spitzbergen-3
fb  Spitsbergen Panoramabilder - 360 graders panoramabilder  de  en  nb  Spitsbergen Butikk  
Marker

Sveagruva

Kullgruvedrift: opp og ned i 100 år - Panoramabilder

Ved siden av Longyearbyen, var Sveagruva det viktigste stedet for norsk kullgruvedrift på Svalbard store deler av 1900-tallet. Med noen avbrudd varte dette fram til 2015. Kullforekomstene ble først okkupert av svenske Bertil Högbom fra Jernkontoret og Trafikaktiebolaget Grängesberg-Oxelösund i 1910. Högbom var samme mann som grunnla Pyramiden på tilsvarende måte. Den nye okkupasjonen i Van Mijenfjorden ble, ikke overraskende, kalt ”Sveagrufvan”. Med en litt endret stavemåte, har navnet overlevd fram til i dag, men på folkemunne er det vanlig å omtale stedet med kortversjonen ”Svea”.

I 1911 prøvde den britiske Northern Exploration Company, som allerede hadde en tydelig tilstedeværelse på øya (Ernest Mansfield, Ny-London på Blomstrandhalvøya i Kongsfjorden) å få en fot innenfor ved å bygge to hytter. Forsøket førte ikke videre konsekvenser med seg.

Den første kulldriftsaktiviteten startet i 1917 med det svenske firmaet Spetsbergen Svenska Kolfält. Allerede i 1921 ble besittelsen solgt til Svenska Stenkolsaktiebolaget Spetsbergen. De ekspanderte og forbedret gruvefasilitetene, men i 1925 måtte de gi seg av økonomiske grunner. Fram til Nya Svenska Stenkolsaktiebolaget Spetsbergen gjorde et nytt oppstartsforsøk, var aktiviteten på stedet redusert til en liten stab som vernet om eiendommene.

Den norske perioden begynte i 1934 da Store Norske Spitsbergen Kulkompani (SNSK) kjøpte stedet og gruva. På dette tidspunktet spilte den norske regjeringen en sentral rolle i gruvedriften på Svalbard. Et politisk ønske om å oppnå reell kontroll over større områder på Svalbard, hadde nok en viss betydning under oppkjøpet. En annen viktig faktor var faktisk å sikre en trygg kilde til energiforsyning i Nord-Norge. Dette var også tilfellet i Ny-Ålesund.

Andre verdenskrig bragte ødeleggelse til Sveagruva da en tysk ubåt angrep bosetningen med beskytning. Dette skjedde ikke under det store, kjente angrepet i 1943 som rammet Barentsburg og Longyearbyen svært hardt. Sveagruva ble åpnet igjen kort tid etter krigen, men alle aktivitet ble stanset igjen mellom 1949 og 1970 på grunn av dårlig økonomi. SNSK bestemte seg for å fokusere på bare ett av stedene der de opererte, og Longyearbyen ble et naturlig valg. Dette var den viktigste bosetningen på Svalbard, administrasjonen lå her og utskipningen var enklere å håndtere. Van Mijenfjorden ligger i ly av Akseløya, og derfor blir fjordisen liggende lenger utover våren her, noe som gjorde utskipningssesongen betydelig kortere.

Gruvedriften i Svea startet opp igjen i 1970, men årene som fulgte var ikke problemfrie. Stedet fikk en bra oppsving da Svea Nord ble åpnet i 2001. Her hadde kullaget en tykkelse på opp til seks meter, noe som førte til en veldig lønnsom gruvedrift. For å drive Svea Nord måtte de bygge en vei over en isbre. Den største kullforekomsten som noen sinne ble drevet på Svalbard veide imidlertid opp for den inngripende investeringen.

Bortsett fra noen kortere perioder, ble Sveagruva riktignok aldri utviklet til å være et normalsamfunn med egen bosetning, med familier og alt det fører med seg, slik som i Longyearbyen. I senere år hadde Arbeiderne en to ukers skiftordning. I friperiodene bodde de i Longyearbyen og noen til og med på det norske fastlandet. Infrastrukturen til stedet ble derfor ikke utbygd utover det som var nødvendig i en såkalt ”company town”. Det var ingen butikk i Svea, ingen skole, kirke eller andre offentlige instanser. Flyforbindelsen til Longyearbyen gjorde det mulig for arbeiderne å pendle. Om vinteren kunne erfarne snøskuterkjørere foreta jobbreisen på under en time, noe som en mindre erfaren og lokalkjent skuterfører bør ikke en gang tenke på.

I 2013 ble en ny gruve åpnet i Lunckefjell, nord for Svea Nord. Det første tonnet med kull ble hentet ut i november samme år, men denne utvinningen ble mest symbolsk da Lunckefjell aldri gikk over i produktiv drift. Økonomiske vanskeligheter gjorde til at SNSK i 2015 måtte sette Lunckefjell i driftshvile, noe som betydde at det var ingen produksjon men bare vedlikehold.

I 2017 bestemte den norske regjeringen, eieren av SNSK, seg for å ikke finansiere bedriften videre. Dermed ble også avgjørelsen tatt om å legge ned all gruvedrift i Svea. Ikke lenge etterpå begynte kullprisene å stige igjen på verdensmarkedet, og allerede i 2018 kunne SNSK feire en solid fortjeneste i Gruve 7 i Longyearbyen. Etter flere tøffe år, kunne man igjen ansette nye gruvearbeidere. Man kan trygt slå fast at mang en tidligere gruvearbeider fra Svea har observert denne utviklingen med oppgitthet, men regjeringen i Oslo er ikke lydhør for å gjenoppta diskusjonen om videre gruvedrift. Tvert imot er det under planlegging å utvide den nærliggende nasjonalparken Nordenskiöld Land slik at ingen noensinne vil kunne starte opp igjen med gruvedrift i Sveagruva. Det meste av bosetningen og gruvene vil trolig bli ryddet bort.

Kapp Amsterdam

Lagunen Braganzavågen som ligger rett ved Sveagruva er for grunn for å foreta utskipning herfra. En kullkai ble derfor bygget på Kapp Amsterdam, fem kilometer sør for Sveagruva. Her er vannet dypt nok til at lasteskip kan legge seg langs med kaien.

Tilbake

Siste modifikasjon: 27.02.2019 · Opphavsrett: Rolf Stange
css.php