Nå fikk vi endelig været som området er vel bedre kjent for, overskyet med litt regn. Det var ganske fint med en liten forfriskning etter så mye solskinn de siste dagene.
Etter en ilandstigning med småbåten på Bøsanden hvor en rev hilste på oss spaserte vi mot noen fjellknauser i sør. Der møtte vi først en havørn og så rester etter et mørkt kapittel i historien, nemlig den andre verdenskrigen. Den gang byggde tyskerne en stor kanonstilling her på Engeløya, kjent som «Batterie Dietl». Man kan fortsatt se bunkeranlegg og noen svære fundamenter, og i sesongen er det også et museum med utstilling.
Senere hadde vi fortsatt 48 mil å seile til Bodø, noe som gav oss tid til noen presentasjoner omg geologie og klima ombord. Og i Bodø gikk turen mot slutten. Det var en fantastisk tur med mange flotte opplevelser. En hjertelig takk til alle som var med eller som bidro på den ene eller den andre måten! Reisedagboka og noen bildegallerier vil snart som vanlig finnes på siden «reisedagbøker og bilder».
… er ingen bra kombinasjon, det vet man. Likevel skjer det at begge møter.
Det skjedde faktisk to ganger på Svalbard i april, rett etter sesongstart. Heldigvis førte ingen av disse hendelsene til alvorlige skader.
Det franske skipet Polarfront gikk på grunn ikke langt fra kysten ved Diabasodden i Isfjorden, ikke langt fra Longyearbyen. Skipet fikk snart hjelpt av Kystvakta som evakuerte de 12 passasjerene og senere dro skipet av grunn. Polarfront seilte til Longyearbyen under egen maskin og ble senere frigitt etter inspeksjon. Myndighetene undersøker saken, men det skal være snakk om uoppmerksom navigering.
Polarfront (arkivbilde).
Ogå i april gikk Vikingfjord på grunn tett inn på fjæra i Magdalenefjorden, med 22 mennesker ombord inkludert 12 passagerer. Skipet kom av grunn med neste flo uten større skader.
En annen hendelse skjedde på vestkysten nord for Hornsund når det ble brann på seilskuta Linden. Brannen ble bragt under kontroll og Linden kunne fortsette til havna i Longyearbyen for inspeksjon.
Kommentar
Ingen som seiler skal si at han eller hun vil aldri gå på grunn. Likevel, når et skip går på grunn med en viss hastighet kloss inn på kysten i generelt godt kjent og godt kartlagt farvann, vil det skape en viss forundring. Undersøkelser vil vise hva som gikk for seg, men tanken er nok ikke langt borte at man kanskje kunne ha unngått begge tilfeller med litt mer oppmerksomhet og god praksis.
Heldigvis kom ingen og intenting til skader, bortsett fra de økonomiske konsekvensene for berørte eiere og turoperatører. Men det som blir igjen er den politiske skaden for alle som seiler i Svalbards farvann. Det er alle som vil få leve med konsekvensene hvis myndighetene skulle bestemme seg å stramme regelverket inn på bakgrunn av slike hendelser.