bare bød på mørke og skjørbuk er for lengst forbi. I dag byr Longyearbyen på mye variasjon også i mørketiden. Kulturkalenderen er full med foredrag eller andre mindre arrangementer.
Noen ganger er det også større arrangementer, som jazzfestivalen «Polarjazz» sist helg. Som under Dark Seasons Blues Festival i slutten av oktober kunne man oppleve både lokale artister og kjente norske og internasjonale musikere på Longyearbyens scener. Begge festivalene har vært en integrert del av Svalbards kulturkalender i mange år.
Longyearbyens musikkscene sparker Polarjazz i gang
Polarjazz ble åpnet torsdag kveld i kulturhuset av en rekke lokale artister. Det er imponerende hvor mange aktive musikkere det er i Longyearbyen – det er tross alt en bygd på rundt 2500 mennesker. Men hvor mange landsbyer med 2500 mennesker kan sette sammen et program som varer i nesten tre timer med knapt noen på scenen i mer enn én låt?
Polarjazz: åpningskveld med lokale musikkere i Kulturhuset.
Bestillingsverk for Svalbardtraktaten
Programmet fortsatte med en rekke arrangementer frem til søndag. Et av høydepunktene var utvilsomt urfremføringen av Bugge Wesseltofts verk i Huset, som ble bestilt og realisert for å markere 100-årsjubileet for Svalbardtraktaten som trådte i kraft i 1925. I verkets ni sekvenser inkorporerte Wesseltoft alt han forbinder med Svalbard, både musikalsk og visuelt, og begeistret både publikum og kritikkere.
Verdenspremiere på verket av Bugge Wesseltoft på Huset.
Få, om noen, ser ut til å ha lagt merke til at han valgte Wellman-Bjørvig-Bentsen-historien, et drama som utspilte seg i 1898-99 Frans Josefs Land og dermed i Russland, til den delen som er viet ekspedisjonens dramatiske historie, eller så har man valgt å se rolig forbi det.
Ella Marie Hætta Isaksen
Et annet høydepunkt var opptredenen til den samiske sangeren og skuespilleren Ella Marie i Kulturhuset. Her kom musikken virkelig i gang, med moderne klanger farget med klare kulturelle røtter. De politiske budskapene ble heller ikke forsømt, for eksempel med en umiskjennelig hilsen fra den politisk engasjerte samiske sangeren til den norske regjeringen, der to langfingre spilte hovedrollene. Hvis du har anledning til å se Ella Marie Hætta Isaksen på scenen, vil jeg bare anbefale å ikke gå glipp av den.
Ella Marie med band på scenen i kulturhuset.
Hvis du går med tanker om å ta en kulturreise til polarnatten, kan du ta en titt på programmet på deres nettside (2026 er fortsatt langt frem i tid, men forberedelsene er allerede i gang i kulissene).
Og ellers? Lyset er så smått på vei tilbake, polarnattens mørke kjerne er i ferd med å vike for tussmørke om dagen. Men det vil fortsatt ta noen uker til sola viser seg igjen.
Utsikt over campingplassen midt på dagen på tirsdag: polarnatten går mot slutten.
Som vanlig, noen flere bilder:
- galleri anker link: #galleri_3499
Klikk på miniatyrbildet for å åpne forstørret versjon av et spesielt bilde.
Jernsenga på Mars
Nei, vi drar ikke så langt som til planeten Mars her og nå. Det er bare snakk om Adventdalen. Men inntrykket som man får der ute kan nesten var det samme …
Jeg nevnte nylig jernsenga i Adventdalen. Hvis du vil vite hva det handler om og hva historien bak den er, kan du ta en titt på en ny side jeg nå har opprettet. Bare klikk her for en kjapp tur innover Adventdalen.
Og som et visuelt høydepunkt er det et panoramabilde på denne siden, tatt i dette utrolig vakre røde lyset forleden dag. Det ser virkelig ut som jeg forestiller meg at det ville sett ut på Mars, inntrykket var helt utrolig!
For ikke å ødelegge noe, er det ikke noe bilde her nå. Det finnes bilder på den nye jernsenga-siden.
Og hvis du vil ha enda mer av det vakre røde lyset, bør du ta en tur til Innerhytta.
Nyhetene er i fra 22.04.2025 klokken 07:29:29 (GMT+1)
-
Bøker, kalender, postkort og mer
-
