spitzbergen-3
fb  Spitsbergen Panoramabilder - 360 graders panoramabilder  de  en  nb  
Marker
HomeSvalbard infosideØygruppen Svalbard: Spitsbergen og omegnIsfjorden → Grønnfjorden – Colesdalen – Grumantbyen

Grønnfjorden - Colesdalen - Grumantbyen

Kart: Grønfjorden - Colesdalen - Grumantbyen

G = Grønfjorden, B = Barentsburg, C = Colesbukta/Colesdalen, Gr = Grumantbyen

Generelt: Den sørlige kysten av Isfjorden med en aktiv og flere forlatte russiske gruvebyer. Barentsburg er fortsatt en aktiv russisk gruveby, og en av de mest populære turistdestinasjonene på Svalbard. Det er en dagstur både sommer og vinter, med båt om sommeren og med snøscooter om vinteren.

Området har en rik tundra og gode turmuligheter.

Guidebok: Svalbard - Norge nærmest Nordpolen

For mer og detaljert info: guideboka Svalbard – Norge nærmest Nordpolen.

Barentsburg.

Geologi: Det solide fjellet består stort sett av horisontale lag fra nedre tertiær. Dette er faktisk det yngste solide fjellet på Svalbard hvis en ser bort fra noen vulkanske skapninger i Bockfjorden som er bare av lokal betydning. Det er varierende lag av sand-, silt- og leirstein; sandsteinen inneholder kull og er delvis rik på fossiler (avtrykk fra blader som ligner på blader fra hasselnøttrær osv.). Variasjonen fra sandstein til leirstein kommer fra endring i havnivå og dermed en forandring fra deltaavsetninger til avsetninger på dypere sokkel. Dette er godt synlig i skråningene, spesielt når du går opp et av få fjell som tårner over det vidstrakte platået, som ligger på 4-500 m.o.h. I noen av sandsteinene kan man finne flotte bølgelinjer og andre sedimentære strukturer.

Strataene er som regel horisontale og tektonisk sett uforstyrrede, men det er noen mindre uregelmessigheter. En overskyvning skjærer gjennom Fuglefjella og er lett synlig fra Isfjorden. Denne uregelmessigheten skapte problemer for den russiske gruva i Grumantbyen, og var en av grunnene til at gruva ble stengt i 1962. I Barentsburg forsetter utvinningen av kull, som befinner seg under havnivå, til dags dato.

Fuglefjella mellom Bjørndalen og Grumantbyen med horisontale sedimentære lag, som påvirkes av erosjon og dermed danner fremskutte tårnformasjoner.

Landskap: Karakteristiske platåformede fjell med vidstrakte platåer på 400 og 600 meter over havnivå. Få fjell stikker opp over dette platået og når 1000 meter over havnivå; fjellet som før dekket hele platået har blitt erodert bort. Området er stort sett uten isbreer og kan skilte med noen av de største isfrie dalene på Svalbard (Colesdalen, Grøndalen, Reindalen). Dalbunnene er stort sett dekket av elver som fletter seg sammen, de største forgreningene kan være vanskelige å krysse (spesielt i Adventdalen, Sassendalen og Reindalen, men andre elver kan også være vanskelige å forsere avhengig av vær, sesong o.l.). Disse nettene av elver danner estetiske mønstre, som er spesielt flotte å se fra høyere hold. En annen severdighet i disse store, isfrie dalene er pingoer: et permafrostfenomen som av store, isfylte kjegleformasjoner, opp til 30-40 meter høye. Det er rikelig med pingoer i blant annet Adventdalen, Reindalen og Grøndalen.

Flora og fauna: Tundraen nær kysten hører til den rikeste tundraen på Svalbard, spesielt den i Bjørndalen og Colesdalen. Svalbardrein finnes av denne grunn i store mengder i området. Bratte klipper nær kysten er hjem og hekkested for kolonier av sjøfugl, som for eksempel Fuglefjellet mellom Grumantbyen og Bjørndalen. På et Svalbard som ellers er uten gnagere, finnes det i dette området mus, som bor i og nær bosetningene i området. Overraskende nok har de overlevd fram til i dag i Grumantbyen, som ble forlatt i 1962. De har ikke spredd seg utover området rundt de gamle bygningene. Det er kjent at de kan bærer parasitter (bendelorm), så en må koke vannet ordentlig i dette området.

Historie: Isfjorden var en av de første områdene på Spitsbergen som ble oppdaget og tatt i utstrakt bruk. Navnet Hollenderdalen forteller oss at nederlandske hvalfangere fra det 17.århundret stadig var i området, og det ble senere også brukt av både Pomorer og norske fangstmenn. På Finneset sør for Barentsbrug, var det en hvalfangststasjon tidlig i 1900, og her var det en norsk radiostasjon for å kommunisere med fastlandet. Radiostasjonen ble i 1933 flyttet til Kapp Linné fordi hvalfangststatsjonen var forlengst forlatt og topografien rundt Kapp Linné var bedre egnet for radiokommunikasjon.

Som navnet tilsier ble Barentsburg (etter den nederlandske oppdageren Willem Barentsz) grunnlagt av et nederlandsk gruveselskap (Nederlandsche Spitsbergen Compagnie = NeSpiCo), men gruva og byen ble raskt solgt til russerne. Per nå er dette den eneste aktive russiske gruvebyen på Spitsbergen, og gruvedriften generelt på Svalbard blir sakte, men sikkert, avviklet. I 2005 bodde det 600 mennesker i Barentsburg, flesteparten fra Ukraina, hvor det finnes kullgruver med liknende geologi. Trust Arktikugol, som er et statseid selskap, pleide også å drive en gruve i Grumantbyen, som en gang var den største bebyggelsen på Spitsbergen, med opp til rundt 1000 innbyggere, noe som er vanskelig å se for seg hvis man besøker Grumant og ser de få husene som står igjen på den vindblåste kysten. Gruva, og dermed bosetningen, ble forlatt i 1962. I Grumant var det vanskelig å lage en ordentlig havn, og det var dårlige forhold for oppankring. Kullet ble derfor sendt med jernbane til Colesbukta, og derfra sendt videre med båt.

Isfjorden, Grumant

Grumantbyen (1999).

Tilbake

Siste modifikasjon: 26.03.2019 · Opphavsrett: Rolf Stange
css.php