Med tanke på været er dagen slik som en kan forvente på en fredag, den 13. Men i det mindste ligger vi nå øst for det området hvor vinden blåser på det sterkeste. Det er grå, kaldt og litt våt her i Liefdefjorden, men ikke noe problem å gå i land ved Villa Oxford, en ekte Nøis-hytte bygget i 1924, og å ta en tur langs sørsiden av Reinsdyrflya.
Senere går vi i land en gang til for å ta en titt på etterlatenskaper etter de mørkeste årene på Svalbard, den andre verdenskrigen. Tyskerne hadde en værstasjon som de kalte for „Kreuzritter“ i dette området, og man kan fortsatt se noen spredte rester etter den i dag. Det inkluderer graven til stasjonssjefen, som sprengte seg selv i lufta ved en ulykke rett før avhentingen.
Klar sikt igjen, og meget vakkert landskap har i Magdalenefjorden.
Vi dro av gårde for å finne alkekonger, men det første vi fant – eller som fant oss – var fjellrever. Ikke mindre enn 6 stykker, inkludert 3 blårev. Utrolig nysgjerrig og ikke redd for noen ting. Til syvende og sist var det bare å ta redningsvestene bort.
Senere fant vi også alkekongene.
Og været kom også inn som forventet. Det nordvestlige hjørnet av Spitsbergen er ofte et ganske røfft område, og slik ble det også i dag. Da var det bare å dra videre østover før vinden virkelig kommer hit som den skal ifølge værmeldinga.
Dagens vær er ikke det beste, men uansett tar vi en liten spasertur i Engelskbukta og beundrer blomster og noen graver og en spekkovn fra den tidlige hvalfangstperioden.
Senere besøker vi Ny-Ålesund med alt som følger med: gamle historier og modern forskning, Kongsfjordbutikken og kullgruvedrift, nordpolekspedisjoner og byliv på (nesten) 79 grader nord.
Ifølge værmeldinga blir det gråvær også de neste dagene og nordlig vind i morgen. Vi peiser avsted og nordover før motvinden setter inn.
Forlandsundet var fortsatt gjemt i tåka, så det var bare å fortsette. Vi prøvde St. Jonsfjorden. Snakk om rett plass og rett tid! Det var vakker solskinn på breene der inne. Det var veldig mye breis som drev i fjorden, fra de 2 veldig aktive breene lengst inne. En av dem holder for tiden på å fremstøte; posisjonen vi hadde nådd med Antigua i 2019 viste seg å være inntatt av breen nå. Nabobreen trekker seg tilbake, som de fleste av Svalbards isbreer.
Det var bare å bruke hele dagen i området, så det ble fjelltur, skipscruise og en ilandstigning på en småøy som hadde kommet frem fra isbreen i de siste årene. Det er sikkert ikke mange som hadde vært i land der før oss!
Det er fortsatt mandag, 09. august, og dagen har enda ikke tatt slutt. Etter en liten stund med tåke og noen dønninger hilser Forlandsundet med sol og flere dusin finnhvaler!
Senere den samme kvelden kommer tåka inn igjen akkurat etter vi hadde droppet ankeren ved Prins Karls Forlandet. Likevel gikk vi en liten tur i land for å se på en gruppe hvalrosser der.
Det var overskyet i dag, men likevel fint og stille og Erdmannflya lå fristende rett foran oss, en utstrakt tundraslette med mange reinsdyr og vakkert landskap. Vi brukte det meste av dagen å krysse Erdmannflya og møtte Heinrich og Arctica II igjen i Ymerbukta. Etter en sving innover Esmarkbreen er vi nå i ferd med å forlate Isfjorden. Verden rundt oss ligger i tåka, men det er liksom godt å få en pause nå. Senere skal vi sette kurs nordover gjennom Forlandsundet.
Endelig, etter nesten 2 år, kan vi seile igjen på Svalbard! Vi kan nesten ikke tro det, men nå er vi underveis, skipper Heinrich, min kollega Helga, jeg og ni som ser frem til å oppleve mye de neste 18 dager.
Vi får en ilandstigning allerede den første kvelden, i Borebukta, på nordsiden av Isfjorden. En hvalross og fantastisk utsikt over et ustrakt sletteland i midnattsolens lys.
Som sagt ligger fokuset på livet utendørs i disse dagene og i tillegg er det jo alltid noe å gjøre i Longyearbyen. Så laptoppen står for det meste på standby og bra er det. Men vandrestøvlene er hyppig i bruk, eller zodiac’en.
SV Antigua tilbake på Svalbard
Antigua i Ymerbukta.
Vi tok en tur bortover dit for å møte skipet der.
Gode gamle Antigua er tilbake! Vi tok gummibåten ut for å møte skipet i Ymerbukta hvor de hadde ankret opp for å få en liten pause etter overfarten. Det var bra å se skipper Mario og hele besetningen igjen! Vi tok anledningen sammen for å gjøren en liten avstikker til Colesbukta før vi nådde frem til Longyearbyen hvor mannskapet nå holder på med å gjøre skipet klart før den første turer begynner neste uke. Jeg ser frem til å være med i noen uker fra slutten av august. Men først skal jeg ut med SY Arctica II, en lokal seilbåt.
Med Mario, kaptein på SV Antigua, i Colesbukta.
Pyramiden og Dickson Land
Nå er det allerede gått en stund siden vi var i Pyramiden i juli. En av våre turer hadde til formål å finne en forsteinet skog som ble tildekket med silt og leire en gang for snart 400 millioner år siden. Mange trær står fortsatt sånt i fjellet som de vokste denne gangen, til en flom brakte sedimentene som ødela skogen. I dag gjør elvas erosjon at deler av skogen kommer frem til dagens lys igjen her og der. En annen del hadde vi allerede sett i fjor, men hvis man er så heldig å være i området under dette geologisk korte øyeblikket når skogen ligger i dagen for snart å bli ødelagt og borte for godt, så er det bare å ta anledningen.
Og ellers mener jeg uansett at Dickson Land er bland Svalbards vakreste strøk!