Hvis du er på Face­book, kan du se en gans­ke dra­ma­tisk mobil­vi­deo av et nær­kon­takt med en isbjørn i Pyra­mi­den. Det er ikke kjent noen ytter­li­ge­re detal­jer, per­so­nen rakk å hop­pe på en snøs­coo­ter i sis­te øye­b­likk og kjø­re vekk. Den­ne len­ken fører til den kor­te video­en på Face­book.

Nær­kon­takt med isbjørn i Pyra­mi­den.
Skjerm­dump av en video av Rebec­ca Baack.

Etter det like dra­ma­tis­ke nær­mø­tet mel­lom en grup­pe turis­ter og en isbjørn ved Fred­heim i Tem­pel­fjor­den, er det­te det and­re møtet mel­lom men­nes­ker og isbjørn i år, som bare ved et lykke­treff slapp unna uten alvor­li­ge kon­sek­ven­ser.

For mye tekst? Hoved­buds­ka­pet: I Ny-Åle­sund kan du bru­ke mobi­len, men du kan ikke bru­ke Blue­tooth eller WLAN. Det er vik­tig at alle til­kob­lin­ger på ALLE rele­van­te enhe­ter er deak­ti­vert!

Ny-Åle­sund.

Hele saken

Ny-Åle­sund har hatt mobil­nett siden novem­ber 2023. Det ble inn­ført for­di man­ge av for­sker­ne og de ansat­te i den lil­le byen i Kongsfjor­den had­de ytret øns­ke om det, både av hen­syn til arbei­det, sik­ker­he­ten i felt og pri­vat bruk.

Pro­b­le­met

Men den enes gle­de er den and­res sorg: De føl­som­me målein­stru­men­tene på den geo­de­tis­ke stas­jo­nen til Nor­ges geo­de­tis­ke insti­tutt (Kart­ver­ket) kan bli fors­tyr­ret av elek­tro­ma­gne­tis­ke bøl­ger fra mobi­le enhe­ter. Der­for er det også for­budt å bru­ke de pro­ble­ma­tis­ke frek­vens­e­ne mel­lom 2,1 og 2,5 GHz i Ny-Åle­sund.

Den geo­de­tis­ke stas­jo­nen i Ny-Åle­sund.

5G-mobil­net­tet kan bru­ke frek­ven­ser i det­te områ­det, men må ikke. På grunn av mang­len­de teknisk kom­pe­tan­se kan jeg bare anta at sen­de­mas­ten i Ny-Åle­sund bru­ker frek­ven­ser uten­for fors­tyr­rel­se­som­rå­det.

Frek­ven­ser

Blue­tooth (2,402 GHz og 2,480 GHz) og WLAN (inklu­dert 2,412 til 2,472 GHz) er uan­sett helt innen­for det spek­ter­et som er i almin­ne­lig bruk, men som fors­tyr­rer appa­ra­ter i Ny-Åle­sund og der­for er for­budt. Det­te vet imid­lert­id ikke appa­ra­te­ne, som mobil­te­le­fo­ner, kame­ra­er, smartk­l­ok­ker, hode­te­le­fo­ner, data­mas­ki­ner, skri­ve­re osv.

Etter­som Kart­ver­ket gjen­tat­te gan­ger opp­le­ver feil i drif­ten av måleutsty­ret på den geo­de­tis­ke stas­jo­nen, er pro­b­le­met nå igjen i offent­li­ghe­tens søke­lys – og ikke for førs­te gang. I til­legg til Sval­bard­pos­ten publi­ser­te også det tyske tekno­lo­gi­nett­stedet Hei­se nylig en artik­kel om temaet.

Løs­nin­gen

Selv om mobil­net­tet i Ny-Åle­sund – vel å mer­ke – ikke ble eta­blert for turis­ter, men for byen, ser det ut til at turis­ter som besøker byen med båt står for en bety­de­lig del av pro­b­le­met. Som så ofte ellers kan løs­nin­gen fak­tisk være gans­ke enkel: Mobil­te­le­fo­ner kan bru­kes, men alle Blue­tooth- og WLAN-til­kob­lin­ger må deak­ti­ve­res. Hvis det­te ikke er mulig, for eks­em­pel med tråd­lø­se hode­te­le­fo­ner eller smartk­l­ok­ker, kan ikke enhe­te­ne bru­kes i Ny-Åle­sund. Hvis du lik­e­vel har dem med deg, for eks­em­pel på et skip, må de for­b­li om bord, så lavt nede som mulig, i håp om at metall­skro­get vil bidra til å skjer­me dem.

Det­te gjel­der for øvrig ikke bare i Ny-Åle­sund, men i en radi­us på 20 kilo­me­ter rundt byen, det vil si i hele Kongsfjor­den.

Inter­nett i Ny-Åle­sund? Det kan du – men bare via mobil­te­le­fon eller kabel,
ikke via WLAN.

Svar­te sau­er

Det er nok mulig å kom­mu­nis­e­re dis­se gans­ke enk­le til­ta­kene til for­ske­re og ansat­te som opp­hol­der seg i Ny-Åle­sund over lengre tid, men det er en annen sak for turis­ter som bare er på kort­tids­be­søk. Uof­fi­sielt er det kjent at ope­ra­tø­re­ne på de stør­re ski­pene som sei­ler regel­mes­sig i Ny-Åle­sund, til tider viser likegyl­di­ghet, igno­re­rer alle anrop og ikke engang slår av WLAN-nett­ver­kene om bord når ski­pene lig­ger i havn. Om pas­sas­je­re­ne om bord blir gjort opp­merksom på for­bu­det og til­ta­kene som er bes­kre­vet tyde­lig og i god tid, er i det mins­te tvil­somt.

På SV Anti­gua ble helt sik­kert alle bedt om å slå av Blue­tooth og WLAN.
Men hva med den store bøt­ta og de mind­re seil­bå­te­ne?

Regu­le­ring?

Og som så ofte før er ett eller to svar­te får nok til å brin­ge en hel flokk i van­ry, og ropet om «regu­le­ring» av skips­tra­fik­ken i Kongsfjor­den er aller­e­de høy­lytt. Det skal ikke mye fan­ta­si til for å se for seg at det­te fort kan utvik­le seg til en steng­ning av hele fjor­den for all­menn­he­ten – ans­var­li­ge poli­ti­ke­re i den nor­ske reg­je­ri­n­gen avvis­te tross alt umid­del­bart poli­tis­ke til­tak og oppford­ret de invol­ver­te til å fin­ne en løs­ning.

Kom­men­tar og fors­lag

Må vi gå for mak­si­mal kon­flikt og kre­ve at Ny-Åle­sund «vel­ger mel­lom mas­se­tu­ris­me og forsk­ning» og etter­ly­se stat­lig regu­le­ring, slik John­ny Wel­le, direk­tør i Kart­ver­ket, gjor­de i Sval­bard­pos­ten?

Det kun­ne vært så enkelt om alle var med på å gjen­nom­fø­re de nevn­te til­ta­kene, det er egent­lig ikke så mye å be om. De fles­te ski­pene som besøker Ny-Åle­sund viser at det­te er mulig.

Og Kings Bay, som eier og dri­ver byen og hav­nen, kun­ne leg­ge press på de ski­pene som ikke føler behov for å leke i reg­net. Det elek­tro­ma­gne­tis­ke spek­ter­et regis­tre­res, fors­tyr­rel­ser blir raskt syn­li­ge, og i tvil­stil­fel­ler kan hav­ne­fog­den akti­ve­re WLAN- og Blue­tooth-funk­s­jo­nen på mobil­te­le­fo­nen sin for å se om et tils­tede­væ­ren­de skip har satt opp tils­va­ren­de nett­verk. Og straff for den som for­tøy­er, og om nød­ven­dig et for­tøy­nings­for­bud, lig­ger innen­for hav­nes­je­fens myn­di­ghe­tsom­rå­de, uten at det er behov for lov­giv­ning. Det­te bur­de være et klart buds­kap, og de som fort­satt er gjenstri­di­ge, vil bli utes­tengt. Kings Bay, hvor­for ikke?

Et bil­de og en repor­tas­je har gått sin sei­ers­gang på sosia­le medier i fle­re dager: Joshua Hol­ko fra Aus­tra­lia, eier av Wild Natu­re Pho­to Tra­vel, var sam­men med en grup­pe foto­grafer på den lil­le MS Freya (12 pas­sas­je­rer) i Van Mijenfjor­den da de obser­ver­te et heli­ko­pter fra forsk­nings­ski­pet Kron­prins Haa­kon som jaget en isbjørn på rundt tre kilo­me­ters avstand. Det­te er en van­lig pro­se­dy­re som bru­kes av for­ske­re for å kom­me innen­for skud­dhold for å bedø­ve, under­søke og mer­ke isbjørn.

Hol­ko bes­kri­ver pro­ses­sen slik (den engels­ke ori­gi­nal­teks­ten fra 20. april fin­nes på Hol­kos Face­book-pro­fil) «Jeg doku­men­ter­te den­ne mot­by­de­li­ge sce­nen med såkal­te ‘for­ske­re’ som tra­kas­ser­te og jaget en isbjørn med heli­ko­pter­et sitt. Den­ne bjør­nen had­de vi obser­vert på mer enn 3 km avstand, der den hvil­te fre­de­lig og gikk på isen. Da heli­ko­pter­et kom, fikk bjør­nen panikk. Deret­ter jaget de den uopp­hør­lig i lav høy­de i mer enn tret­ti minut­ter før de lyk­tes med å sky­te den nå helt utmat­te­de bjør­nen. Bjør­nen var vetts­kremt og løp for livet.»

Isbjørn og heli­ko­pter, foto­graf­ert av Joshua Hol­ko under den bes­krev­ne hen­dels­en i Van Mijenfjor­den fra en avstand på rundt tre kilo­me­ter.

Fle­re kom­men­ta­rer føl­ger i den opp­rin­ne­li­ge artik­kelen.

Praks­isen med å jage og bedø­ve isbjørn med heli­ko­pter i viten­ska­pe­lig øye­med har blitt kri­ti­sert man­ge gan­ger opp gjen­nom åre­ne, men så langt uten at det har fått kon­sek­ven­ser. Den aktu­el­le saken får nå stor medieopp­merksom­het, også i redaks­jo­nel­le medier som NRK og selv­sagt Sval­bard­pos­ten.

Slike hen­del­ser blir sjel­den offent­liggjort for­di de fin­ner sted i svært avsi­des­lig­gen­de strøk og der­for sjel­den blir obser­vert av tils­kue­re. Hol­kos bes­kri­vel­se og bil­de ville sik­kert ha vakt stor opp­merksom­het aller­e­de for noen år siden. Men hen­dels­en frems­tår nå som des­to mer­ke­li­ge­re etter­som de svært stren­ge avstands­reg­le­ne som ellers gjel­der for alle (500 meter fra febru­ar til juni, ellers 300 meter) ble inn­ført på Sval­bard i år. Hol­ko selv for­klar­te i et sene­re bid­rag at hans mål ikke var å bru­ke ett kla­ge­punkt til å hev­de ret­ten til et annet kla­ge­punkt, men at målet all­tid må være å sik­re bes­kyt­tel­se av og respekt for isbjør­nen, og at de nye reg­le­ne ikke ville vært nød­ven­dige i til­fel­le turis­tob­ser­vas­jon. Men man kan abso­lutt stil­le kri­tis­ke spørs­mål til viten­ska­pe­lig praks­is. Forfat­te­ren av den­ne artik­kelen er enig i det­te.

Hol­ko for­mu­ler­te det­te på føl­gen­de måte i en annen artik­kel fra 24. april: «Natur­fo­to­graf­e­ring av isbjørn tren­ger ikke vid­vin­kel­ob­jek­tiv for å være kraft­fullt, følel­ses­la­det og dra­ma­tisk. Det som kre­ves, er fors­tåel­se og respekt for dyre­li­vet. Dyre­li­vet FØRST. Foto­graf­e­ring kom­mer i and­re rek­ke. Det­te er ikke en sam­men­lig­ning mel­lom viten­skap og turis­me. Det er ikke hen­sik­ten. Det­te er en sam­men­lig­ning mel­lom meto­der. Hvor­dan isbjør­ner kan engas­je­res med respekt, eller som i til­fel­let med den nyli­ge heli­ko­pter­hen­dels­en av for­ske­re, uten respekt som unø­dig stres­ser dyret. Jeg er ikke imot viten­ska­pen om isbjørn. Jeg er imot inva­si­ve, stres­sen­de meto­der som å jage bjør­ner fra heli­ko­pter.»

Avstands­reg­le­ne gjel­der for alle, og det er lite sann­syn­lig at det­te vil end­re seg med det førs­te, og en mer etisk basert tilnær­ming til forsk­ning er hel­ler ikke i sik­te. Men debat­ten om det­te er igjen i ver­den, og alle som øns­ker å bidra til å gjø­re den effek­tiv, kan nå til og med signe­re et opprop på Change.org som ble star­tet etter den aktu­el­le saken.

Sta­tis­tisk sen­tral­by­rå (SSB) publi­ser­te nylig nye tall for fol­ke­tal­let på Sval­bard. Iføl­ge tal­le­ne bod­de det 2556 per­soner i de nor­ske boset­nin­ge­ne på Sval­bard (Lon­gye­ar­by­en, Ny-Åle­sund) per 1. janu­ar 2025, en ned­gang på 61 per­soner sam­men­li­gnet med året før.

Reg­je­ri­n­gen vil nep­pe være fornøyd med at nord­menn er over­re­pre­sen­tert blant dem som har flyt­tet: Hele 50 av 61 (ca. 82 %) har norsk pass. I Lon­gye­ar­by­en og Ny-Åle­sund bor det iføl­ge de sis­te tal­le­ne til sam­men 2556 per­soner, blant dem 1626 nord­menn (63,6 %). Og den nor­ske andelen av befol­knin­gen vil tro­lig syn­ke ytter­li­ge­re når gruve 7, den sis­te nor­ske kull­gru­ven på Spits­ber­gen, sten­ger til som­me­ren, etter­som nord­menn også er ufor­holds­mes­sig ster­kt repre­sen­tert blant gru­ve­ar­bei­der­ne. Det­te vil ikke reg­je­ri­n­gen være fornøyd med, etter­som en høye­re andel nord­menn på Sval­bard er et poli­tisk mål.

I Lon­gye­ar­by­en og Ny-Åle­sund bod­de det offi­sielt 2556 per­soner 1. janu­ar 2025.

En inter­es­sant utvi­k­ling ser man også i den uten­lands­ke befol­knin­gen: Mens thai­len­de­re (nå 113) i man­ge år lå på and­re­plass etter nord­menn, har de nå blitt for­bi­gått av filip­pi­ne­re (127). På fjer­de­plass kom­mer tyske­re (94) og på fem­te­plass russ­e­re (67).

Stik­kord russ­e­re: I janu­ar bod­de det 297 per­soner i Barents­burg og Pyra­mi­den, det laves­te antal­let siden befol­k­nings­sta­tis­tik­ken begyn­te i 2013. Blant dis­se 297 er det også en del ukrai­ne­re.

Nyhe­ten om en fremt­id for gruve 7 som muse­um var en april­s­narr (og tyde­lig gjenk­jen­ne­lig som en slik, håper jeg, ikke sant?) – mens det­te her høres kan­skje enda mer ut som en gans­ke absurd april­s­narr, men det er det ikke: Toll­sat­se­ne som den ame­ri­kans­ke reg­je­ri­n­gen som kjent har inn­ført, ram­mer også Sval­bard og Jan May­en.

Men ikke for­di de auto­ma­tisk fal­ler inn under dem på grunn av at de er en del av Nor­ge, etter­som de er under­lagt egne toll­satser. Mens Nor­ge er under­lagt en toll på 15 %, vil eks­por­ten fra Sval­bard og Jan May­en til USA bli under­lagt en toll på 10 %, iføl­ge NRK.

Den gode nyhe­ten er at eks­por­tø­ko­no­mien i Lon­gye­ar­by­en og Olon­kin­by­en (stas­jo­nen på Jan May­en og den enes­te «boset­nin­gen» på øya) fak­tisk lik­e­vel slip­per rela­tivt lett unna sam­men­li­gnet med man­ge and­re land: Det fin­nes rett og slett ingen eks­por­tø­ko­no­mi på dis­se eller and­re steder på dis­se øyene. Sval­bards enes­te eks­port av betyd­ning hit­til har vært kull, som ikke har blitt solgt til USA i nye­re tid. Og på Jan May­en er det uan­sett ingen sivil­be­fol­k­ning, bare en stas­jon, og der­for ingen øko­no­mi i det hele tatt.

På Jan May­en er det akku­rat så mye eks­por­tø­ko­no­mi som du kan se på det­te bil­det:
ingen i det hele tatt.

Spits­ber­gen og Jan May­en er ikke de enes­te avsi­des­lig­gen­de øyene uten eks­por­tø­ko­no­mi som den ame­ri­kans­ke reg­je­ri­n­gen har inn­ført toll på. Iføl­ge den tyske nyhe­ts­si­den Spie­gel online omfat­ter det­te også de sub­ant­ark­tis­ke øyene Heard og McDo­nald samt Nor­folk Island uten­for Aus­tra­lia.

Kom­men­tar

Hvis noen har en for­kla­ring på hvor­for det­te kan gi mening (selv om man ser bort fra den grunnl­eg­gen­de for­nuf­ten eller tul­let med toll­sat­se­ne), vil jeg gjer­ne høre den. Jeg har ingen anel­se om det.

Bare noen få inn­trykk av den vak­re ark­tis­ke vin­te­ren, uten man­ge ord.

En tur til Dunérbuk­ta på øst­kys­ten. Fry­sen­de kaldt, rundt -25 gra­der. Og en liten påmin­nel­se om hvor­for du all­tid bør ha med deg en spa­de i snøen (den and­re grun­nen er selv­føl­ge­lig skred­fa­ren).

Klikk på minia­tyr­bil­det for å åpne fors­tør­ret vers­jon av et spe­sielt bil­de.

Og en tur til det vak­re Elve­ne­set i Sas­senfjor­den. Du tren­ger ikke all­tid å vand­re i det fjer­ne …

Klikk på minia­tyr­bil­det for å åpne fors­tør­ret vers­jon av et spe­sielt bil­de.

Den­ne siden skal bli vak­re­re

Og litt nytt fra seks­jo­nen «Den­ne siden skal bli vak­re­re»:

• Faks­evå­gen i Lom­fjor­den: den vak­re fjell­tu­ren på kan­ten av Hin­lo­pens­tre­tet.
• Hingst­s­let­ta, også den i Lom­fjor­den. Det var et isbjørn­pa­ra­dis for en tid til­ba­ke, noe bil­de­ne vil vise.
• Sig­rid­hol­men, en liten per­le i Kongsfjor­den.

Og ellers?

Og hva mer? Jo, lage­ret fyl­les opp igjen. Hele utval­get av Sval­bard skjœ­ref­jøl fra Lon­gye­ar­by­en er nå tilg­jen­ge­lig igjen.

Sval­bard-skjæ­ref­jøl fra Lon­gye­ar­by­en:
nå er alle vari­an­ter tilg­jen­ge­li­ge igjen i nett­bu­tik­ken 🙂

Så sent som i for­ri­ge uke ble ned­leg­gel­sen av gruve 7, Nor­ges sis­te kull­gruve på Sval­bard, som opp­rin­ne­lig var plan­lagt til nes­te som­mer, dis­ku­tert ikke bare i Lon­gye­ar­by­en, men også i poli­tis­ke kretser i Oslo.

Men etter at geo­lo­ger nylig opp­daget fotspo­re­ne etter en pan­t­o­don i gru­ven, reager­te myn­di­ghe­te­ne raskt på sen­sas­jo­nen: nå plan­leg­ger man å søke om å få gruve 7 på UNESCOs ver­dens­ar­v­lis­te og å gjø­re gru­ven om til muse­um, slik at det opp­sikts­vek­ken­de fun­net kan vises frem for publi­kum per­ma­nent.

Usyn­lig ved førs­te øyek­ast, men en sen­sas­jon for geo­lo­ger:
Spor av en Pan­t­o­don i gruve 7.

Pan­t­odo­nen, et pat­te­dyr fra paleo­gen (tid­lig ter­tiær), kull­ald­e­ren på det sen­tra­le Spits­ber­gen, er det elds­te bevi­set på et pat­te­dyr i den­ne delen av Ark­tis. Res­ter av tre­stamm­er, røt­ter og grei­ner kan også sees i områ­det.

Vev av gre­ner og røt­ter i gro­pen 7.

Gruve 7 har alt­så en fremt­id uto­ver den­ne som­me­ren som alle, inklu­dert de som ikke nød­ven­dig­vis støt­ter kull­gru­ve­drift, kan se frem til.

Fos­sil tre­stam­me fra ter­tiært­iden.

Det brytes fort­satt kull i Gruve 7 i Advent­da­len ved Lon­gye­ar­by­en. Gruve 7 er den sis­te nor­ske kull­gru­ven på Spits­ber­gen som fort­satt er i drift.

Men ikke så len­ge til: Den skal etter pla­nen sten­ges i som­mer, og pro­duks­jo­nen skal opp­hø­re mot slut­ten av juni.

Man­ge i Lon­gye­ar­by­en er ikke begeis­t­ret for det­te, og uan­sett hva man måt­te mene om kull­gru­ve­drift gener­elt, er det ingen tvil om at tapet av fle­re titalls godt betal­te indus­tri­ar­bei­ds­plas­ser er bety­de­lig for en by med rundt 2500 inn­byg­ge­re, og at det ikke lover godt. Også ulike lever­an­dø­rer for­ven­ter tap av omset­ning.

Dag­an­leg­get i Gruve 7.

Det­te har nå nådd frem til den poli­tis­ke are­n­aen i Oslo. Til og med Emi­lie Enger Mehl, som i egen­s­kap av jus­tis­mi­nis­ter og der­med ans­var­lig for reg­je­ri­n­gens sval­bard­po­li­tikk, spil­te en avgjø­ren­de rol­le i bes­lut­nin­gen om å sten­ge gruve 7, har nå snak­ket om even­tu­ell vide­re­føring av kull­gru­ve­drift på Sval­bard, iføl­ge Sval­bard­pos­ten. Den lil­le haken er at Mehl som kjent ikke len­ger er stats­råd. Her kom mening­sen­drin­gen kjappt med tapet av stil­lin­gen.

Men slut­ten for gruve 7 er ikke bare poli­tisk begrun­net: De tilg­jen­ge­li­ge kull­fo­re­kom­ste­ne er snart uttømt, og gru­ven vil uan­sett ikke kun­ne dri­ves sær­lig mye len­ger. Hvis Nor­ge øns­ker å fort­set­te kull­drif­ten på Sval­bard, må det utvi­k­les en helt ny gruve, noe som også vil kre­ve at vei­en utvi­des til områ­der som tid­li­ge­re har vært uberørt av infra­struk­tur. For man­ge år siden ble kull­fo­re­kom­s­ter på fjel­let Bas­sen på nordsi­den av Advent­da­len (Bas­sen er en del av Ope­raf­jel­let) under­søkt med tan­ke på å utvik­le «Gruve 8» der.

Bas­sen på Ope­raf­jel­let var en gang tenkt å bli «gruve 8».

Det­te ble imid­lert­id aldri noe av, og det vir­ker poli­tisk svært lite sann­syn­lig at Bas­sen kom­mer til å bli «gruve 8». Der­med vil norsk kull­drift på Spits­ber­gen tro­lig være his­to­rie i løpet av nes­te som­mer.

Vind i Advent­da­len.

Vind og vær er all­tid spen­nen­de. Lon­gye­ar­by­en har ofte mye av det, og de sis­te dage­ne har ikke vært noe unn­tak. Natt mel­lom tors­dag og fre­d­ag var det et kraft­ig uvær over deler av Spits­ber­gen, noe som med­før­te bety­de­li­ge ska­der på mid­lert­idi­ge instal­las­jo­ner på fel­tet.

Lør­d­ag kveld ble fly­et fra Oslo til Lon­gye­ar­by­en inn­stilt, og nat­ten var så stormfull at det var van­skel­ig eller umu­lig å beve­ge seg fra A til B selv inne i byen. Snøsk­re­dut­sat­te løy­per ble stengt av Sys­sel­mes­te­ren.

Snø på søn­dag mor­gen i Lon­gye­ar­by­en.

Da er det bed­re å job­be med nye utga­ver og and­re pros­jekter. Det er for tiden syn­li­ge resul­tater i «Den­ne siden bør bli vakrere»-seksjonen: Fle­re sider har blitt opp­gradert med kart, foto­gal­le­ri­er og del­vis også med tekst. Det er ver­dt å ta en vir­tu­ell titt på flyv­ra­ket på Kapp Bor­then (fly­et fra kri­gen), Svens­khu­set på Kapp Thord­sen («spøkel­ses­hu­set») eller den gam­le fang­sthyt­ta på Lågøya. God fornøyel­se!

Som all­tid els­ker jeg å job­be med det­te nett­stedet, lage nye sider eller gjø­re gam­le sider bed­re. I dag har jeg fått tre nye:

Den gam­le syke­hus­trap­pa i Lon­gye­ar­by­en. Ikke langt unna, men en vik­tig del av Lon­gye­ar­by­ens årli­ge kul­tur­ka­len­der.

Langt unna og van­skel­ig tilg­jen­ge­lig er Depotod­den med Oxford­hu­set i Bren­ne­vins­fjor­den og den lil­le Jäder­in­fjor­den i Lady Fran­k­lin­fjor­den, beg­ge på Nord­aus­t­lan­det.

Oxford­hu­set på Depotod­den i Bren­ne­vins­fjor­den har nå en egen, vak­ker side.

Alle tre stede­ne er ver­dt et lite digi­talt besøk. God helg!

En uke i Lon­gye­ar­by­en, del 1: Sol­fes­ten

Det har gått nøyak­tig en uke … tiden flyr bare for­bi. Den 8. mars sam­les folk midt på dagen ved den gam­le syke­hus­trap­pa, like ved Sval­bard kir­ken, idet de førs­te sol­strå­le­ne når Lon­gye­ar­by­en – for førs­te gang siden begyn­nel­sen av okto­ber! Det blir natur­lig­vis en skikke­lig fei­ring. Litt mer om det og fle­re bil­der fin­ner du også på den nye siden om stedet for arran­ge­mentet, den gam­le syke­hus­trap­pa.

Klikk på minia­tyr­bil­det for å åpne fors­tør­ret vers­jon av et spe­sielt bil­de.

Sis­te uke man­dag (24. febru­ar) var det et møte mel­lom en isbjørn og en grup­pe turis­ter i nær­he­ten av Fred­heim i Tem­pel­fjor­den. I en artik­kel i Sval­bard­pos­ten kom­mer det nå frem at hen­dels­en var dra­ma­tisk, og at det er flaks at ver­ken men­nes­ker eller isbjørn kom til ska­de.

Fred­heim to dager etter det far­li­ge møtet.

Grup­pen had­de vært på dags­tur med snøs­coo­ter fra Lon­gye­ar­by­en og var kom­met til Fred­heim og stop­pet for luns­j­pau­sen. Iføl­ge en fransk turist som var med, duk­ket isbjør­nen plut­se­lig opp bare to-tre meter fra grup­pen.

Det vide­re hen­del­ses­for­lø­pet er ikke offent­lig kjent i detalj, men iføl­ge vit­ner skal en kvin­ne ha falt når hun løp bort, og kort tid etter skal bjør­nen ha nådd frem til den lig­gen­de kvin­nen og stått med en labb på ryg­gen hen­nes. Den skal imid­lert­id ikke ha oppført seg aggres­sivt og skal ikke ha for­søkt å angri­pe kvin­nen eller and­re men­nes­ker. Fran­sk­man­nen Antoine Ter­ro­n­es har iføl­ge Sval­bard­pos­ten bes­kre­vet isbjør­nens oppfør­sel slik: «Jeg føl­te ikke at det var et angrep, det var ikke som om bjør­nen var sul­ten og mål­ret­tet. Den vir­ket avs­lap­pet og til­tet hodet opp som om den været i lufta og gikk sak­te mot oss.»

Men så begyn­te bjør­nen å gå fort­e­re og sat­te etter kvin­nen, som snart lå på bak­ken med en bjørn­e­po­te på ryg­gen.

Da skjøt gui­de­ne med signal­pis­tol og rif­le for å skrem­me bjør­nen bort, noe som lyk­tes. En av gui­de­ne skal ha stått klar med rif­len for å sky­te bjør­nen, men før det skjed­de, ble dyret skremt bort av et knalls­kudd. Bjør­nen beve­get seg deret­ter bort fra grup­pen under ytter­li­ge­re knalls­kudd.

I nær­he­ten befant det seg en annen grup­pe turis­ter, og deres gui­der had­de i mel­lomt­iden for­be­redt seg med signal­pis­to­ler og rif­ler.

Hele hen­dels­en skjed­de i løpet av noen få øye­b­likk.

Så snart den umid­del­ba­re faren var dre­vet over, reis­te grup­pen til­ba­ke til Lon­gye­ar­by­en og infor­mer­te Sys­sel­mes­te­ren. Alle de direk­te invol­ver­te møt­te deret­ter et kri­se­team for å bear­bei­de sjok­ket. Iføl­ge vit­net Ter­ro­n­es var noen av de invol­ver­te ster­kt pre­get av det som had­de skjedd, og sam­t­a­le­ne med kri­se­tea­m­et var til stor hjelp for å bear­bei­de situas­jo­nen.

Isbjørn med Fred­heim i bak­grun­nen (bil­det ble tatt for fle­re år siden).

At et kri­se­team set­tes inn etter en kon­fron­tas­jon med en isbjørn, der ver­ken men­nes­ker eller dyr ble fysisk skadd, er uvan­lig og tydet på at hen­dels­en var dra­ma­tisk før his­to­ri­en ble offent­liggjort.

Dess­ver­re vet man ikke nok detal­jer om det nøyak­ti­ge hen­del­ses­for­lø­pet til å vir­ke­lig fors­tå hva som skjed­de, og hvor­dan det var mulig for isbjør­nen å kom­me seg ube­mer­ket inn i umid­del­bar nær­het av grup­pen. Iføl­ge vit­ner had­de en av gui­de­ne tatt en run­de rett i for­kant for å sjek­ke områ­det for isbjørn. Gener­elt ble oppfør­se­len til alle som var til stede ved hen­dels­en berøm­met og bes­kre­vet som feil­fri, iføl­ge and­re som har fått før­stehånds­rap­por­ter. Sval­bard­pos­ten site­rer fran­sk­man­nen Ter­ro­n­es med det­te: «Da bjør­nen kom, reager­te gui­de­ne raskt og kor­rekt. Jeg tror de red­det live­ne våre. Jeg har ikke noe nega­tivt å si om hånd­te­rin­gen deres. De gjor­de alt de kun­ne i en van­skel­ig situas­jon.»

Bjør­nen kan aller­e­de sees på et bil­de som ble tatt før den duk­ket opp, men det var bare sene­re at bjør­nen ble opp­daget på det­te bil­det. Bjør­nen befant seg i fjæra i Tem­pel­fjor­den, omt­rent to-tre kilo­me­ter nor­døst for Fred­heim.

Kom­men­tar

Så mye for den kjen­te informas­jo­nen. Vi skul­le gjer­ne visst mer, inklu­dert hvor man­ge per­soner nøyak­tig som var på stedet totalt, hvor man­ge gui­der som var blant dem, og frem­for alt hvor de invol­ver­te befant seg på det aktu­el­le tids­punk­tet, helt ned på meteren. For å gjø­re det klart: Det hand­ler ikke om å kland­re noen, men om å fors­tå hvor­dan det var mulig at en isbjørn kom ube­mer­ket innen­for noen få meter av en grup­pe. Uten helt pre­sis informas­jon kan vi imid­lert­id bare spe­ku­le­re.

Spe­ku­las­jo­ner er aldri bra, men å ikke ten­ke i det hele tatt er enda ver­re. Så her kom­mer litt spe­ku­las­jon.

Vi vet at bjør­nen befant seg i fjæra nor­døst for Fred­heim før hen­dels­en. Vi vet også at den aktu­el­le grup­pen befant seg ved Fred­heim for å til­be­re­de et mål­tid da bjør­nen plut­se­lig duk­ket opp ved siden av dem.

Fred­heimhyt­te­ne lig­ger på en ter­ras­se som er noen meter høye­re enn strand­kan­ten. Skrå­nin­gen som fører ned fra den­ne ter­ras­sen og ned til fjæra, kan bare sees hvis man står prak­tisk talt ved siden av. Står man litt len­ger unna, er det en blind flekk, det vil si et områ­de som ikke er syn­lig. Det er rime­lig å anta at bjør­nen gikk i det­te områ­det da den nær­met seg ube­mer­ket. Det­te er også natur­lig å anta, da bjør­ner gjer­ne føl­ger kys­ten.

Over­sikts­bil­de av Fred­heim og områ­det rundt med muli­ge posis­jo­ner for å illus­tre­re det antat­te hen­del­ses­for­lø­pet. Bjør­nen befant seg omt­rent på posis­jon 1 da den ble foto­graf­ert, men ble ikke sett (den ble først opp­daget sene­re på bil­det). Hvis bjør­nen fulg­te omt­rent den sti­ple­de ruten, kan det­te for­kla­re hvor­for den ikke ble sett da – hvis – grup­pen befant seg på posis­jon 3. Alle posis­jo­ner er antatt, spe­sielt posis­jon 3 er kun antatt ut fra eksis­ter­en­de bes­kri­vel­se og kjenns­kap til ter­ren­get og de van­li­ge (men ikke kon­kre­te) pro­se­dy­re­ne på stedet.

Hvis man ant­ar (noe jeg ikke kan vite med sik­ker­het) at det­te var til­fel­le, bør man hus­ke på at sik­ker­het i isbjørn­ter­reng all­tid avhen­ger av hvil­ke områ­der i ter­ren­get man ikke kan se. Det er ikke nok at det ikke er bjørn der du kan se ter­ren­get. Spørs­må­let er hva som er der hvor ter­ren­get skju­ler sik­ten.

Kon­stant opp­merksom­het og «hva-hvis-ten­k­ning», spe­sielt når det gjel­der områ­der i ter­ren­get som ikke er syn­li­ge, er og blir vik­ti­ge aspek­ter for å være så trygg som mulig i isbjørn­land.

At isbjør­nen var syn­lig på et bil­de som ble tatt før hen­dels­en, men ikke ble gjenk­jent, er et poeng som muli­gens vil gi de invol­ver­te grunn til etter­tan­ke.

Dis­se poen­gene bør man ta med seg, sær­lig hvis man er en av dem som tar ans­var for and­re i Ark­tis. Men det er ikke bare dem, for det er all­tid opp­merksom­he­ten til alle som er til stede som kan, bør og må bidra til å unn­gå far­li­ge situas­jo­ner.

En sis­te kom­men­tar: Hvis det var slik – og det­te inn­trykket får man ut fra de bes­kri­vel­se­ne som fore­lig­ger – at en per­son lå på bak­ken, isbjør­nen sto rett ved siden av eller til og med mer eller mind­re over ved­kom­men­de og en gui­de sto noen meter unna med rif­le klar til å sky­te for å dre­pe bjør­nen, men ikke gjor­de det, for eks­em­pel for ikke å utset­te per­soner i den uover­sikt­li­ge situas­jo­nen for fare med skudd og/eller for å bes­kyt­te isbjør­nen så len­ge som mulig, så len­ge sky­tin­gen ikke var abso­lutt tvin­g­en­de nød­ven­dig: Respekt, det skal ha ner­ver til!

I fle­re tiår har nok de fles­te for­bru­k­e­re i Lon­gye­ar­by­en ikke tenkt så mye på drikk­evan­net sitt. Det er tross alt drikk­evann fra den omkring­lig­gen­de ark­tis­ke natu­ren, så det bur­de vel være rent? Selv etter mel­lom­lag­ring i den kunst­i­ge inns­jøen Isdam­men i Advent­da­len eller – avhen­gig av års­tid – i et drikk­evanns­re­ser­voar ved Gru­ve­da­len. Det er selv­føl­ge­lig også fil­tre­ring og over­våking.

Isdam­men i Advent­da­len: en av Lon­gye­ar­by­ens drikk­evanns­kil­der.

Men den sor­glø­se roen rundt drikk­evan­net har vært over i noen måne­der nå: Det er påvist legio­nell­a­bak­te­ri­er i drikk­evann­sprø­ver fra Lon­gye­ar­by­en. I utgangs­punk­tet er det ingen grunn til panikk, for helt legio­nell­afritt vann fra sprin­gen er svært sjel­dent på ver­dens­ba­sis. Det kom­mer an på nøyak­tig hvil­ken type bak­te­rie og hvor man­ge de er. Noen legio­nell­a­ty­per er ufar­li­ge for men­nes­ker, og bak­te­rie­tall under de til­lat­te gren­se­ver­die­ne er nes­ten all­tid til stede, spe­sielt i eld­re led­nings­nett som i Lon­gye­ar­by­en.

Men også på grunn av Lon­gye­ar­by­en Lokals­ty­res noe dri­ble­te kom­mu­ni­kas­jons­stra­te­gi ble saken, vel, en sak. Det var litt sånn «vi har legio­nella i drikk­evan­net, men ikke vær redd, alt er i orden». Mer nøyak­ti­ge detal­jer om type og bak­te­rie­tall ble ikke offent­liggjort, men iføl­ge offi­si­ell informas­jon var (og er, med ett for­be­hold, se neden­for) er det fort­satt trygt å drik­ke van­net uten fare for men­nes­kers hel­se. I slut­ten av febru­ar arran­ger­te Lokals­ty­re et fol­ke­mø­te for å infor­me­re om den aktu­el­le situas­jo­nen (også med tan­ke på man­gan, noe som vi kom­mer til­ba­ke til sene­re), og det fin­nes nå en rek­ke kunngjørin­ger og pres­se­mel­din­ger på Lokals­ty­rets netts­i­der, samt artik­ler og lese­rinn­legg i Sval­bard­pos­ten.

Det skal så langt ikke ha opps­tått hel­se­pro­blemer på grunn av legio­nella. Dis­se kan først og fremst opps­tå ved innån­ding av bak­te­rie­fo­rur­en­se­de vel­dig små vann­drå­per (aero­sol) i luf­ten, for eks­em­pel ved dus­jing. Det sies å være en poten­si­ell risi­ko for risi­ko­grup­per som eld­re eller per­soner med ned­satt immun­fors­var.

Legio­nella-var­sel ved drikk­evanns­kra­nen i Lon­gye­ar­by­en havn.

Det har ikke vært mulig å loka­li­se­re en kil­de til bak­te­ri­en, og store deler av det gam­le led­nings­net­tet og bio­fil­me­ne som fin­nes der er sann­syn­lig­vis den dif­fu­se kil­den. Nivåe­ne (bak­te­rie­tal­le­ne) ble mid­lert­idig redu­sert ved å til­set­te klor, og røre­ne ble spylt fle­re gan­ger i seks­jo­ner, men ingen av dis­se til­tak er en ende­lig løs­ning, i hvert fall ikke i den forstand at legio­nella vil fors­vin­ne på lang sikt. I peri­o­der ble for­bru­ker­ne rådet til å ta for­holds­reg­ler, for eks­em­pel å dus­je uten dus­jho­de for å unn­gå at van­net fors­tø­ves til fine drå­per som kan inha­le­res. Sval­bard­hal­len (svøm­me- og idrett­shall) var også tid­vis stengt. Alt i alt ble det gans­ke mye opps­tyr rundt et pro­blem som egent­lig var ufar­lig iføl­ge offi­si­ell informas­jon, noe som før­te til en viss bekym­ring i byen.

Det hand­ler sann­syn­lig­vis om at drikk­evan­net på sikt må til­set­tes klor om og om igjen for å hol­de bak­te­rie­be­last­nin­gen innen­for aksep­ta­ble gren­ser. Bivir­knin­gen er at drikk­evan­net sma­ker klor, akku­rat som i et svømm­e­bas­seng. Det ser ut som om man må ven­ne seg til det. Det fin­nes hus­hold­nings­filt­re basert på aktivt kull som hjel­per van­net med å få til­ba­ke sin van­li­ge fris­ke smak. And­re har i lengre tid kjøpt vann på flas­ke i Sval­bard­bu­tik­ken. Der er de store flas­kene (fem liter) nå ras­jo­nert: Det sel­ges bare tre flas­ker per husstand per dag, slik at det skal være nok til alle.

Vann­flas­ker i Sval­bard­bu­tik­ken.

Men i til­legg fin­nes det et annet pro­blem: man­gan, et metall (kje­misk mer pre­sist: over­gangs­me­tall) som fore­kom­mer hyp­pig i natu­ren, blant annet i de sedi­men­tæ­re berg­ar­te­ne rundt Lon­gye­ar­by­en. Man­gan fin­nes også i så godt som hver enes­te slurk drikk­evann ver­den over, men som all­tid er det meng­den som er poen­get.

Fol­ke­hels­e­insti­tuttet har nå kon­klu­dert med at man­gan­inn­hol­det i drikk­evan­net har vært for høyt siden sep­tem­ber 2024 til at sped­barn (0-12 måne­der) kan få det. Berør­te fami­lier kan få gra­tis flask­evann i Sval­bard­bu­tik­ken. For alle and­re skal det imid­lert­id ikke være noen hel­se­ri­si­ko for­bun­det med inn­tak av vann fra sprin­gen; hels­e­re­le­vant eks­po­ne­ring skal kun fore­kom­me ved høye­re kon­sen­tras­jo­ner over lengre tid (10 år og mer). Akutt for­gift­ning er bare teo­re­tisk mulig ved ekstremt høye kon­sen­tras­jo­ner.

Det­te er den offi­si­el­le hold­nin­gen. For voks­ne (eld­re enn 12 måne­der 😄): Hev glas­se­ne og skål, det hen­der bare at det ikke sma­ker helt friskt, men det gjør ingen­ting.

Jeg vil uttrykke­lig påpe­ke at jeg ikke er eks­pert på drikk­evann og legio­nella og man­gan i drikk­evann; jeg opp­sum­me­rer offi­si­el­le rap­por­ter etter bes­te evne, ikke noe annet.

En av de store årli­ge begi­ven­he­te­ne i Lon­gye­ar­by­ens kul­tur­ka­len­der er «Arc­tic Cham­ber Music Fes­ti­val», som i år har fått mot­to­et «Sto­rytel­lers» og der­med er viet både fortel­lerkunsten og musik­ken.

Årets mot­to til ‘Arc­tic Cham­ber Music Fes­ti­valen’: Sto­rytel­lers.

I lik­het med Dark Sea­sons Blues Fes­ti­val og Polar­jazz fikk publi­kum også mye godt. Lør­d­ag kl 12 på Sval­bard Muse­um var det for eks­em­pel en musi­kalsk fortel­ling om Wil­lem Barent­sz’ ekspe­dis­jon, der Spits­ber­gen som kjent ble opp­daget i 1596 …

Tor­un Tor­bo med «Barent­szfløy­ten» og Sol­mund Nysta­bakk på lutt
på Sval­bard Muse­um.

… med samt­ids­mu­sikk spilt på en fløy­te, som er en nøyak­tig kopi av fløy­ten som ble fun­net i res­te­ne av Barents’ over­vint­rings­leir på Nova­ja Seml­ja, og akkom­pa­gnert av en lutt. Den ori­gi­na­le fløy­ten kan for øvrig sees på Rijks­mu­se­um i Ams­ter­dam.

Tor­un Tor­bo med «Barent­szfløy­ten»:
«Tonen i isen», Barent­sz-his­to­ri­en for­talt musi­kalsk.

Høy­de­punk­tet under årets kam­mer­mu­sikkfes­ti­val i Lon­gye­ar­by­en var nok kon­ser­ten lør­d­ag kveld. Ikke bare for­di høy­de­punk­te­ne uan­sett pre­sen­te­res på det­te bes­te sce­n­et­ids­punk­tet, men også for­di spil­les­tedet på kort var­sel måt­te flyt­tes av teknis­ke årsa­ker – til dag­lo­ka­lene i Gru­be 7! Sel­ve loka­let ble en begi­ven­het av eks­klu­siv ver­di, etter­som den­ne sis­te nor­ske kull­gru­ven, som fort­satt er i drift, ellers ikke er åpen for publi­kum.

Gruve 7 ble plut­se­lig stedet for kam­mer­mu­sikkfes­ti­valen.

I pro­sa og musikk ble det igjen for­talt his­to­ri­en om en av ver­dens mest ensom­me tea­ter- og bal­lett­sce­ner i Death Val­ley i Cali­for­nia …

Mis­sy Mar­zo­li fra New York intro­du­se­rer Mar­ta Becket og hen­nes ensom­me tea­ter
i Death Val­ley Junc­tion …

… musi­kalsk rea­li­sert av NOVO Quar­tet fra Dan­mark.

… og den vene­ti­ans­ke kom­po­nis­ten Bar­ba­ra Stroz­zis liv og verk, impon­e­ren­de frem­ført med sopran og lutt.

Berit Nor­bak­ken (sopran) og Sol­mund Nysta­bakk (lutt).
Den noe ulykke­lig utse­en­de damen over er Bar­ba­ra Stroz­zi (omt­rent 1619-1677)

Og det var selv­føl­ge­lig ikke alt som ble til­budt under Ark­tisk kam­mer­mu­sikkfes­ti­val. Det var så mye mer, fra «Peter og Ulven» til «De fire års­ti­de­ne».

Tilia-Ensem­ble in Lon­gye­ar­by­en and Trom­sø

De som kan være spon­ta­ne eller kan­skje er i nær­he­ten uan­sett, kan opple­ve et annet musi­kalsk høy­de­punkt nes­te uke, nem­lig Tilia Ensem­ble fra Dres­den med et pro­gram der også det høye nord spil­ler en rol­le, tirs­dag (25. febru­ar) i Sval­bard Kir­ke og fre­d­ag i den berøm­te Ishavs­ka­te­dra­len (Tromsda­len Kir­ke) i Trom­sø.

Tilia Ensem­ble: 25. febru­ar i Lon­gye­ar­by­en, 28. febru­ar i Trom­sø.

Nye sider

Også her går det fre­mo­ver. Et av de vak­res­te stede­ne på Spits­ber­gen har ende­lig fått den siden det fort­je­ner, nem­lig Kapp Lin­né. Det løn­ner seg abso­lutt å ta en titt! Og siden om Gjert­se­nod­den i St. Jons­fjor­den ble for­bedret.

Og hva mer?

På søn­dag var det en isbjørn bare noen kilo­me­ter bor­te fra Lon­gye­ar­by­en, på nordsi­den av Advent­fjor­den. Sys­sel­mes­ter­ens heli­ko­pter var snart i lufta for å skrem­me den vekk fra byen. Det var vel den førs­te isbjør­nen som har vært i nær­he­ten av Lon­gye­ar­by­en i år, så vidt jeg har hørt.