Det har i fle­re år vært ueni­ghe­ter mel­lom Nor­ge og EU om ret­ti­ghe­ter til å utnyt­te res­sur­sene i Sval­bards far­vann, men nå trap­per beg­ge sider opp og tonen blir skar­pe­re.

Strids­ob­jekt: fis­kek­vo­ter i Barents­ha­vet etter brexit

I for­grun­nen drei­er saken seg om spørs­må­let av kvo­ter etter Stor­bri­tan­nia for­lot EU. Nor­ge har truk­ket Stor­bri­tan­ni­as kvo­te av meng­den som EU-fis­ke­bå­ter er til­latt å ta i dag, som NRK beret­ter. Det vil si at EU kan ta 17.885 tonn, mens Bri­te­ne har kvo­ter opp til 5.000 tonn. Men det vil ikke si seg enig i. EU har valgt å til­d­e­le seg selv en kvo­te på 28.431 tonn, noe som Nor­ge ikke aksep­te­rer. EU-lede­re mene­re at den nor­ske frem­gangs­må­ten er vil­kår­lig og dis­kri­mi­ne­ren­de.

Beg­ge sider har nå trap­pet opp og orde­ne blir skar­pe­re. Det heter både i Brussel og i Oslo at man er for­be­redt på å ta være på sine ret­ti­ghe­ter. Førs­tes­tats­ad­vo­kat Lars Fau­se sier at «norsk poli­ti og kyst­vakt er godt rus­tet og for­be­redt på å hånd­te­re even­tu­el­le kon­flikter» på van­lig måte, noe som inklu­de­rer besla­geg­gel­se av fis­kef­ar­tøy og fangst.

Torsk fra Isfjor­den. Men i «tor­ske­kri­gen» mel­lom Nor­ge og EU er det snakk om litt stør­re meng­d­er.

Pro­b­le­met: Sval­bard­trak­ta­ten

Men i kjer­nen lig­ger pro­b­le­met nok litt dypere en noen tusen tonn torsk: det hand­ler om tol­knin­gen av Sva­bard­trak­ta­ten. Her heter det i Art. 2: «Alle de høie kon­tra­he­ren­de par­ters skib og under­såt­ter skal ha like rett til fis­ke og jakt innen de områ­der som er nevnt i arti­kel 1 og deres ter­ri­to­ria­le far­vann.» De fles­te europei­s­ke land har signert trak­ta­ten.

Pro­b­le­met er at det fin­nes for­skjel­li­ge opp­f­at­nin­ger om hvor­dan «ter­ri­to­ria­le far­vann» må defi­ne­res i Sval­bard-sam­men­h­eng. I his­to­ris­ke tider plei­de stater å gjø­re krav på far­van­net til og med 3 mil uten­for kys­ten (et gam­mel­dags kanons­kudd). Det var ikke før i 1921 at reg­je­ri­n­ger begyn­te å gjø­re krav på far­van­net opp til 12 mil ut. Glo­balt sett er det fak­tisk fort­satt mind­re klart enn man kan­skje for­ven­ter, men uan­satt er alle eni­ge i det­te: Sval­bard­trak­ta­ten gjel­der i Sval­bards ter­ri­to­ri­al­far­vann som inklu­de­rer alt som lig­ger innen­for 12 mil ut fra kys­ten. Her sik­rer trak­ta­ten alle land like rett til fis­ke osv.

Men saken blir van­skel­i­ge­re når det hand­ler om den «øko­no­mis­ke sonen», som strek­ker seg så langt ut som 200 mil fra kys­ten. Fol­ke­rett­slig sett ble den øko­no­mis­ke sonen ikke defi­nert før i 1982 med De foren­te nas­jo­ners hav­rettskon­vens­jon. Basert på art. 1 i Sval­bard­trak­ta­ten gjør Nor­ge krav på den øko­no­mis­ke sonen rundt Sval­bard, men står fast ved at art. 2, som gir and­re trak­t­at­land like ret­ti­ghe­ter, ikke gjel­der. Det­te er ikke alle and­re land eni­ge i.

Kyst­vak­ten hånd­he­ver norsk suver­eni­tet i Sval­bards far­vann. Nå er det opp­lagt til uhyg­ge­li­ge møter mel­lom kyst­vak­ten og europei­s­ke fis­ke­bå­ter.

Sval­bard­trak­ta­ten og den øko­no­mis­ke sonen

Uav­hen­gig av om man mener at Sval­bard­trak­ta­tens artik­kel 2 gjel­der i den øko­no­mis­ke sonen eller ikke er det egent­lig ingen tvil på at fis­ke­bå­ter fra EU eller tred­je­land må aksep­te­re norsk rett i det­te far­van­net. Men spørs­må­let er hvor­dan Nor­ge bal­an­se­rer ret­ti­ghe­te­ne som EU og and­re land får mot nor­ske kvo­ter: etter lik­e­be­hand­lings­prin­sip­pet (hvis Sval­bard­trak­ta­tens artik­kel 2 gjel­der) eller eks­klu­sivt.

Et kom­pl­eks spørs­mål. Det som åpen­bart mang­ler er en insti­tus­jon som tol­ker Sval­bard­trak­ta­ten hvis det er behov og som er aksep­tert av alle par­ter. Reg­je­ri­n­gen i Oslo står fast ved at ans­va­ret for å tol­ke trak­ta­ten lig­ger ute­luk­ken­de i Nor­ge. Men det er Brussel ikke enig i.

Mens slike poli­tis­ke og rett­sli­ge spørs­mål lig­ger åpne – i hvert fall for noen av de berør­te par­te­ne – trap­per beg­ge sider opp og gjør seg klar til kon­flikt. Tils­kue­ren føl­ger med og er for­bau­set.