Denne siden dreier seg om natur og historie i hele området, mest Grønfjorden, men også litt om Colesbukta. Det finnes en egen side om Barentsburg, så ta en titt på den hvis du er ute etter mer informasjon om den russiske gruvebyen. Tidligere var Grønfjorden kjent som Green Harbour.
Grønfjorden fra høyden: vinterlandskap i mars.
Bilde tatt mot nordvest fra ryteflyet til fastlandet.
Men det hele område er sterkt preget av gruvedriften og annen virksomhet i Barentsburg og bosetningene Colesbukta og Grumantbyen. Nesten overalt finner man spor etter gruvedrift og til dels store inngrep og mye rart i naturen. Det er delvis spennende og delvis også irriterende, spesielt hvis det er snakk om materialer som innebærer farer for miljøet. Mye ble fjernet de siste årene, men det er fortsatt mye igjen. Wire som kan være farlig for reinsdyr er bare et eksempel.
Utsikt over Barentsburg og Grønfjorden: snølandskap i oktober.
Likevel finnes det noen av Svalbards rikeste tundraområdet i Grønfjorden og de store dalene som Grøndalen og Colesdalen. Det anbefales forresten på det sterkeste å koke drikkevann fordi østmarkmusen som kom til Grumantbyen sammen med menneskene lever fortsatt i området og den kan spre den farlige bendelormen (Echinococcus multilocularis). Det går ikke fort å bli smittet, men i tilfelle det skjer er det veldig farlig!
Det finnes mange gode turmuligheter både sommer og vinter i området, alt fra dagsturer – vestover fra Bjørndalen eller ut fra Barentsbug – til krevende flerdagsturer. En fottur fra Longyearbyen til Barentsburg, med en komfortabel retur med båt (eller omvendt retning) er en populær mulighet for den første flerdagsturen man eventuelt gjør på Svalbard. Men jeg må nesten si at jeg ville heller anbefale Dickson Land som et vakkert turområde som er også godt innenfor rekkevide takket de hyppige dagsturene som går fra Longyearbyen til Pyramiden.
På tur i Grønfjorden. Det finnes mange slike daler i Nordenskiöld Land og det krever tid og kraft å krysse dem, spesielt med tung ryggsekk.
Det kystnære terrenget mellom Grønfjorden og Colesbukta er en hyppig brukt vinterrute fordi det er en av to hovedruter for snømobilturer mellom Barentsburg og Longyearbyen. Det finnes en annen rute som tar deg gjennom dalene i innlandet (se guideboka Svalbard – Norge nærmest Nordpolen for mer opplysninger og disse rutene og mye mer). Begge ruter kan også brukes om sommeren, men her må man regne med elvekrysninger, våt tundra (spesielt i Colesdalen) og lignende utfordringer i terrenget.
På skutertur i Grønfjorden, underveis til Barentsburg.
Men kyststrekningen mellom Colesbukta og Grønfjorden – lokalt kjent som Kapp Laila ruten – er ingen strandvandring. Selve kysten er over store deler en lav klippekyst. Og det er flere bratte dalfører som kan være utfordrende uansett hvordan du ferdes. Det kan være vanskelig å kjøre opp bakkene rundt disse dalene med snøskuter, spesielt for nybeginnere.
Snøskutertur til Barentsburg: Nordhallet, bakkene sør for Isfjorden mellom Colesdalen og Hollendardalen. Hollendardalen løper ut mot Isfjorden midten av bildet.
Mye er avhengig av væretutviklingen i tiden før turen: det er gjerne dårlig med snø på Nordhallet, som det aktuelle området heter, og hvis det er is på bakkene kan det fort være vanskelig eller til og med farlig og umulig å ferdes her med skuter. Derfor kan Nordhallet være en nåløye og det er gjerne nettopp det fremfor noe annet fordi landskapsmessig er utsikten over Isfjorden nok høydepunktet, men utover dette kan man Nordhallet neppe betegne som Svalbards vakreste sted, synes undertegnede. Uansett anbefales det sterkt å ta turen sammen med en guide fremfor å legge ut på egen hånd med mindre du har erfaring med den slags turer og terreng.
Det eneste området i regionen som er spesielt vernet utover Svalbardmiljølovens generelle regler er Festningen geotop på Isfjordkysten, vest for Grønfjorden. Men denne typen verneområde innebærer ingen generelle ferdselsrestriksjoner.
Sandsteinklipper ved Festningen ved inngangen til Grønfjorden.
Geologi
Fjellet på vestsiden av Grønfjorden består for det meste av sedimentære bergarter med mye kalkstein som er rik på marine fossiler. Lagene ble avleiret i øvre karbon og nedre permtiden. Lagene ble foldet i tertiærtiden og står bratt, noe som er godt synlig i fjellsidene langs hele vestsiden av Grønfjorden opp til Kapp Starostin vest for Festningen.
Fjellsider med sedimentlag fra karbon og perm sør for Grønfjorden.
Det solide fjellet på Grønfjordens østside består av horisontale lag fra nedre tertiær. Det er varierende lag av sand-, silt- og leirstein; sandsteinen inneholder kull og er delvis rik på fossiler (avtrykk fra blader som ligner på blader fra hasselnøttrær osv.). Variasjonen fra sandstein til leirstein kommer fra endring i havnivå og dermed en forandring fra deltaavsetninger til avsetninger på dypere sokkel. Dette er godt synlig i skråningene, spesielt når du går opp et av få fjell som tårner over det vidstrakte platået, som ligger på 4-500 m.o.h. I noen av sandsteinene kan man finne flotte bølgelinjer og andre sedimentære strukturer.
Sedimentlag fra tertiærtiden ved Finneset.
Øst for Grønfjorden er lagene som regel horisontale og tektonisk sett uforstyrrede, men det er noen mindre foldninger og forkastninger. En overskyvning skjærer gjennom Fuglefjella og er lett synlig fra Isfjorden. Denne forkastningen skapte problemer for den russiske gruva i Grumantbyen, og var en av grunnene til at gruva ble stengt i 1962. I Barentsburg forsetter utvinningen av kull, som befinner seg under havnivå, til dags dato.
Landskap
Utsikt over den indre Grønfjorden fra Grønfjordfjellet sør for Barentsburg.
Nordenskiöld Land øst for Grønfjorden er preget av karakteristiske platåformede fjell med vidstrakte platåer på 400 og 600 meter over havnivå. Få fjell stikker opp over dette platået og når 1000 meter over havnivå; fjellet som før dekket hele platået har blitt erodert bort. Det meste av dette området er stort sett uten isbreer og her finnes store isfrie daler som Grøndalen og Colesdalen. Dalbunnene er stort sett dekket av elvesletter med mange kanaler. De største forgreningene kan være vanskelige å krysse. Det samme gjelder forresten smeltevannselvene innerst i Grønfjorden.
Kryssing av en smeltevannselv fra Grønfjordbreane innerst i Grønfjorden.
Disse forgrenete elvene danner estetiske mønstre, som er spesielt flotte å se fra høyere hold. En annen severdighet i disse store, isfrie dalene er pingoer: et permafrostfenomen som av store, isfylte kjegleformasjoner, opp til 30-40 meter høye. Det finnes flere pingoer i Grøndalen.
Flora og fauna
Tundraen nær kysten hører til den rikeste tundraen på Svalbard, spesielt den i Colesdalen. Svalbardrein finnes av denne grunn i store mengder i området.
Reinsdyrgevir i tundraen ved Sandefjordneset.
Tundra som ligner på marskland ved kysten i indre Grønfjorden i midnattsolens lys,
sent i august.
På et Svalbard som ellers er uten gnagere, finnes det i dette området mus, som bor i og nær bosetningene i området. Overraskende nok har de overlevd fram til i dag i Grumantbyen, som ble forlatt i 1962. De ble observert til og med i Adventdalen, men så langt ser det ut som om de overvintrer bare i Grumantbyen slik at de har ikke har spredt seg over større områder så langt. Men det er kanskje bare et spørsmål om tid i klimaendringens dager?
Hvalross på et isflak i Grønfjorden: to sjeldne gjester i området.
Barentsburg setter et eget preg på dyre- og plantelivet, for å si det sånt. Det finnes en del fremmede arter som Sysselmannen prøver å utrydde eller, hvis det ikke er mulig, å holde kontroll over.
Katt i Barentsburg: ikke blant Svalbards naturlige innfødte.
Historie
Isfjorden var en av de første områdene på Spitsbergen som ble oppdaget og tatt i utstrakt bruk. Navnet Hollendardalen forteller oss at nederlandske hvalfangere fra det 17.århundret stadig var i området, og det ble senere også brukt av både Pomorer og norske fangstmenn. Men det er ikke mye å se etter disse tidligere periodene i Svalbards historie, noe som skyldes også byggmassen og infrastrukturen i og rundt omkring Barentsburg og Colesbukta.
På Finneset sør for Barentsbrug, var det en hvalfangststasjon tidlig i 1900, og her var det en norsk radiostasjon for å kommunisere med fastlandet. Radiostasjonen ble i 1933 flyttet til Isfjord Radio på Kapp Linné fordi hvalfangststatsjonen var forlengst forlatt og topografien rundt Kapp Linné var bedre egnet for radiokommunikasjon.
Som navnet tilsier ble Barentsburg (etter den nederlandske oppdageren Willem Barentsz) grunnlagt av et nederlandsk gruveselskap (Nederlandsche Spitsbergen Compagnie = NeSpiCo), men gruva og byen ble etter noen år solgt til russerne. Les mer om Barentsburg på denne siden (klikk her).
Gammel gruveinngang på sørsiden av Gladdalen i Barentsburg.
Det er her den første gruven i området, fra den nederlandske perioden, må ha vært.
Det fantes også en kullgruve drevet av et britisk-russisk selskap i Grumantbyen som senere ble overtatt av Russerne. Grumantbyen var en gang var den største bebyggelsen på Spitsbergen, med opp til rundt 1000 innbyggere, noe som er vanskelig å se for seg hvis man besøker Grumant og ser de få husene som står igjen på den utsatte kysten. Gruva, og dermed bosetningen, ble forlatt i 1962. I Grumant var det vanskelig å lage en ordentlig havn, og det var dårlige forhold for oppankring. Kullet ble derfor sendt med jernbane til Colesbukta, og derfra sendt videre med båt.
Grumantbyen (1999).
Galleri Grønfjorden
En bildesamling fra området rundt omkring Grønfjorden. Forskjellige slags turer, forskjellige årstider.
Posteren "Svalbardhytter" (70 x 100 cm) viser mangfoldet av Svalbards hytter i forskjellige landskap. Posteren nytes best sammen med boka "Svalbardhytter".
Boka supplerer posteren Svalbardhytter. Den forteller historiene bak hyttene på tre språk mens posteren visualiserer de mange variasjonene av hyttene i Svalbards forskjellige landskap.
Denne boka er ikke bare den mest omfattende Svalbard-guidebok med informasjon angående alle relevante fagområder, men den er samtidig en fotobok med mange bilder som illustrerer Svalbard sitt landskapelig mangfold, sammen med dyre- og plantelivet sitt i sin helhet.