Sorgfjorden

Gener­elt: Loka­li­sert like under 80°N i det nor­døst­li­ge hjør­net av Sval­bard ved inn­gan­gen til Hin­lo­pen­st­re­det, lig­ger en vak­ker liten fjord med en svært inter­es­sant his­to­rie; Sorg­fjord, som tid­li­ge­re ble kalt ‘Treu­ren­burg Bai’.

Geo­lo­gi: Sen-pre­kam­ri­um, ikke-meta­mor­fe sedi­men­ter som kvart­sitt og dolo­mitt, tek­to­nisk defor­mert og for det mes­te med bratt fall. De sam­me berg­ar­te­ne fin­nes lengre sør i Lom­fjord, nor­døst i Hin­lo­pen­st­re­det og på Lågøya.

Anbe­falt bok for lett­le­se­lig (helt sant!) informas­jon om Sval­bards geo­lo­gi og lands­kap.

Lands­kap: Lave pla­tå­for­me­de fjell med vide kyst­s­let­ter, hvor­på det lig­ger fle­re velut­vik­le­de seri­er med strand­vol­ler. Inn­lan­det sør i Sorg­fjor­den er dek­ket av isbre­er. Sorg­fjor­den er et vak­kert tur­om­rå­de. Den nord­li­ge delen av Mag­da­len­af­jel­let kan nås rela­tivt let med noe uthol­den­het og når man er sik­ker på foten.

Plan­te- og dyre­liv: Gans­ke øde, uten noe dyre­liv ver­dt å nev­ne. Noen gan­ger kan man se reins­dyr her og fjel­le­ne er, som man kan for­ven­te seg, gode områ­der å fin­ne fjell­ry­pe i. Antall gan­ger man har sett hval­ross i områ­det har økt de sis­te åre­ne, som et posi­tivt tegn på at arten gjør come­back i områ­det siden den ble jak­tet til den var nes­ten utryd­det regio­n­alt sett på 1950-tal­let.

His­to­rie: Variert. Nav­net ‘Sorg­fjord’ stamm­er fra tiden da hval­fan­ge­re var i områ­det, og hin­ter kan­skje til van­skel­i­ghe­te­ne man had­de med isen i det­te hjør­net av Sval­bard, hvor Golf­strøm­mens påvirks­ning avtar. Det kan også vise til den armer­te kon­flik­ten mel­lom hval­fangst­nas­jo­nene Frankri­ke og Neder­land som fant sted her: I 1693 var Sorg­fjord vit­ne til det nord­ligs­te sjø­k­rigs­sla­get som har fun­net sted, da mel­lom et fransk krigs­skip og 40 neder­lands­ke hval­fangst­skip. 13 neder­lands­ke skip ble tatt til fan­ge, res­ten unn­s­lapp. En liten kir­ke­gård på Eolus­ne­set på ves­t­siden av Sorg­fjor­den er en påmin­nel­se om fare­ne en hval­fan­ger stod oven­for. Fjor­den ble brukt av hval­fan­ge­re på 16- og 1700-tal­let, mest av neder­lands­ke hval­fan­ge­re, men de kan også ha kom­met fra and­re land.

I 1827 ankret engelsk­man­nen Wil­liam Edward Par­ry ski­pet sitt Hek­la på øst­siden av Sorg­fjord. Viken lig­ger like sør for Cro­zier­pyn­ten og har siden vært kjent som Hekla­ham­na.

Åsen Flaggstanghau­gen på Cro­zier­pyn­ten er bare 31 meter høyt. Noen gan­ger er det­te mer enn nok for å få en flott utsikt. Hekla­ham­na lig­ger på den sør­li­ge siden av Cro­zier­pyn­ten.

Par­ry for­søk­te å nå nord­po­len med spe­si­al­kon­struer­te sle­de­bå­ter som kun­ne bli rodd i åpent vann og dratt over isen, men han måt­te snu ved 82°40’N grun­net van­skel­i­ge isfor­hold og strøm­mer som arbei­det mot ham og hans menn. Opp­dagel­sen av den­ne NV-SØ gåen­de strøm­men var i det mins­te en stor opp­dagel­se. En kon­sek­vens av det­te var at Spits­ber­gen ble nær­mest igno­rert av de påføl­gen­de nord­pol­ek­spe­dis­jo­nene, som i stedet bruk­te den kana­dis­ke tun­draen og nord­li­ge Grøn­land som baser.

Eolus­kor­set på Eolus­ne­set

Kor­set hvor­f­ra den lil­le hal­vøy­en Eolus­ne­set har fått nav­net sitt. Kor­set ble reist den 6. juni 1855 av skip­pe­ren J. Holm­gren, kapt­ei­nen for skon­ner­ten Æolus fra Ber­gen. Ski­pet var fan­get i isen et par uker, og da er det selv­sagt en god idé å byg­ge et kors – man vet aldri hva som kan skje. I 1861 return­er­te Æolus med den berøm­te svens­ke for­ske­ren Otto Tor­ell ombord.

Den svensk-rus­sis­ke Arc-de-Meri­di­an ekspe­dis­jo­nen (1899-1904) bruk­te øst­siden av Sorg­fjord (Heklahamna/Crozierpynten) som et av sine hovedk­v­ar­ter.

Lis­ten over de som besøk­te Cro­zier­pyn­ten på 1800- og tid­lig 1900-tal­let er nes­ten en lis­te over “de som var noe” innen ark­tisk opp­dagel­se på den tiden… oven­nevn­te Edward Par­ry (1827), den svens­ke dele nav den rus­sisk-svens­ke Arc-de-meri­di­an-ekspe­dis­jo­nen eta­bler­te sine over­vint­ringsk­v­ar­ter her i 1899, og ski­pet Her­zog Ernst fra Schrö­der-Stranz-ekspe­dis­jo­nen ble tvun­get til å over­vint­re her vin­te­ren 1912-13, mens ekspe­dis­jo­nens leder, Her­bert Schrö­der-Stranz, selv anta­ge­lig var død på Nord­aus­t­lan­det. Den­ne lis­ten er langt fra kom­plett – for ikke å nev­ne alle fang­st­men­ne­ne som over­vin­tret her mens det svens­ke huset fort­satt stod oppreist.

Stas­jo­nen for Arc-de-Meri­di­an ekspe­dis­jo­nen på sør­si­den av Cro­zier­pyn­ten ble byg­get i 1899 av den svens­ke delen av ekspe­dis­jo­nen, og ble sene­re brukt til å over­vint­re her. Ekspe­dis­jo­nen er over­ras­ken­de lite kjent, men den var svært suk­sessfull og brak­te med seg mye topo­gra­fisk og annet viten­ska­pe­li­ge mate­ria­ler hjem uten tap av liv, i mot­set­ning til man­ge and­re ekspe­dis­jo­ner i star­ten av utforskin­gen av polene.

Sene­re ble Sorg­fjord vit­ne til ven­de­punk­tet i den skjeb­nes­van­ge­re Schrö­der-Stranz-ekspe­dis­jo­nen.

Fang­st­menn over­vin­tret ikke ofte i Sorg­fjord. De fore­trakk Wij­defjord, nabofjor­den lengre vest, som var let­te­re å nå og ga bed­re jakt­mu­li­ghe­ter. Det var let­te­re å kom­me seg hjem igjen tid­lig om som­me­ren etter en over­vint­ring i Wij­defjord hel­ler enn fra Sorg­fjord, hvor dri­vi­sen ofte blok­ker­te pas­sas­jen rundt Ver­le­gen­hu­ken langt uti som­me­ren. Det er fort­sat rui­ner etter jege­rhyt­ter på nordsi­den av Eolus­ne­set, men det har aldri vært mer enn en liten hyt­te som kun ble brukt til spo­ra­dis­ke jakt­tu­rer fra hoved­ter­ri­to­riet len­ger vest i Wij­defjord.

← Til­ba­ke