Det er ingen natur­li­ge fore­kom­s­ter av gna­ge­re på Sval­bard. Men Øst­mark­mu­sen (Micro­tus levis) har tatt turen opp med men­nes­ket, anta­ge­lig­vis med dyre­mat som ble frak­tet til de rus­sis­ke boset­nin­ge­ne. Det fin­nes en popu­las­jon ved Gru­mant­by­en, selv om stedet ble gitt opp i 1962, for 60 år siden. I nær­he­ten fin­nes det store fuglef­jell med rikelig og fro­dig vege­tas­jon, noe som gir muse­ne et livs­grunn­lag.

Der­fra sprer musen seg til and­re områ­der i vill­mar­ken. Spor blir hyp­pig fun­net i et stort områ­de som strek­ker seg fra Barents­burg i vest til Sas­senfjor­den i øst. Norsk polar­in­sti­tutts felt­bio­lo­ger over­våker popu­las­jo­nen blant annet med spe­si­el­le vilt­ame­ra­er.

Øst­mark­mus i en fel­le i Lon­gye­ar­by­en.
Bil­de © Max Schwei­ger.

Resul­ta­te­ne viser at musen har eta­blert seg ikke bare i Gru­mant­by­en og Barents­burg, men også i et områ­de i Sas­senfjor­den, ved Dia­ba­sod­den og Hat­ten. Også her fin­nes det klip­per med fuglef­jell og mye vege­tas­jon. Det­te viser at øst­mark­mu­sen kan eta­ble­re seg i Sval­bards vill­mark uanvhen­gig av men­nes­kets boset­nin­ge­ne. Det har sann­syn­lig­vis å gjø­re med kli­ma­et som blir var­me­re spe­sielt om vin­te­ren.

Fag­folk hev­der at utvi­k­lin­gen så langt ikke utgjør en trus­sel for natur­li­ge øko­sys­te­met og mang­fol­det på Sval­bard, og myn­di­ghe­te­ne har så langt bestemt seg mot å utryd­de øst­mark­mu­sen på Sval­bard. And­re steder har man en annen hold­ning: Aus­tra­lia og New Zea­land har brukt store res­sur­ser for å utryd­de uøns­ke­de arter inklu­dert mus og rot­ter på sine sub­ant­ark­tis­ke øyer, og det sam­me ble gjort med suk­sess på Syd­geor­gia.