spitzbergen-3
fb  Spitsbergen Panoramabilder - 360 graders panoramabilder  de  en  nb  Spitsbergen Butikk  
Marker

Svenskehuset på Kapp Thordsen

En dramatisk ishavshistorie

PanoTour Kapp Thordsen: Svenskehuset

Bruksanvisning

Så snart du har åpnet den virtuelle turen kan du enten bruke kartet i nedre hjørnet på venstre siden eller bildelisten på nedre kant for å navigere. Ellers kan du klikke på symbolerne innenfor det aktive panoramaet, ofte på dørerne, når disse er synlige, for å komme videre. Men det beste er kanskje å la turen gå automatisk, neste panorama vil komme opp helt alene etter en gjennomgang. Du kan slå lyden av ved å klikke på symbolet i ovre hjørnet til høyre, teksten kan du også slå av på samme måte. Turen kan also vises på iPad eller andre tablets om de har aktuell programvare.

Stasjoner

  1. Svenskehuset på Kapp Thordsen
  2. Hovedinngangen (sørsiden)
  3. Hovedrom (bibliotek) 1, vestsiden
  4. Hovedrom (bibliotek) 2, østsiden
  5. Siderom østside (1)
  6. Siderom østside (2)
  7. Kjøkken
  8. Inngang på baksiden (nordsiden)
  9. Siderom vestside (1)
  10. Siderom vestside (2)
  11. Loft
  12. Fellesgraven

1 – Svenskehuset på Kapp Thordsen

Svenskehuset står litt nordøst for Kapp Thordsen lengst sør i Dickson Land. Her går Isfjorden over i sine innerste forgreninger, Billefjorden og Sassenfjorden-Tempelfjorden.

Svenskehuset er det eldste huset på Spitsbergen (men ikke det eldste på hele Svalbard, det er Hammerfesthuset på Bjørnøya).

I 1864 fant Adolf Erik Nordenskiöld koprolitt (fossile avføringer som ofte inneholder fosfor) i triassiske sedimentlag i dette området. På denne tiden var det et etterspurt råstoff som ble brukt til produksjon av gjødsel. I forekomsten så Nordenskiöld det økonomiske grunnlaget for en svensk koloni på Spitsbergen, som på denne tiden var et ingenmannsland.

2 – Hovedinngangen (sørsiden)

Dette er hovedinngangen på sørsiden av Svenskehuset, som vender mot fjorden. Denne inngangen var stengt med en stor plate fastboltet på veggene i 2020, men det var adgang til huset via inngangen på baksiden.

Nordenskiöld fant sponsorer til en liten ekspedisjon for å undersøke forekomsten nærmere. To unge menn ble satt i land på Kapp Thordsen i juli 1870. Alt de fikk gjort under dette første forsøket, var å komme seg tilbake ombord på skipet i siste liten før en storm gjorde enhver transport mellom fartøy og land umulig i flere dager. Det ble ikke før 5. august at de kunne gå i land igjen. Denne gangen ble de der i tolv dager for å gjøre sine undersøkelser.

De var geologer, begge to. En het Hjalmar Wilander og den andre var Alfred Nathorst. Sistnevnte skulle senere bli kjent som den ledende figuren i svensk polarforskning mange år etter Nordenskiöld hadde trukket seg tilbake.

3 – Hovedrom (bibliotek) 1, vestsiden

Her står vi på vestsiden, i husets største rom, i sentral beliggenhet i første etasje. Rommet ble brukt som arbeidsrom og bibliotek av forskerne under overvintringen i 1882-83 (en historie som vi vil komme tilbake til litt senere).

Etter de geologiske undersøkelsene i 1870 satte man i gang å forberede en koloni på Kapp Thordsen. AB Isfjorden ble dannet, og et hus ble bygget på Kapp Thordsen i 1872. Per Öberg, som i 1870 hadde vært med Nordenskiöld til Grønland, ledet kolonien sammen med nordmannen Johan Tiberg som var en erfaren stiger. Det var i alt 27 personer som skulle overvintre på Kapp Thordsen, inkludert flere familier med kvinner og barn. Tiberg hadde kona Sofie med, sønnen Johan (16 år) og datteren Jacobine (7). Det var også to hester i kolonien, tolv griser og en del høns. Først ble det bygget et lite laboratorium og fjøset. Det var mindre bygninger som kunne reises fort slik at arbeiderne og dyr fikk tak over hodet.

Men Tiberg og Öberg så raskt at kolonien ikke hadde noen fremtid på Kapp Thordsen. Havneforholdene kunne neppe vært verre. Kysten er veldig utsatt for vind og bølger, og grunt vann gjør den vanskelig tilgjengelig for fartøy bortsett fra lettbåter. På land måtte man klatre 50 meter opp en bratt bakke, og så var det 800 m over bløt tundra til huset. Snart ble et lite jernbanespor bygget for å gjøre transporten lettere. Med det kunne 6 mann skyve 48 vogner med en samlet last på 3,5 tonn til huset per dag.

Dermed var kolonien på dette stedet ikke i en god utgangsposisjon med tanke på pålitelig logistikk og økonomisk forsvarlig drift. Og utover dette var forholdene ved koprolittforekomsten vanskeligere enn man hadde tenkt. Uansett hadde koprolitt som råstoff for gjødsel, imidlertid fått konkurranse fra den kjemiske industrien.

Til syvende og sist måtte investorene kanskje takke Öberg for at tapene ikke ble enda større enn de allerede var. Han sørget for at kolonien ble nedlagt allerede senere i løpet av den samme sommeren, og alle reiste hjem. Det var bare et stort hus som var reist. Det er dette huset som er kjent som Svenskehuset i dag. Et hus til av den samme typen var planlagt, men det ble aldri bygget. Innvendig skulle dette andre huset ha vært mer luksuriøst for å kunne tilby overnatting til rike turister om sommeren. Om vinteren kunne dette huset tjene som en reserve for overvintrerne i tilfelle det skulle oppstå brann i deres hus. Selskapet hadde allerede sjartret et skip som skulle gå i pendeltrafikk mellom Kapp Thordsen, Skottland, England, Sverige og Danmark for å frakte koprolitt, annen last og passasjerer.

Det var den rike industrimannen Oscar Dickson som ble sittende med regningen.

4 – Hovedrom (bibliotek) 2, østsiden

I september 1872 – fortsatt det samme året da Svenskehuset hadde blitt bygget – ble 6 norske ishavsskip liggende fast i isen på nordkysten av Spitsbergen. To ble innestengt ved Velkomstpynten og fire ved Gråhuken. Sistnevnte ligger ikke langt fra Mosselbukta, hvor Nordenskiöld holdt på å forberede alt for en overvintring i den nybygde basen Polhem. Planen var en ekspedisjon til Nordpolen til våren. Også Nordenskiöld hadde to skip innsperret av isen i Mosselbukta. Disse skipene skulle dratt hjem med mange folk dagen før isen kom. Hverken de norske skipene eller Nordenskiöld hadde nok av forsyninger til så mange for en hel vinter, men det var ikke noe annet valg enn at fangstfolkene måtte dra til Polhem den 1. desember for å overvintre sammen med Nordenskiölds ekspedisjon. Det ble de enige om, og partene undertegnet en kontrakt. Men slik skulle det ikke bli: allerede den 7. oktober dro 17 menn i to fangstbåter til Isfjorden hvor de visste at det fantes et stort hus godt utstyrt med forsyninger og all slags utstyr på Kapp Thordsen. De nådde frem til Svenskehuset allerede den 14. oktober. Den lange og farlige roturen hadde bare tatt en ukes tid. Så gjorde de seg klar for overvintringen.

De som var blitt igjen i isen, greide å få de to skipene som lå ved Verlegenhuken, ut etter en storm i november og seilte tilbake til fastlandet. Mannskapet på alle 6 skip var med, men de 4 skipene ved Gråhuken måtte etterlates. Bare Johan Mattilas Johannesen, den 58 år gamle skipperen på skuta Elida, og kokken Gabriel Anderssen (17 år) besluttet å bli igjen på Gråhuken. Man antar at Mattilas håpet å redde skipet sitt, men det kan også ha spilt en rolle at han ikke var i stand til å gå den lange turen over isen til skipene ved Verlegenhuken. I hvert fall overvintret Mattilas og Anderssen på en veldig primitiv hytte som de hadde bygget ved å snu to fangstbåter. Senere brøt isen opp under en storm, men det var ikke mulig å redde Elida, og skipet gikk tapt.

Mattilas og Anderssen døde da våren kom. Den siste anmerkningen i dagboka ble skrevet den 18. februar. Det var Anderssen som førte pennen, men det var antageligvis Mattilas som dikterte. Han hadde vært på ishavet i 42 av sine 58 år.

5 – Siderom østside (1)

Samtidig hadde de 17 mennene på Kapp Thordsen lagt alt tilrette for en overvintring på Svenskehuset som hadde alt som en kunne ha bruk for. Vi vil komme tilbake til dem.

Vi vet ikke hva dette rommet skulle brukes til da huset opprinnelig ble reist i 1872, men det ble brukt av forskerne under overvintringen i 1882-83. I dag er det to sengekøyer og et bord her.

6 – Siderom østside (2)

Også dette rommet stod til rådighet for forskerne i 1882-83. Det var den svenske avdelingen under det første internasjonale polaråret som overvintret på Kapp Thordsen denne gangen. Det var en av tolv stasjoner i Arktis, og i tillegg to i subantarktiske strøk (Sør-Georgia og Tierra del Fuego) som ble drevet av forskjellige land for å gjennomføre et koordinert program av vitenskapelige målinger innen geofysikk og meteorologi. Det var tyskeren Carl Weyprecht som hadde initiiert polaråret.

7 – Kjøkken

Dette rommet ble brukt som kjøkken.

Under en konferanse i St. Petersburg hadde de forskjellige nasjonene blitt enige om hvor stasjonene skulle ligge, og hvem som skulle drive dem. Norge drev et observatorium i Bossekop, østerrikerne slo seg ned i Maria MuschbuktaJan Mayen, tyskerne hadde en stasjon på Baffin Island og en på Sør-Georgia, og for svenskene falt valget naturligvis på Spitsbergen, hvor de hadde huset på Kapp Thordsen som sto klart til bruk. Den opprinnelige planen for den svenske gruppen var faktisk å bruke Nordenskiölds stasjon Polhem i Mosselbukta, men dit kunne ekspedisjonen ikke nå på grunn av de vanskelige isforholdene denne sommeren. Nils Ekholm ble utnevnt som leder for den svenske gruppen.

8 – Inngang på baksiden (nordsiden)

Det finnes en inngang på baksiden av huset mot fjellet. I 2020 var det den eneste brukbare inngangen. Opprinnelig fantes det et vindfang, men i dag er det ingenting igjen etter det.

9 – Siderom vestside (1)

Siderommet på nordvesthjørnet ble også brukt av forskerne i 1882-83. Den svenske ekspedisjonen omfattet 12 menn: 6 forskere og 6 arbeidere. Blant forskerne var den unge Salomon August Andrée som senere skulle bli berømt på tragisk måte da han forsvant med ballongen Ørnen under nordpolekspedisjonen ut fra VirgohamnaDanskøya i 1897. Ekholm, som var leder i 1882-83, skulle være med Andrée og tredjemannen Knut Frænkel på selve nordpolflyvningen. Under det første forsøket i 1896 kom Örnen ikke i luften, og i 1897 nektet Ekholm å være med. Han hadde nok noen anelser om at saken ville gå galt.

Det er nå en dør mellom dette rommet og det neste (10, siderom vestside 2) som ble senere tilføyet. Døren vises ikke på den originale grunnplanen.

10 – Siderom vestside (2)

Det er ikke mye med Svenskehuset som fortsatt er slik som det var i 1872 eller 1883. Interiøret er helt forsvunnet. Sent på 1900-tallet var huset nesten falleferdig og ble omfattende restaurert.

Overvintringen i 1882-83 gikk etter planen. Det vitenskapelige programmet ble utført som planlagt, og det var ingen stor dramatikk ved overvintringen. Det heter at Andrée trivdes ikke særlig godt under sitt første eventyr i Arktis. I motsetning til mange andre vendte han ikke tilbake til Spitsbergen eller andre polare strøk før han kom med ballongen for første gang i 1896 og for andre og siste gang i 1897.

11 – Loft

Det meste av loftet var et stort rom som skulle huse arbeiderne, ved siden av litt lagringsplass til utstyr.

12 – Fellesgraven

Men tilbake til de ulykkelige overvintrerne fra 1872-73. Flere forsøk ble gjort fra Norge for å komme dem til unnsetning, men ingen klarte å komme helt frem til Kapp Thordsen. Et skip hadde allerede passert Alkhornet ytterst i Isfjorden i midten av februar. På denne tiden var 15 menn på Kapp Thordsen fortsatt i live, men skipet måtte snu på grunn av mye is og dårlig vær. Også ble det jo antatt at mennene skulle klare seg godt fordi huset var godt og utstyrt med alt en trengte.

Men alle 17 menn på Kapp Thordsen ble funnet døde i juni 1873.

To døde allerede i januar. Begge to døde på den 19. og de ble gravlagt av de andre sammen i en dobbeltgrav. Alle andre ble funnet inne i huset. De ble gravlagt i en stor fellesgrav ved huset den 18. juni 1873.

Dagboken slutter den 19. april. Den siste mannen døde antageligvis bare kort tid før Ole Barth Tellefsen fant dem den 16. juni. Tellefsen var skipper på ishavsskuta Elida (selvfølgelig et annet skip enn det som hadde gått tapt ved Gråhuken vinteren før).

På grunn av denne tragedien er Svenskehuset også kjent som Spøkelseshuset.

I 1893-94 ble huset nok en gang brukt under en overvintring da skipper Sivert Brækmo og Johan Kristiansen, som bare var 10 år gammel, måtte bli der i ett år etter sommerfangstsesongen i 1893. De var på vei tilbake til Norge og hadde nesten nådd frem til fastlandskysten da de kom inn i en storm som blåste dem nordover igjen, hele veien til Spitsbergen og inn i Isfjorden. Etter vinteren på Svenskehuset kom de vel hjem den 25. august 1894.

I mange år tenkte man at de 17 mennene som døde i tragedien i 1872-73 hadde hengitt seg til latskap og lediggang, noe som man antok ville øke faren for skjørbuk. Derfor hadde man i det norske ishavsmiljøet ingen god oppfatning av dem. Dette opplevde deres familier som veldig ydmykende. Det heter at faren til en av dem til og med begikk selvmord.

I 2008 ble prøver tatt fra bein som ble funnet i graven til de to som hadde dødd først. Det kunne påvises at det var blyforgiftning som hadde vært dødsårsaken. Blyet kom fra loddetinnet som ble brukt for å låse hermetikkboksene som fantes i store mengder på Svenskehuset i 1872. Ingenting ble funnet på knoklene som tydet på skjørbuk (eller botulisme, for den saks skyld).

Resultatet av arbeidet gjort i 2008 og hele historien blir beskrevet i boka Tragedien i Svenskehuset. Forfatterne skriver at det gode omdømmet til mennene til syvende og sist hadde blitt gjenopprettet 135 år etter tragedien. De hadde tatt den dristige turen i åpne båter fra nordkysten til Kapp Thordsen i oktober 1872 for å sikre at mannskapene som ble igjen, skulle ha nok mat til overvintringen. De gikk imidlertid en forferdelig skjebne i møte, som de ikke kunne forstå og derfor heller ikke kunne forhindre på denne tiden.

I 2010 var presten fra Longyearbyen, Sysselmannen og en operasanger til stede ved Svenskehuset for en seremoni til minne om de avdøde.

Kilder

  • Gösta Liljequist (1993): High Latitudes. A history of Swedish polar travels and research
  • Kjell Kjær & Ulf Aasebø (2012): Tragedien i Svenskhuset

Tilbake

Legg igjen din kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Siste modifikasjon: 10.11.2020 · Opphavsrett: Rolf Stange
css.php