spitzbergen-3
fb  Spitsbergen Panoramabilder - 360 graders panoramabilder  de  en  nb  
Marker

Sorgfjorden

1 = Aeolusneset,
2 = Crozierpynten

Map Sorgfjord

 

 

Generelt: Lokalisert like under 80°N i det nordøstlige hjørnet av Svalbard ved inngangen til Hinlopenstredet, ligger en vakker liten fjord med en svært interessant historie; Sorgfjord, som tidligere ble kalt ‘Treurenburg Bai’.

For mer detaljert informasjon, se Guideboken for Spitsbergen-Svalbard

Guidebook Spitsbergen-Svalbard

 

 

Geologi: Sen-prekamrium, ikke-metamorfe sedimenter som kvartsitt og dolomitt, tektonisk deformert og for det meste med bratt fall. De samme bergartene finnes lengre sør i Lomfjord, nordøst i Hinlopenstredet og på Lågøya.

The mountain Heclahuken east of Sorgfjord

Fjellet Heklahuken øst for Sorgfjord.

Steeply dipping upper Precambrian sediments (light-grey quarzitic sandstone and dark silt- and claystone) on the eastern side of the Sorgfjord (Crozierpynten)

Prekambriske sedimenter med bratt fall (lysegrå kvarts-sandstein og mørk silt- og leirstein) på østsiden av Sorgfjorden (Crozierpynten).

Anbefalt bok for lettleselig (helt sant!) informasjon om Svalbards geologi og landskap.

Landskap: Lave platåformede fjell med vide kystsletter, hvorpå det ligger flere velutviklede serier med strandvoller. Innlandet sør i Sorgfjorden er dekket av isbreer. Sorgfjorden er et vakkert turområde. Den nordlige delen av Magdalenafjellet kan nås relativt let med noe utholdenhet og når man er sikker på foten.

View over the inner Sorgfjord

Utsikt over indre Sorgfjord.

Plante- og dyreliv: Ganske øde, uten noe dyreliv verdt å nevne. Noen ganger kan man se reinsdyr her og fjellene er, som man kan forvente seg, gode områder å finne fjellrype i. Antall ganger man har sett hvalross i området har økt de siste årene, som et positivt tegn på at arten gjør comeback i området siden den ble jaktet til den var nesten utryddet regionalt sett på 1950-tallet.

Historie: Variert. Navnet ‘Sorgfjord’ stammer fra tiden da hvalfangere var i området, og hinter kanskje til vanskelighetene man hadde med isen i dette hjørnet av Svalbard, hvor Golfstrømmens påvirksning avtar. Det kan også vise til den armerte konflikten mellom hvalfangstnasjonene Frankrike og Nederland som fant sted her: I 1693 var Sorgfjord vitne til det nordligste sjøkrigsslaget som har funnet sted, da mellom et fransk krigsskip og 40 nederlandske hvalfangstskip. 13 nederlandske skip ble tatt til fange, resten unnslapp. En liten kirkegård på Eolusneset på vestsiden av Sorgfjorden er en påminnelse om farene en hvalfanger stod ovenfor. Fjorden ble brukt av hvalfangere på 16- og 1700-tallet, mest av nederlandske hvalfangere, men de kan også ha kommet fra andre land.

I 1827 ankret engelskmannen William Edward Parry skipet sitt Hekla på østsiden av Sorgfjord. Viken ligger like sør for Crozierpynten og har siden vært kjent som Heklahamna.

Åsen Flaggstanghaugen på Crozierpynten er bare 31 meter høyt. Noen ganger er dette mer enn nok for å få en flott utsikt. Heklahamna ligger på den sørlige siden av Crozierpynten.

Parry forsøkte å nå nordpolen med spesialkonstruerte sledebåter som kunne bli rodd i åpent vann og dratt over isen, men han måtte snu ved 82°40’N grunnet vanskelige isforhold og strømmer som arbeidet mot ham og hans menn. Oppdagelsen av denne NV-SØ gående strømmen var i det minste en stor oppdagelse. En konsekvens av dette var at Spitsbergen ble nærmest ignorert av de påfølgende nordpolekspedisjonene, som i stedet brukte den kanadiske tundraen og nordlige Grønland som baser.

Eoluskorset på Eolusneset

Korset hvorfra den lille halvøyen Eolusneset har fått navnet sitt. Korset ble reist den 6. juni 1855 av skipperen J. Holmgren, kapteinen for skonnerten Æolus fra Bergen. Skipet var fanget i isen et par uker, og da er det selvsagt en god idé å bygge et kors – man vet aldri hva som kan skje. I 1861 returnerte Æolus med den berømte svenske forskeren Otto Torell ombord.

Den svensk-russiske Arc-de-Meridian ekspedisjonen (1899-1904) brukte østsiden av Sorgfjord (Heklahamna/Crozierpynten) som et av sine hovedkvarter.

Remains of the buildings of the Arc-de-Meridian-expedition at Crozierpynten

Spor etter bygninger fra Arc-de-Meridian-ekspedisjonen på Crozierpynten.

 

Listen over de som besøkte Crozierpynten på 1800- og tidlig 1900-tallet er nesten en liste over “de som var noe” innen arktisk oppdagelse på den tiden… ovennevnte Edward Parry (1827), den svenske dele nav den russisk-svenske Arc-de-meridian-ekspedisjonen etablerte sine overvintringskvarter her i 1899, og skipet Herzog Ernst fra Schröder-Stranz-ekspedisjonen ble tvunget til å overvintre her vinteren 1912-13, mens ekspedisjonens leder, Herbert Schröder-Stranz, selv antagelig var død på Nordaustlandet. Denne listen er langt fra komplett – for ikke å nevne alle fangstmennene som overvintret her mens det svenske huset fortsatt stod oppreist.

Stasjonen for Arc-de-Meridian ekspedisjonen på sørsiden av Crozierpynten ble bygget i 1899 av den svenske delen av ekspedisjonen, og ble senere brukt til å overvintre her. Ekspedisjonen er overraskende lite kjent, men den var svært suksessfull og brakte med seg mye topografisk og annet vitenskapelige materialer hjem uten tap av liv, i motsetning til mange andre ekspedisjoner i starten av utforskingen av polene.

Senere ble Sorgfjord vitne til vendepunktet i den skjebnesvangere Schröder-Stranz-ekspedisjonen.

Fangstmenn overvintret ikke ofte i Sorgfjord. De foretrakk Wijdefjord, nabofjorden lengre vest, som var lettere å nå og ga bedre jaktmuligheter. Det var lettere å komme seg hjem igjen tidlig om sommeren etter en overvintring i Wijdefjord heller enn fra Sorgfjord, hvor drivisen ofte blokkerte passasjen rundt Verlegenhuken langt uti sommeren. Det er fortsat ruiner etter jegerhytter på nordsiden av Eolusneset, men det har aldri vært mer enn en liten hytte som kun ble brukt til sporadiske jaktturer fra hovedterritoriet lenger vest i Wijdefjord.

Tilbake

Siste modifikasjon: 04.08.2010 · Opphavsrett: Rolf Stange
css.php