Som all­tid els­ker jeg å job­be med det­te nett­stedet, lage nye sider eller gjø­re gam­le sider bed­re. I dag har jeg fått tre nye:

Den gam­le syke­hus­trap­pa i Lon­gye­ar­by­en. Ikke langt unna, men en vik­tig del av Lon­gye­ar­by­ens årli­ge kul­tur­ka­len­der.

Langt unna og van­skel­ig tilg­jen­ge­lig er Depotod­den med Oxford­hu­set i Bren­ne­vins­fjor­den og den lil­le Jäder­in­fjor­den i Lady Fran­k­lin­fjor­den, beg­ge på Nord­aus­t­lan­det.

Oxford­hu­set på Depotod­den i Bren­ne­vins­fjor­den har nå en egen, vak­ker side.

Alle tre stede­ne er ver­dt et lite digi­talt besøk. God helg!

En uke i Lon­gye­ar­by­en, del 1: Sol­fes­ten

Det har gått nøyak­tig en uke … tiden flyr bare for­bi. Den 8. mars sam­les folk midt på dagen ved den gam­le syke­hus­trap­pa, like ved Sval­bard kir­ken, idet de førs­te sol­strå­le­ne når Lon­gye­ar­by­en – for førs­te gang siden begyn­nel­sen av okto­ber! Det blir natur­lig­vis en skikke­lig fei­ring. Litt mer om det og fle­re bil­der fin­ner du også på den nye siden om stedet for arran­ge­mentet, den gam­le syke­hus­trap­pa.

Klikk på minia­tyr­bil­det for å åpne fors­tør­ret vers­jon av et spe­sielt bil­de.

Sis­te uke man­dag (24. febru­ar) var det et møte mel­lom en isbjørn og en grup­pe turis­ter i nær­he­ten av Fred­heim i Tem­pel­fjor­den. I en artik­kel i Sval­bard­pos­ten kom­mer det nå frem at hen­dels­en var dra­ma­tisk, og at det er flaks at ver­ken men­nes­ker eller isbjørn kom til ska­de.

Fred­heim to dager etter det far­li­ge møtet.

Grup­pen had­de vært på dags­tur med snøs­coo­ter fra Lon­gye­ar­by­en og var kom­met til Fred­heim og stop­pet for luns­j­pau­sen. Iføl­ge en fransk turist som var med, duk­ket isbjør­nen plut­se­lig opp bare to-tre meter fra grup­pen.

Det vide­re hen­del­ses­for­lø­pet er ikke offent­lig kjent i detalj, men iføl­ge vit­ner skal en kvin­ne ha falt når hun løp bort, og kort tid etter skal bjør­nen ha nådd frem til den lig­gen­de kvin­nen og stått med en labb på ryg­gen hen­nes. Den skal imid­lert­id ikke ha oppført seg aggres­sivt og skal ikke ha for­søkt å angri­pe kvin­nen eller and­re men­nes­ker. Fran­sk­man­nen Antoine Ter­ro­n­es har iføl­ge Sval­bard­pos­ten bes­kre­vet isbjør­nens oppfør­sel slik: «Jeg føl­te ikke at det var et angrep, det var ikke som om bjør­nen var sul­ten og mål­ret­tet. Den vir­ket avs­lap­pet og til­tet hodet opp som om den været i lufta og gikk sak­te mot oss.»

Men så begyn­te bjør­nen å gå fort­e­re og sat­te etter kvin­nen, som snart lå på bak­ken med en bjørn­e­po­te på ryg­gen.

Da skjøt gui­de­ne med signal­pis­tol og rif­le for å skrem­me bjør­nen bort, noe som lyk­tes. En av gui­de­ne skal ha stått klar med rif­len for å sky­te bjør­nen, men før det skjed­de, ble dyret skremt bort av et knalls­kudd. Bjør­nen beve­get seg deret­ter bort fra grup­pen under ytter­li­ge­re knalls­kudd.

I nær­he­ten befant det seg en annen grup­pe turis­ter, og deres gui­der had­de i mel­lomt­iden for­be­redt seg med signal­pis­to­ler og rif­ler.

Hele hen­dels­en skjed­de i løpet av noen få øye­b­likk.

Så snart den umid­del­ba­re faren var dre­vet over, reis­te grup­pen til­ba­ke til Lon­gye­ar­by­en og infor­mer­te Sys­sel­mes­te­ren. Alle de direk­te invol­ver­te møt­te deret­ter et kri­se­team for å bear­bei­de sjok­ket. Iføl­ge vit­net Ter­ro­n­es var noen av de invol­ver­te ster­kt pre­get av det som had­de skjedd, og sam­t­a­le­ne med kri­se­tea­m­et var til stor hjelp for å bear­bei­de situas­jo­nen.

Isbjørn med Fred­heim i bak­grun­nen (bil­det ble tatt for fle­re år siden).

At et kri­se­team set­tes inn etter en kon­fron­tas­jon med en isbjørn, der ver­ken men­nes­ker eller dyr ble fysisk skadd, er uvan­lig og tydet på at hen­dels­en var dra­ma­tisk før his­to­ri­en ble offent­liggjort.

Dess­ver­re vet man ikke nok detal­jer om det nøyak­ti­ge hen­del­ses­for­lø­pet til å vir­ke­lig fors­tå hva som skjed­de, og hvor­dan det var mulig for isbjør­nen å kom­me seg ube­mer­ket inn i umid­del­bar nær­het av grup­pen. Iføl­ge vit­ner had­de en av gui­de­ne tatt en run­de rett i for­kant for å sjek­ke områ­det for isbjørn. Gener­elt ble oppfør­se­len til alle som var til stede ved hen­dels­en berøm­met og bes­kre­vet som feil­fri, iføl­ge and­re som har fått før­stehånds­rap­por­ter. Sval­bard­pos­ten site­rer fran­sk­man­nen Ter­ro­n­es med det­te: «Da bjør­nen kom, reager­te gui­de­ne raskt og kor­rekt. Jeg tror de red­det live­ne våre. Jeg har ikke noe nega­tivt å si om hånd­te­rin­gen deres. De gjor­de alt de kun­ne i en van­skel­ig situas­jon.»

Bjør­nen kan aller­e­de sees på et bil­de som ble tatt før den duk­ket opp, men det var bare sene­re at bjør­nen ble opp­daget på det­te bil­det. Bjør­nen befant seg i fjæra i Tem­pel­fjor­den, omt­rent to-tre kilo­me­ter nor­døst for Fred­heim.

Kom­men­tar

Så mye for den kjen­te informas­jo­nen. Vi skul­le gjer­ne visst mer, inklu­dert hvor man­ge per­soner nøyak­tig som var på stedet totalt, hvor man­ge gui­der som var blant dem, og frem­for alt hvor de invol­ver­te befant seg på det aktu­el­le tids­punk­tet, helt ned på meteren. For å gjø­re det klart: Det hand­ler ikke om å kland­re noen, men om å fors­tå hvor­dan det var mulig at en isbjørn kom ube­mer­ket innen­for noen få meter av en grup­pe. Uten helt pre­sis informas­jon kan vi imid­lert­id bare spe­ku­le­re.

Spe­ku­las­jo­ner er aldri bra, men å ikke ten­ke i det hele tatt er enda ver­re. Så her kom­mer litt spe­ku­las­jon.

Vi vet at bjør­nen befant seg i fjæra nor­døst for Fred­heim før hen­dels­en. Vi vet også at den aktu­el­le grup­pen befant seg ved Fred­heim for å til­be­re­de et mål­tid da bjør­nen plut­se­lig duk­ket opp ved siden av dem.

Fred­heimhyt­te­ne lig­ger på en ter­ras­se som er noen meter høye­re enn strand­kan­ten. Skrå­nin­gen som fører ned fra den­ne ter­ras­sen og ned til fjæra, kan bare sees hvis man står prak­tisk talt ved siden av. Står man litt len­ger unna, er det en blind flekk, det vil si et områ­de som ikke er syn­lig. Det er rime­lig å anta at bjør­nen gikk i det­te områ­det da den nær­met seg ube­mer­ket. Det­te er også natur­lig å anta, da bjør­ner gjer­ne føl­ger kys­ten.

Over­sikts­bil­de av Fred­heim og områ­det rundt med muli­ge posis­jo­ner for å illus­tre­re det antat­te hen­del­ses­for­lø­pet. Bjør­nen befant seg omt­rent på posis­jon 1 da den ble foto­graf­ert, men ble ikke sett (den ble først opp­daget sene­re på bil­det). Hvis bjør­nen fulg­te omt­rent den sti­ple­de ruten, kan det­te for­kla­re hvor­for den ikke ble sett da – hvis – grup­pen befant seg på posis­jon 3. Alle posis­jo­ner er antatt, spe­sielt posis­jon 3 er kun antatt ut fra eksis­ter­en­de bes­kri­vel­se og kjenns­kap til ter­ren­get og de van­li­ge (men ikke kon­kre­te) pro­se­dy­re­ne på stedet.

Hvis man ant­ar (noe jeg ikke kan vite med sik­ker­het) at det­te var til­fel­le, bør man hus­ke på at sik­ker­het i isbjørn­ter­reng all­tid avhen­ger av hvil­ke områ­der i ter­ren­get man ikke kan se. Det er ikke nok at det ikke er bjørn der du kan se ter­ren­get. Spørs­må­let er hva som er der hvor ter­ren­get skju­ler sik­ten.

Kon­stant opp­merksom­het og «hva-hvis-ten­k­ning», spe­sielt når det gjel­der områ­der i ter­ren­get som ikke er syn­li­ge, er og blir vik­ti­ge aspek­ter for å være så trygg som mulig i isbjørn­land.

At isbjør­nen var syn­lig på et bil­de som ble tatt før hen­dels­en, men ikke ble gjenk­jent, er et poeng som muli­gens vil gi de invol­ver­te grunn til etter­tan­ke.

Dis­se poen­gene bør man ta med seg, sær­lig hvis man er en av dem som tar ans­var for and­re i Ark­tis. Men det er ikke bare dem, for det er all­tid opp­merksom­he­ten til alle som er til stede som kan, bør og må bidra til å unn­gå far­li­ge situas­jo­ner.

En sis­te kom­men­tar: Hvis det var slik – og det­te inn­trykket får man ut fra de bes­kri­vel­se­ne som fore­lig­ger – at en per­son lå på bak­ken, isbjør­nen sto rett ved siden av eller til og med mer eller mind­re over ved­kom­men­de og en gui­de sto noen meter unna med rif­le klar til å sky­te for å dre­pe bjør­nen, men ikke gjor­de det, for eks­em­pel for ikke å utset­te per­soner i den uover­sikt­li­ge situas­jo­nen for fare med skudd og/eller for å bes­kyt­te isbjør­nen så len­ge som mulig, så len­ge sky­tin­gen ikke var abso­lutt tvin­g­en­de nød­ven­dig: Respekt, det skal ha ner­ver til!

I fle­re tiår har nok de fles­te for­bru­k­e­re i Lon­gye­ar­by­en ikke tenkt så mye på drikk­evan­net sitt. Det er tross alt drikk­evann fra den omkring­lig­gen­de ark­tis­ke natu­ren, så det bur­de vel være rent? Selv etter mel­lom­lag­ring i den kunst­i­ge inns­jøen Isdam­men i Advent­da­len eller – avhen­gig av års­tid – i et drikk­evanns­re­ser­voar ved Gru­ve­da­len. Det er selv­føl­ge­lig også fil­tre­ring og over­våking.

Isdam­men i Advent­da­len: en av Lon­gye­ar­by­ens drikk­evanns­kil­der.

Men den sor­glø­se roen rundt drikk­evan­net har vært over i noen måne­der nå: Det er påvist legio­nell­a­bak­te­ri­er i drikk­evann­sprø­ver fra Lon­gye­ar­by­en. I utgangs­punk­tet er det ingen grunn til panikk, for helt legio­nell­afritt vann fra sprin­gen er svært sjel­dent på ver­dens­ba­sis. Det kom­mer an på nøyak­tig hvil­ken type bak­te­rie og hvor man­ge de er. Noen legio­nell­a­ty­per er ufar­li­ge for men­nes­ker, og bak­te­rie­tall under de til­lat­te gren­se­ver­die­ne er nes­ten all­tid til stede, spe­sielt i eld­re led­nings­nett som i Lon­gye­ar­by­en.

Men også på grunn av Lon­gye­ar­by­en Lokals­ty­res noe dri­ble­te kom­mu­ni­kas­jons­stra­te­gi ble saken, vel, en sak. Det var litt sånn «vi har legio­nella i drikk­evan­net, men ikke vær redd, alt er i orden». Mer nøyak­ti­ge detal­jer om type og bak­te­rie­tall ble ikke offent­liggjort, men iføl­ge offi­si­ell informas­jon var (og er, med ett for­be­hold, se neden­for) er det fort­satt trygt å drik­ke van­net uten fare for men­nes­kers hel­se. I slut­ten av febru­ar arran­ger­te Lokals­ty­re et fol­ke­mø­te for å infor­me­re om den aktu­el­le situas­jo­nen (også med tan­ke på man­gan, noe som vi kom­mer til­ba­ke til sene­re), og det fin­nes nå en rek­ke kunngjørin­ger og pres­se­mel­din­ger på Lokals­ty­rets netts­i­der, samt artik­ler og lese­rinn­legg i Sval­bard­pos­ten.

Det skal så langt ikke ha opps­tått hel­se­pro­blemer på grunn av legio­nella. Dis­se kan først og fremst opps­tå ved innån­ding av bak­te­rie­fo­rur­en­se­de vel­dig små vann­drå­per (aero­sol) i luf­ten, for eks­em­pel ved dus­jing. Det sies å være en poten­si­ell risi­ko for risi­ko­grup­per som eld­re eller per­soner med ned­satt immun­fors­var.

Legio­nella-var­sel ved drikk­evanns­kra­nen i Lon­gye­ar­by­en havn.

Det har ikke vært mulig å loka­li­se­re en kil­de til bak­te­ri­en, og store deler av det gam­le led­nings­net­tet og bio­fil­me­ne som fin­nes der er sann­syn­lig­vis den dif­fu­se kil­den. Nivåe­ne (bak­te­rie­tal­le­ne) ble mid­lert­idig redu­sert ved å til­set­te klor, og røre­ne ble spylt fle­re gan­ger i seks­jo­ner, men ingen av dis­se til­tak er en ende­lig løs­ning, i hvert fall ikke i den forstand at legio­nella vil fors­vin­ne på lang sikt. I peri­o­der ble for­bru­ker­ne rådet til å ta for­holds­reg­ler, for eks­em­pel å dus­je uten dus­jho­de for å unn­gå at van­net fors­tø­ves til fine drå­per som kan inha­le­res. Sval­bard­hal­len (svøm­me- og idrett­shall) var også tid­vis stengt. Alt i alt ble det gans­ke mye opps­tyr rundt et pro­blem som egent­lig var ufar­lig iføl­ge offi­si­ell informas­jon, noe som før­te til en viss bekym­ring i byen.

Det hand­ler sann­syn­lig­vis om at drikk­evan­net på sikt må til­set­tes klor om og om igjen for å hol­de bak­te­rie­be­last­nin­gen innen­for aksep­ta­ble gren­ser. Bivir­knin­gen er at drikk­evan­net sma­ker klor, akku­rat som i et svømm­e­bas­seng. Det ser ut som om man må ven­ne seg til det. Det fin­nes hus­hold­nings­filt­re basert på aktivt kull som hjel­per van­net med å få til­ba­ke sin van­li­ge fris­ke smak. And­re har i lengre tid kjøpt vann på flas­ke i Sval­bard­bu­tik­ken. Der er de store flas­kene (fem liter) nå ras­jo­nert: Det sel­ges bare tre flas­ker per husstand per dag, slik at det skal være nok til alle.

Vann­flas­ker i Sval­bard­bu­tik­ken.

Men i til­legg fin­nes det et annet pro­blem: man­gan, et metall (kje­misk mer pre­sist: over­gangs­me­tall) som fore­kom­mer hyp­pig i natu­ren, blant annet i de sedi­men­tæ­re berg­ar­te­ne rundt Lon­gye­ar­by­en. Man­gan fin­nes også i så godt som hver enes­te slurk drikk­evann ver­den over, men som all­tid er det meng­den som er poen­get.

Fol­ke­hels­e­insti­tuttet har nå kon­klu­dert med at man­gan­inn­hol­det i drikk­evan­net har vært for høyt siden sep­tem­ber 2024 til at sped­barn (0-12 måne­der) kan få det. Berør­te fami­lier kan få gra­tis flask­evann i Sval­bard­bu­tik­ken. For alle and­re skal det imid­lert­id ikke være noen hel­se­ri­si­ko for­bun­det med inn­tak av vann fra sprin­gen; hels­e­re­le­vant eks­po­ne­ring skal kun fore­kom­me ved høye­re kon­sen­tras­jo­ner over lengre tid (10 år og mer). Akutt for­gift­ning er bare teo­re­tisk mulig ved ekstremt høye kon­sen­tras­jo­ner.

Det­te er den offi­si­el­le hold­nin­gen. For voks­ne (eld­re enn 12 måne­der 😄): Hev glas­se­ne og skål, det hen­der bare at det ikke sma­ker helt friskt, men det gjør ingen­ting.

Jeg vil uttrykke­lig påpe­ke at jeg ikke er eks­pert på drikk­evann og legio­nella og man­gan i drikk­evann; jeg opp­sum­me­rer offi­si­el­le rap­por­ter etter bes­te evne, ikke noe annet.

En av de store årli­ge begi­ven­he­te­ne i Lon­gye­ar­by­ens kul­tur­ka­len­der er «Arc­tic Cham­ber Music Fes­ti­val», som i år har fått mot­to­et «Sto­rytel­lers» og der­med er viet både fortel­lerkunsten og musik­ken.

Årets mot­to til ‘Arc­tic Cham­ber Music Fes­ti­valen’: Sto­rytel­lers.

I lik­het med Dark Sea­sons Blues Fes­ti­val og Polar­jazz fikk publi­kum også mye godt. Lør­d­ag kl 12 på Sval­bard Muse­um var det for eks­em­pel en musi­kalsk fortel­ling om Wil­lem Barent­sz’ ekspe­dis­jon, der Spits­ber­gen som kjent ble opp­daget i 1596 …

Tor­un Tor­bo med «Barent­szfløy­ten» og Sol­mund Nysta­bakk på lutt
på Sval­bard Muse­um.

… med samt­ids­mu­sikk spilt på en fløy­te, som er en nøyak­tig kopi av fløy­ten som ble fun­net i res­te­ne av Barents’ over­vint­rings­leir på Nova­ja Seml­ja, og akkom­pa­gnert av en lutt. Den ori­gi­na­le fløy­ten kan for øvrig sees på Rijks­mu­se­um i Ams­ter­dam.

Tor­un Tor­bo med «Barent­szfløy­ten»:
«Tonen i isen», Barent­sz-his­to­ri­en for­talt musi­kalsk.

Høy­de­punk­tet under årets kam­mer­mu­sikkfes­ti­val i Lon­gye­ar­by­en var nok kon­ser­ten lør­d­ag kveld. Ikke bare for­di høy­de­punk­te­ne uan­sett pre­sen­te­res på det­te bes­te sce­n­et­ids­punk­tet, men også for­di spil­les­tedet på kort var­sel måt­te flyt­tes av teknis­ke årsa­ker – til dag­lo­ka­lene i Gru­be 7! Sel­ve loka­let ble en begi­ven­het av eks­klu­siv ver­di, etter­som den­ne sis­te nor­ske kull­gru­ven, som fort­satt er i drift, ellers ikke er åpen for publi­kum.

Gruve 7 ble plut­se­lig stedet for kam­mer­mu­sikkfes­ti­valen.

I pro­sa og musikk ble det igjen for­talt his­to­ri­en om en av ver­dens mest ensom­me tea­ter- og bal­lett­sce­ner i Death Val­ley i Cali­for­nia …

Mis­sy Mar­zo­li fra New York intro­du­se­rer Mar­ta Becket og hen­nes ensom­me tea­ter
i Death Val­ley Junc­tion …

… musi­kalsk rea­li­sert av NOVO Quar­tet fra Dan­mark.

… og den vene­ti­ans­ke kom­po­nis­ten Bar­ba­ra Stroz­zis liv og verk, impon­e­ren­de frem­ført med sopran og lutt.

Berit Nor­bak­ken (sopran) og Sol­mund Nysta­bakk (lutt).
Den noe ulykke­lig utse­en­de damen over er Bar­ba­ra Stroz­zi (omt­rent 1619-1677)

Og det var selv­føl­ge­lig ikke alt som ble til­budt under Ark­tisk kam­mer­mu­sikkfes­ti­val. Det var så mye mer, fra «Peter og Ulven» til «De fire års­ti­de­ne».

Tilia-Ensem­ble in Lon­gye­ar­by­en and Trom­sø

De som kan være spon­ta­ne eller kan­skje er i nær­he­ten uan­sett, kan opple­ve et annet musi­kalsk høy­de­punkt nes­te uke, nem­lig Tilia Ensem­ble fra Dres­den med et pro­gram der også det høye nord spil­ler en rol­le, tirs­dag (25. febru­ar) i Sval­bard Kir­ke og fre­d­ag i den berøm­te Ishavs­ka­te­dra­len (Tromsda­len Kir­ke) i Trom­sø.

Tilia Ensem­ble: 25. febru­ar i Lon­gye­ar­by­en, 28. febru­ar i Trom­sø.

Nye sider

Også her går det fre­mo­ver. Et av de vak­res­te stede­ne på Spits­ber­gen har ende­lig fått den siden det fort­je­ner, nem­lig Kapp Lin­né. Det løn­ner seg abso­lutt å ta en titt! Og siden om Gjert­se­nod­den i St. Jons­fjor­den ble for­bedret.

Og hva mer?

På søn­dag var det en isbjørn bare noen kilo­me­ter bor­te fra Lon­gye­ar­by­en, på nordsi­den av Advent­fjor­den. Sys­sel­mes­ter­ens heli­ko­pter var snart i lufta for å skrem­me den vekk fra byen. Det var vel den førs­te isbjør­nen som har vært i nær­he­ten av Lon­gye­ar­by­en i år, så vidt jeg har hørt.

La det bli lys! På søn­dag, 16. febru­ar, kun­ne folk i og rundt Lon­gye­ar­by­en nyte den førs­te solo­pp­gan­gen siden 25. okto­ber, i hvert fall i teo­ri­en. Inni­mel­lom var det polar­natt, som nå er over.

Like etter mid­dags­tid nåd­de solen imid­lert­id så vidt 0,16 gra­der over hori­son­ten, noe som er langt fra nok for å kun­ne se den fra sel­ve byen. Først 8. mars kom­mer den til­ba­ke til Lon­gye­ard­a­len.

Men på høy­de­ne rundt Lon­gye­ar­by­en var det mulig å få med seg noen få strå­ler midt på dagen, som her på Hiorth­fjel­let på nordsi­den av Advent­fjor­den.

Årets førs­te solo­pp­gang 16. febru­ar kl. 12 over Advent­da­len.

Noen få sky­er sør­get for at du ikke fikk en over­do­se av sol­skinn.

Og hvis det ble for mye, kan du all­tids søke til­flukt i isgrot­ta på Lon­gye­ar­breen.

Isgrot­te i Lon­gye­ar­breen.

Der er det vir­ke­lig – VIR­KE­LIG! – mørkt uten lam­pe.

Isb­re­grot­te i Lon­gye­ar­breen uten lam­pe 😄.

Tiden da polar­nat­ten bare bød på mør­ke og skjør­buk er for lengst for­bi. I dag byr Lon­gye­ar­by­en på mye varias­jon også i mør­ket­iden. Kul­tur­ka­len­de­r­en er full med fored­rag eller and­re mind­re arran­ge­men­ter.

Noen gan­ger er det også stør­re arran­ge­men­ter, som jazz­fes­ti­valen «Polar­jazz» sist helg. Som under Dark Sea­sons Blues Fes­ti­val i slut­ten av okto­ber kun­ne man opple­ve både loka­le artis­ter og kjen­te nor­ske og internas­jo­na­le musi­ke­re på Lon­gye­ar­by­ens sce­ner. Beg­ge fes­ti­vale­ne har vært en inte­grert del av Sval­bards kul­tur­ka­len­der i man­ge år.

Lon­gye­ar­by­ens musikks­ce­ne spar­ker Polar­jazz i gang

Polar­jazz ble åpnet tors­dag kveld i kul­tur­hu­set av en rek­ke loka­le artis­ter. Det er impon­e­ren­de hvor man­ge akti­ve musik­ke­re det er i Lon­gye­ar­by­en – det er tross alt en bygd på rundt 2500 men­nes­ker. Men hvor man­ge lands­by­er med 2500 men­nes­ker kan set­te sam­men et pro­gram som varer i nes­ten tre timer med knapt noen på sce­nen i mer enn én låt?

Polar­jazz: åpningsk­veld med loka­le musik­ke­re i Kul­tur­hu­set.

Bestil­lings­verk for Sval­bard­trak­ta­ten

Pro­gram­met fort­sat­te med en rek­ke arran­ge­men­ter frem til søn­dag. Et av høy­de­punk­te­ne var utvil­somt urfrem­førin­gen av Bug­ge Wes­selt­ofts verk i Huset, som ble bestilt og rea­li­sert for å mar­ke­re 100-års­ju­bi­leet for Sval­bard­trak­ta­ten som tråd­te i kraft i 1925. I ver­kets ni sek­ven­ser inkor­po­rer­te Wes­selt­oft alt han for­bin­der med Sval­bard, både musi­kalsk og visuelt, og begeis­t­ret både publi­kum og kri­tik­ke­re.

Ver­den­s­pre­mie­re på ver­ket av Bug­ge Wes­selt­oft på Huset.

Få, om noen, ser ut til å ha lagt mer­ke til at han valg­te Well­man-Bjør­vig-Bent­sen-his­to­ri­en, et dra­ma som uts­pil­te seg i 1898-99 Frans Josefs Land og der­med i Russ­land, til den delen som er viet ekspe­dis­jo­nens dra­ma­tis­ke his­to­rie, eller så har man valgt å se rolig for­bi det.

Ella Marie Hæt­ta Isak­sen

Et annet høy­de­punkt var oppt­re­de­nen til den sami­s­ke san­ge­ren og skues­pil­le­ren Ella Marie i Kul­tur­hu­set. Her kom musik­ken vir­ke­lig i gang, med moder­ne klan­ger far­get med kla­re kul­tu­rel­le røt­ter. De poli­tis­ke buds­ka­pe­ne ble hel­ler ikke for­sømt, for eks­em­pel med en umiskjen­ne­lig hil­sen fra den poli­tisk engas­jer­te sami­s­ke san­ge­ren til den nor­ske reg­je­ri­n­gen, der to lang­fing­re spil­te hoved­rol­lene. Hvis du har anled­ning til å se Ella Marie Hæt­ta Isak­sen på sce­nen, vil jeg bare anbe­fa­le å ikke gå glipp av den.

Ella Marie med band på sce­nen i kul­tur­hu­set.

Hvis du går med tan­ker om å ta en kul­tur­rei­se til polar­nat­ten, kan du ta en titt på pro­gram­met på deres netts­ide (2026 er fort­satt langt frem i tid, men for­ber­edel­se­ne er aller­e­de i gang i kulis­se­ne).

Og ellers? Lys­et er så smått på vei til­ba­ke, polar­nat­tens mør­ke kjer­ne er i ferd med å vike for tuss­mør­ke om dagen. Men det vil fort­satt ta noen uker til sola viser seg igjen.

Utsikt over cam­ping­plas­sen midt på dagen på tirs­dag: polar­nat­ten går mot slut­ten.

Som van­lig, noen fle­re bil­der:

Klikk på minia­tyr­bil­det for å åpne fors­tør­ret vers­jon av et spe­sielt bil­de.

Nei, vi drar ikke så langt som til pla­ne­ten Mars her og nå. Det er bare snakk om Advent­da­len. Men inn­trykket som man får der ute kan nes­ten var det sam­me …

Jeg nevn­te nylig jern­sen­ga i Advent­da­len. Hvis du vil vite hva det hand­ler om og hva his­to­ri­en bak den er, kan du ta en titt på en ny side jeg nå har oppret­tet. Bare klikk her for en kjapp tur inno­ver Advent­da­len.

Og som et visuelt høy­de­punkt er det et pan­ora­ma­bil­de på den­ne siden, tatt i det­te utro­lig vak­re røde lys­et for­le­den dag. Det ser vir­ke­lig ut som jeg fore­stil­ler meg at det ville sett ut på Mars, inn­trykket var helt utro­lig!

For ikke å ødel­eg­ge noe, er det ikke noe bil­de her nå. Det fin­nes bil­der på den nye jern­sen­ga-siden.

Og hvis du vil ha enda mer av det vak­re røde lys­et, bør du ta en tur til Inne­rhyt­ta.

… er over. I hvert fall hvis man reg­ner polar­nat­tens slutt som den dagen da almin­ne­lig tuss­mør­ke set­ter inn igjen midt på dagen, det vil si at solen står 6 gra­der eller høye­re under hori­son­ten. Det­te var til­fel­let i går (30. janu­ar) like etter kl. 12 for førs­te gang siden 11. novem­ber.

Skum­ring: sivil, nau­tisk, astro­no­misk

Når solen står lave­re enn -6 gra­der (dvs. 6 gra­der eller lave­re under hori­son­ten) døg­net rundt, kal­les det­te alt­så polar­natt i stren­ges­te forstand. Før og etter det­te er det fle­re uker der solen ikke går opp, men står lavt under hori­son­ten midt på dagen (mel­lom 0 og 6 gra­der), slik at det er et tyde­lig tuss­mør­ke. Det­te kal­les «all­min­ne­lig tuss­mør­ke», her kan man fak­tisk lese avi­sen ute, i hvert fall når boksta­ve­ne er store nok. Det fin­nes også nau­tisk tuss­mør­ke (solen er 6-12 gra­der under hori­son­ten, navi­ga­tø­rer til sjøs kan fort­satt skim­te hori­son­ten) og astro­no­misk tuss­mør­ke (solen er 12-18 gra­der under hori­son­ten, noe som fort­satt er syn­lig for astro­no­mer med et trent øye), og først deret­ter, når solen er lave­re enn 18 gra­der under hori­son­ten, snak­ker vi offi­sielt om mør­ke.

Slut­ten på polar­nat­ten: utsikt over Hiorth­fjel­let 30. janu­ar, kryd­ret med en dose rødt lys (Ray­leigh-scat­te­ring).

I Lon­gye­ar­by­en er det for øvrig ikke noe tids­punkt i hele året hvor solen står lave­re enn 18 gra­der under hori­son­ten i et helt døgn. Selv på det mør­kes­te tiden rundt 21. desem­ber står solen fort­satt mel­lom 11 og 12 gra­der under hori­son­ten midt på «dagen», slik at man kan se en antyd­ning til skum­ring mot sør når det er klar him­mel. Så strengt tatt er det aldri helt mørkt døg­net rundt i Lon­gye­ar­by­en.

Du kan lese mer om det­te temaet på den tils­va­ren­de siden mid­natt­s­sol og mør­ket­id.

Bil­der fra slut­ten av polar­nat­ten

Noen inn­trykk fra tors­dag (30. janu­ar) midt på dagen, selv om jeg aller­e­de var litt for sent ute for å få det lys­es­te tids­punk­tet med. Det var fak­tisk et godt snev av det fan­tas­tis­ke røde lys­et i luf­ten igjen, selv om det ikke var like intenst som for en uke siden.

Klikk på minia­tyr­bil­det for å åpne fors­tør­ret vers­jon av et spe­sielt bil­de.

Det røde lys­et light

Jeg må kom­me til­ba­ke til det for­bløf­fen­de fen­ome­net med det røde lys­et igjen. For det førs­te glem­te jeg i for­ri­ge ukes inn­legg («Rød him­mel») å nev­ne nav­net på det fen­ome­net som til syven­de og sist er ans­var­lig for det­te røde lys­et. Det kal­les Ray­leigh-spred­ning. Det bør leg­ges til.

Og jeg fan­get også det røde lys­et i et kom­plett 360 gra­d­ers pan­ora­ma i for­ri­ge uke, det måt­te bare bear­bei­des først. Her er et eks­em­pel fra Jern­sen­ga Advent­da­len (det er fak­tisk en seng som står i lands­ka­pet. Men det er en annen his­to­rie). På Inne­rhyt­ta-siden fin­ner du et annet rødt lys-pano, tatt på en pin­go litt len­ger inn i Advent­da­len.

I Lon­gye­ar­by­en, som man­ge and­re steder, er ikke turist­skip noe alle er like gla­de for å se i hav­nen. Crui­senærin­gen, sær­lig med sine stør­re skip, ska­per ikke all­tid entus­i­as­me i Lon­gye­ar­by­en.

Og man­ge i lokal­be­fol­knin­gen har sik­kert irri­tert seg over køer på post­kon­to­ret, super­mark­edet eller den over­fyl­te kafeen, og bilis­ter reage­rer regel­mes­sig med ufors­tåel­se på turis­ter som for­veks­ler vei­en mel­lom hav­nen og sen­trum med et for­tau. Det er tyde­lig å se på de aktu­el­le dage­ne.

Skip i alle stør­rel­ser kom­mer til Lon­gye­ar­by­en. Alle leg­ger igjen pen­ger.

Men usyn­lig er det and­re ski­pene brin­ger med seg til Lon­gye­ar­by­en, nem­lig mye pen­ger. Det er selv­sagt ikke nød­ven­dig­vis de som ikke får plass på kafeen eller kjø­rer slalåm i gangf­art på vei­en, som får bank­kon­to­e­ne fylt opp. Men belø­pe­ne er bety­de­li­ge, og en bety­de­lig del av dis­se for­de­les bredt via løn­nin­ger til en rek­ke tje­nes­tey­te­re og salg i butik­ker.

Nå fore­lig­ger det tall for 2024:

• De noe mind­re ski­pene («ekspe­dis­jons­ski­pene») la igjen 235 mil­lio­ner kro­ner i Lon­gye­ar­by­en.
• For de stør­re crui­seski­pene er det tils­va­ren­de tal­let 112,5 mil­lio­ner kro­ner.
• Pas­sas­je­re­ne på de mind­re ski­pene lig­ger også foran når det gjel­der per­son­lig for­bruk: I gjen­noms­nitt bruk­te ekspe­dis­jons­skips­pas­sas­je­re­ne 8090 kro­ner per hode, mens crui­se­pas­sas­je­re­ne bruk­te 1886 kro­ner.
• Ny-Åle­sund had­de 21 000 besøken­de som kom som skips­tu­ris­ter og tjen­te 14 mil­lio­ner kro­ner på dem.

Det­te er bety­de­li­ge tall, sær­lig for­di det er snakk om svært små byer: Rent mate­ma­tisk leg­ger skips­tu­ris­tene igjen rundt 94 000 kro­ner til hver av Lon­gye­ar­by­ens rundt 2500 inn­byg­ge­re. Det­te inklu­de­rer hav­ne­av­gif­ter, som kom­mu­nen, selv om den eier hav­nen, av juri­dis­ke grun­ner ikke kan dis­pon­e­re fritt over, men også hotel­ler, butik­ker, restau­rant­er og loka­le tur­ope­ra­tø­rer.

Det had­de vært inter­es­sant å vite nøyak­tig hva dis­se sum­me­ne bru­kes til, og hvor pen­gene går. Det­te frem­går imid­lert­id ikke av den tilg­jen­ge­li­ge informas­jo­nen. Den kom­mer fra en rap­port som det dans­ke kon­su­lent­sels­ka­pet Epi­ni­on har utar­bei­det for brans­je­fo­ren­in­gen Visit Sval­bard. De fant tal­le­ne så høye at de i førs­te omgang spur­te lever­an­dø­ren om å sjek­ke på nytt for feil. Rap­por­ten vis­te seg imid­lert­id å være kor­rekt, og noen av nøk­kel­t­al­le­ne er nå publi­sert i Sval­bard­pos­ten.

Tors­dag (23. janu­ar) var en av de sjeld­ne lil­la dage­ne. Det er vir­ke­lig sjel­dent at man får se det­te. Når det­te lys­et kom­mer, ser det ut til å skje helst mot slut­ten av polar­nat­ten, slik til­fel­let var 10. janu­ar 2018, da det var en artik­kel om det i Sval­bard­pos­ten.

Det skjer nok sjeld­ne­re enn en gang i året at him­melen blir rød på en så stors­lått måte. I går var en av de dage­ne da man kan pri­se seg lykke­lig hvis man er på rett sted. Og enda mer hel­dig er man om man spon­tant kan slip­pe ham­me­ren og begi seg ut i Advent­da­len med kame­raet, bort fra byens lys­s­tøy.

Noen inn­trykk:

Klikk på minia­tyr­bil­det for å åpne fors­tør­ret vers­jon av et spe­sielt bil­de.

Far­gen på bil­de­ne tils­va­rer vir­ke­lig inn­trykket på stedet.

Fysik­ken bak den røde him­melen

I Sval­bard­pos­tens artik­kel len­ket til oven­for for­kla­rer Dag A. Lorent­zen, den gang som nå pro­fes­sor i geofy­sikk ved UNIS, fen­ome­net med bryt­ning av sol­lys i høye atmos­fæ­re­lag, i ca. 20 kilo­me­ters høy­de. De meteo­ro­lo­gis­ke for­hol­de­ne må imid­lert­id være helt rik­ti­ge: Blant annet må atmos­fæ­ren i dis­se luft­la­ge­ne være spe­sielt ster­kt avkjølt, slik at det dan­nes spe­si­el­le sky­er som bry­ter lys­et på en slik måte at den­ne far­gen opps­tår. Dis­se «skyene» i seg selv er ikke syn­li­ge; det drei­er seg mer om sva­ke kon­sen­tras­jo­ner av iskrystal­ler enn om det man van­lig­vis ten­ker på som sky­er. I det aktu­el­le til­fel­let er det dele­ne av spek­ter­et fra fio­lett til grønt som for det mes­te går tapt på grunn av bryt­ning og spred­ning, slik at de gjen­væ­ren­de bøl­ge­leng­de­ne i det røde områ­det domi­ne­rer.

De fak­tis­ke for­hol­de­ne må være så nøyak­ti­ge at fen­ome­net «rød him­mel» er så sjel­dent. Etter min mening er far­ge­inntrykket mer fio­lett, men siden den fio­let­te delen av far­ge­spek­ter­et i det syn­li­ge sol­ly­set går tapt først, er nok beteg­nel­sen rød mer pas­sen­de fra et fysisk syns­punkt.

Pur­ple Haze

Det matchen­de lyd­spo­ret er selv­føl­ge­lig «Pur­ple Haze» av Jimi Hen­drix 🙂.

… …er det litt anskel­ig med i Lon­gye­ar­by­en for tiden. Det har selv­føl­ge­lig skjedd før, man er fort­satt ved ver­dens ende her. Men det spis­ser seg litt til nå, og det kom­mer nok til å fort­set­te en stund til. Slik ser noen av hyl­le­ne i fersk­vare­av­de­lin­gen i Sval­bard­bu­tik­ken ut for øye­b­lik­ket:

Tom­me hyl­ler i Sval­bard­bu­tik­ken.

Post­fly­et inn­stil­te sin tje­nes­te ved års­skif­tet. En ny løs­ning skal på plass, men er ennå ikke i sik­te.

Lon­gye­ar­by­en anlø­pes jevn­lig av las­teskip på 3-4 dagers rei­se fra Trom­sø. Men logis­tik­ken er uten tvil kre­ven­de, og avhen­gig av været har det skjedd at en last med egg kom­mer til Lon­gye­ar­by­en i form av eggerø­re blan­det med papp og eggeskall.

I så måte har Sval­bard­bu­tik­ken forelø­pig ikke noe annet valg enn å be kun­de­ne om å smø­re seg med tål­mo­di­ghet.

Opps­lag på en tom hyl­le.

Frem til fly­plas­sen ble åpnet i 1975, var Lon­gye­ar­by­en avs­kå­ret fra for­syn­in­ger i fle­re måne­der om vin­te­ren. Etter kri­gen og frem til 1975 var det et post­fly som av og til lever­te varer med «post­drop» (i boksta­ve­lig forstand). Det var nok ikke bana­ner og egg der inne hel­ler, og inn­hol­det i mang en boks apri­ko­ser kun­ne sene­re skra­pes fros­set ut av snøen 🙂 . På den tiden fan­tes det en «jern­ku», der melk ble laget av mel­ke­pul­ver. Beg­re­pet «jern­ku» bru­kes ofte i sam­t­a­ler i Lon­gye­ar­by­en i dag, med en litt sar­kas­tisk under­to­ne. Det fan­tes fak­tisk en ekte ku, og til tider fle­re, men mel­ken den pro­du­ser­te var for­be­holdt gra­vi­de kvin­ner og små­barns­fa­mi­lier.

Kyr i Lon­gye­ar­by­en (1937). Foto: Odd Dani­el­sen.

Inn­til vide­re må vi kla­re oss med det vi har. Las­teski­pet skal ankom­me på man­dag.

Nye sider

Har du for­res­ten tid og lyst til å la tan­ke­ne vand­re litt mer i ret­ning Spits­ber­gen, kan du gjø­re det på de nye side­ne som blir til i polar­nat­tens lan­ge kvel­der. Etter å ha utfor­sket øygrup­pens mer avsi­des­lig­gen­de strøk også her på det­te nett­stedet i åre­vis, fokuse­rer jeg nå mer på de vak­re stede­ne som vi vil fort­set­te å besøke i fremt­iden. Det er fort­satt man­ge ukjen­te hjør­ner å opp­dage, men jeg kom­mer til å gå mer eller mind­re sys­te­ma­tisk til verks og star­te med noen velk­jen­te steder. Trygg­ham­na med Alk­hor­net og Ymer­buk­ta sam­men med den nær­lig­gen­de, vak­re Erd­mann­flya vil sik­kert bli hus­ket med gle­de av noen.

• Trygg­ham­na, Alk­hor­net
• Ymer­buk­ta & Erd­mann­flya

Jeg nevn­te Sas­senfjor­den og Tem­pel­fjor­den i den­ne sam­men­hen­gen aller­e­de i desem­ber. Gapet mel­lom dem vil også bli tet­tet i fremt­iden.

Esmark­breen i Ymer­buk­ta: fort­satt et av mine favo­ritt­bil­der av breen,
i vak­kert lys i slut­ten av sep­tem­ber. Ett av man­ge bil­der på de nye side­ne Trygg­ham­na, Alk­hor­net og Ymer­buk­ta & Erd­mann­flya.

God helg!

Det kan skje så fort. Det så slik ut her for bare noen få dager siden:

Nord­lys over Lon­gye­ar­by­en.

Og sånt ser det ut i dag. Så fort kan det gå.

Snøs­torm i Lon­gye­ar­by­en.

Dis­se snø­meng­de­ne er uvan­li­ge for Lon­gye­ar­by­en, der det gene­rel­le kli­ma­et fort­satt er ark­tisk og der­med gans­ke ned­børs­fat­tig, og de brin­ger utfor­drin­ger med seg: Fly­tra­fik­ken er inns­kren­ket og enkel­te bygn­in­ger og områ­der er aller­e­de eva­kuert eller stengt av Sys­sel­mes­te­ren på grunn av ras­fa­re. Det­te berø­rer så langt bygn­in­ger som er lite brukt og sku­ter­løy­per i nær­he­ten av poten­sielt ras­far­li­ge skrå­nin­ger i byg­da, men på en dag som den­ne er det uan­sett bed­re å la hes­te­ne stå i stal­len.

Skrå­nin­ge­ne på Suk­ker­top­pen nær de sen­tra­le boli­gom­rå­de­ne har vært uts­tyrt med omfat­ten­de skred­sper­rer siden det døde­li­ge snøskre­det i 2015, ellers kun­ne også boli­gom­rå­de­ne i det­te områ­det aller­e­de ha blitt berørt av eva­kue­rin­ger.

Klikk på minia­tyr­bil­det for å åpne fors­tør­ret vers­jon av et spe­sielt bil­de.

Det fin­nes kan­skje mer attrak­ti­ve temaer enn å gå inn i det som står med liten skrift i et omfat­ten­de nytt regel­verk, men de mye omtal­te nye reg­le­ne vil fra nå av avgjø­re hvor vi kan og ikke kan fer­des på Sval­bard, og mye annet. Så de er vik­ti­ge. Og frem­for alt er det klart at det er mye usik­ker­het og behov for avkla­rin­ger. Nå ver­se­rer det til og med ryk­ter og feil­in­formas­jon, og det vil jeg gjer­ne imø­te­gå.

Da er det bare én ting å gjø­re: Du må gå inn i detal­je­ne for å se hva som det fort­satt er lov å gjø­re og hva som det ikke er lov. Det­te er ikke bare vik­tig for gui­der som tren­ger å vite fak­ta, men også for deg som lurer på om en tur til Sval­bard fort­satt vil være ver­dt det i fremt­iden (det kor­te sva­ret: ja).

Sval­bard under seil: fort­satt mulig, fort­satt vak­kert. I fremt­iden, spe­sielt i nøk­kel­om­rå­der der vi fort­satt vil ha beve­gel­ses­fri­het.

Jeg kom­mer imid­lert­id ikke til å gjø­re det­te som en del av et inn­legg som vil bli skjø­vet mer og mer ned av nye­re inn­legg etter hvert, men på en egen side i seks­jo­nen «Sval­bard info­si­de», som vil for­b­li der den er. Klikk her for å åpne den­ne nye siden.

Ryk­ter og tull og tøys

Føl­gen­de er ikke sant:

• «Det er bare lov å gå i land på 43 steder på båt­tu­rer på Sval­bard.» Det er ikke sant, vi har fort­satt god plass til flot­te turer.
• «Man­ge fugle­ko­lo­nier er nå stengt og kan ikke len­ger besøkes.» Det er hel­ler ikke sant, men det er farts­gren­ser man­ge steder.
• «Du kan ikke len­ger se isbjørn på Sval­bard.» Jo, det kan du, men det gjel­der avstan­der (500 meter frem til slut­ten av juni, 300 meter fra begyn­nel­sen av juli). Nær­bil­der er ikke len­ger mulig på Sval­bard, men med en kikkert og et godt tele­ob­jek­tiv kan du fort­satt ha det gøy og ta flot­te bil­der. Og den­ne loven gjel­der ikke ved dri­vis­kan­ten uten­for tolv­mil­so­nen.
• «Det er ikke len­ger lov å besøke hval­ross­ko­lo­nier.» Jo, det kan du. De min­s­te­av­stan­de­ne som nå er fores­kre­vet for hval­ross, gjel­der for båter. Så snart du er på land, kan du besøke hval­ross­ko­lo­nier som van­lig.
• «Sval­bard er ikke len­ger et inter­es­sant rei­se­mål.» Det­te er feil, Sval­bard er og for­blir et vak­kert og inter­es­sant rei­se­mål med man­ge muli­ghe­ter. Vi har fort­satt god plass til spen­nen­de, vak­re turer i land, og vi vil fort­satt kun­ne se man­ge dyr, inklu­dert hval­ross, isbjørn (sist­nevn­te på de nevn­te avstan­de­ne) og fugle­ko­lo­nier.