spitzbergen-3
fb  Spitsbergen Panoramabilder - 360 graders panoramabilder  de  en  nb  Spitsbergen Butikk  

Svenskehuset på Kapp Thordsen

En dramatisk ishavshistorie

Pano­Tour Kapp Thord­sen: Svenske­hu­set

Bruksan­vis­ning

Så snart du har åpnet den vir­tu­el­le turen kan du enten bru­ke kar­tet i ned­re hjør­net på venst­re siden eller bilde­lis­ten på ned­re kant for å navi­ge­re. Ellers kan du klik­ke på sym­bo­ler­ne innen­for det akti­ve pan­ora­ma­et, ofte på dører­ne, når dis­se er syn­li­ge, for å kom­me vide­re. Men det bes­te er kan­skje å la turen gå auto­ma­tisk, nes­te pan­ora­ma vil kom­me opp helt ale­ne etter en gjen­nom­gang. Du kan slå lyden av ved å klik­ke på sym­bo­let i ovre hjør­net til høy­re, teks­ten kan du også slå av på sam­me måte. Turen kan also vises på iPad eller and­re tablets om de har aktu­ell pro­gram­va­re.

Stas­jo­ner

  1. Svenske­hu­set på Kapp Thord­sen
  2. Hove­dinn­gan­gen (sør­si­den)
  3. Hove­drom (biblio­tek) 1, ves­t­siden
  4. Hove­drom (biblio­tek) 2, øst­siden
  5. Side­rom øst­side (1)
  6. Side­rom øst­side (2)
  7. Kjøk­ken
  8. Inn­gang på baks­iden (nordsi­den)
  9. Side­rom ves­t­side (1)
  10. Side­rom ves­t­side (2)
  11. Loft
  12. Fel­les­gra­ven

1 – Svenske­hu­set på Kapp Thord­sen

Svenske­hu­set står litt nor­døst for Kapp Thord­sen lengst sør i Dick­son Land. Her går Isfjor­den over i sine inners­te for­gre­nin­ger, Bil­lefjor­den og Sas­senfjor­den-Tem­pel­fjor­den.

Svenske­hu­set er det elds­te huset på Spits­ber­gen (men ikke det elds­te på hele Sval­bard, det er Ham­mer­festhu­set på Bjørnøya).

I 1864 fant Adolf Erik Nor­dens­ki­öld kopro­litt (fos­si­le avførin­ger som ofte inne­hol­der fos­for) i tri­as­sis­ke sedi­m­ent­lag i det­te områ­det. På den­ne tiden var det et etter­spurt råstoff som ble brukt til pro­duks­jon av gjød­sel. I fore­kom­s­ten så Nor­dens­ki­öld det øko­no­mis­ke grunn­la­get for en svensk kolo­ni på Spits­ber­gen, som på den­ne tiden var et ingen­manns­land.

2 – Hove­dinn­gan­gen (sør­si­den)

Det­te er hove­dinn­gan­gen på sør­si­den av Svenske­hu­set, som ven­der mot fjor­den. Den­ne inn­gan­gen var stengt med en stor pla­te fast­bol­tet på veg­ge­ne i 2020, men det var adgang til huset via inn­gan­gen på baks­iden.

Nor­dens­ki­öld fant spon­sorer til en liten ekspe­dis­jon for å under­søke fore­kom­s­ten nær­me­re. To unge menn ble satt i land på Kapp Thord­sen i juli 1870. Alt de fikk gjort under det­te førs­te for­søket, var å kom­me seg til­ba­ke ombord på ski­pet i sis­te liten før en storm gjor­de enhver trans­port mel­lom far­tøy og land umu­lig i fle­re dager. Det ble ikke før 5. august at de kun­ne gå i land igjen. Den­ne gan­gen ble de der i tolv dager for å gjø­re sine under­søkel­ser.

De var geo­lo­ger, beg­ge to. En het Hjal­mar Wilan­der og den and­re var Alfred Nathorst. Sist­nevn­te skul­le sene­re bli kjent som den leden­de figu­ren i svensk polar­forsk­ning man­ge år etter Nor­dens­ki­öld had­de truk­ket seg til­ba­ke.

3 – Hove­drom (biblio­tek) 1, ves­t­siden

Her står vi på ves­t­siden, i husets størs­te rom, i sen­tral belig­gen­het i førs­te etas­je. Rom­met ble brukt som arbei­ds­rom og biblio­tek av for­sker­ne under over­vint­rin­gen i 1882-83 (en his­to­rie som vi vil kom­me til­ba­ke til litt sene­re).

Etter de geo­lo­gis­ke under­søkel­se­ne i 1870 sat­te man i gang å for­be­re­de en kolo­ni på Kapp Thord­sen. AB Isfjor­den ble dan­net, og et hus ble byg­get på Kapp Thord­sen i 1872. Per Öberg, som i 1870 had­de vært med Nor­dens­ki­öld til Grøn­land, ledet kolo­nien sam­men med nord­man­nen Johan Tiberg som var en erfa­ren sti­ger. Det var i alt 27 per­soner som skul­le over­vint­re på Kapp Thord­sen, inklu­dert fle­re fami­lier med kvin­ner og barn. Tiberg had­de kona Sofie med, søn­nen Johan (16 år) og dat­te­ren Jaco­bi­ne (7). Det var også to hes­ter i kolo­nien, tolv gri­ser og en del høns. Først ble det byg­get et lite labo­ra­to­ri­um og fjø­set. Det var mind­re bygn­in­ger som kun­ne rei­ses fort slik at arbei­der­ne og dyr fikk tak over hodet.

Men Tiberg og Öberg så raskt at kolo­nien ikke had­de noen fremt­id på Kapp Thord­sen. Hav­ne­for­hol­de­ne kun­ne nep­pe vært ver­re. Kys­ten er vel­dig utsatt for vind og bøl­ger, og grunt vann gjør den van­skel­ig tilg­jen­ge­lig for far­tøy bort­sett fra lett­bå­ter. På land måt­te man klat­re 50 meter opp en bratt bak­ke, og så var det 800 m over bløt tun­dra til huset. Snart ble et lite jern­ba­ne­s­por byg­get for å gjø­re trans­por­ten let­te­re. Med det kun­ne 6 mann sky­ve 48 vogner med en sam­let last på 3,5 tonn til huset per dag.

Der­med var kolo­nien på det­te stedet ikke i en god utgangs­po­sis­jon med tan­ke på påli­te­lig logis­tikk og øko­no­misk fors­var­lig drift. Og uto­ver det­te var for­hol­de­ne ved kopro­litt­fo­re­kom­s­ten van­skel­i­ge­re enn man had­de tenkt. Uan­sett had­de kopro­litt som råstoff for gjød­sel, imid­lert­id fått kon­kurran­se fra den kje­mis­ke indus­trien.

Til syven­de og sist måt­te inves­to­re­ne kan­skje tak­ke Öberg for at tape­ne ikke ble enda stør­re enn de aller­e­de var. Han sør­get for at kolo­nien ble ned­lagt aller­e­de sene­re i løpet av den sam­me som­me­ren, og alle reis­te hjem. Det var bare et stort hus som var reist. Det er det­te huset som er kjent som Svenske­hu­set i dag. Et hus til av den sam­me typen var plan­lagt, men det ble aldri byg­get. Inn­ven­dig skul­le det­te and­re huset ha vært mer luks­u­riøst for å kun­ne til­by over­nat­ting til rike turis­ter om som­me­ren. Om vin­te­ren kun­ne det­te huset tje­ne som en reser­ve for over­vin­trer­ne i til­fel­le det skul­le opps­tå brann i deres hus. Sels­ka­pet had­de aller­e­de sjar­tret et skip som skul­le gå i pen­del­tra­fikk mel­lom Kapp Thord­sen, Skott­land, Eng­land, Sveri­ge og Dan­mark for å frak­te kopro­litt, annen last og pas­sas­je­rer.

Det var den rike indus­tri­man­nen Oscar Dick­son som ble sit­ten­de med regn­in­gen.

4 – Hove­drom (biblio­tek) 2, øst­siden

I sep­tem­ber 1872 – fort­satt det sam­me året da Svenske­hu­set had­de blitt byg­get – ble 6 nor­ske ishavsskip lig­gen­de fast i isen på nord­kys­ten av Spits­ber­gen. To ble innes­tengt ved Vel­komst­pyn­ten og fire ved Gråhu­ken. Sist­nevn­te lig­ger ikke langt fra Mos­sel­buk­ta, hvor Nor­dens­ki­öld holdt på å for­be­re­de alt for en over­vint­ring i den nybyg­de basen Pol­hem. Pla­nen var en ekspe­dis­jon til Nord­po­len til våren. Også Nor­dens­ki­öld had­de to skip inn­sper­ret av isen i Mos­sel­buk­ta. Dis­se ski­pene skul­le dratt hjem med man­ge folk dagen før isen kom. Hver­ken de nor­ske ski­pene eller Nor­dens­ki­öld had­de nok av for­syn­in­ger til så man­ge for en hel vin­ter, men det var ikke noe annet valg enn at fang­st­fol­ke­ne måt­te dra til Pol­hem den 1. desem­ber for å over­vint­re sam­men med Nor­dens­ki­ölds ekspe­dis­jon. Det ble de eni­ge om, og par­te­ne under­te­g­net en kon­trakt. Men slik skul­le det ikke bli: aller­e­de den 7. okto­ber dro 17 menn i to fang­st­bå­ter til Isfjor­den hvor de viss­te at det fan­tes et stort hus godt uts­tyrt med for­syn­in­ger og all slags uts­tyr på Kapp Thord­sen. De nåd­de frem til Svenske­hu­set aller­e­de den 14. okto­ber. Den lan­ge og far­li­ge rotu­ren had­de bare tatt en ukes tid. Så gjor­de de seg klar for over­vint­rin­gen.

De som var blitt igjen i isen, grei­de å få de to ski­pene som lå ved Ver­le­gen­hu­ken, ut etter en storm i novem­ber og seil­te til­ba­ke til fast­lan­det. Manns­ka­pet på alle 6 skip var med, men de 4 ski­pene ved Gråhu­ken måt­te etter­la­tes. Bare Johan Mat­ti­las Johan­nesen, den 58 år gam­le skip­pe­ren på sku­ta Eli­da, og kok­ken Gabri­el Anders­sen (17 år) bes­lut­tet å bli igjen på Gråhu­ken. Man ant­ar at Mat­ti­las håpet å red­de ski­pet sitt, men det kan også ha spilt en rol­le at han ikke var i stand til å gå den lan­ge turen over isen til ski­pene ved Ver­le­gen­hu­ken. I hvert fall over­vin­tret Mat­ti­las og Anders­sen på en vel­dig pri­mi­tiv hyt­te som de had­de byg­get ved å snu to fang­st­bå­ter. Sene­re brøt isen opp under en storm, men det var ikke mulig å red­de Eli­da, og ski­pet gikk tapt.

Mat­ti­las og Anders­sen døde da våren kom. Den sis­te anmer­knin­gen i dag­bo­ka ble skre­vet den 18. febru­ar. Det var Anders­sen som før­te pen­nen, men det var anta­ge­lig­vis Mat­ti­las som dik­ter­te. Han had­de vært på isha­vet i 42 av sine 58 år.

5 – Side­rom øst­side (1)

Samt­idig had­de de 17 men­ne­ne på Kapp Thord­sen lagt alt til­ret­te for en over­vint­ring på Svenske­hu­set som had­de alt som en kun­ne ha bruk for. Vi vil kom­me til­ba­ke til dem.

Vi vet ikke hva det­te rom­met skul­le bru­kes til da huset opp­rin­ne­lig ble reist i 1872, men det ble brukt av for­sker­ne under over­vint­rin­gen i 1882-83. I dag er det to sen­gekøy­er og et bord her.

6 – Side­rom øst­side (2)

Også det­te rom­met stod til rådi­ghet for for­sker­ne i 1882-83. Det var den svens­ke avde­lin­gen under det førs­te internas­jo­na­le polarå­ret som over­vin­tret på Kapp Thord­sen den­ne gan­gen. Det var en av tolv stas­jo­ner i Ark­tis, og i til­legg to i sub­ant­ark­tis­ke strøk (Sør-Geor­gia og Tier­ra del Fue­go) som ble dre­vet av for­skjel­li­ge land for å gjen­nom­fø­re et koor­di­nert pro­gram av viten­ska­pe­li­ge målin­ger innen geofy­sikk og meteo­ro­lo­gi. Det var tyske­ren Carl Wey­precht som had­de initi­iert polarå­ret.

7 – Kjøk­ken

Det­te rom­met ble brukt som kjøk­ken.

Under en kon­fer­an­se i St. Peters­burg had­de de for­skjel­li­ge nas­jo­nene blitt eni­ge om hvor stas­jo­nene skul­le lig­ge, og hvem som skul­le dri­ve dem. Nor­ge drev et obser­va­to­ri­um i Bos­sekop, øster­ri­ker­ne slo seg ned i Maria Musch­buk­taJan May­en, tysker­ne had­de en stas­jon på Baf­fin Island og en på Sør-Geor­gia, og for svens­kene falt val­get natur­lig­vis på Spits­ber­gen, hvor de had­de huset på Kapp Thord­sen som sto klart til bruk. Den opp­rin­ne­li­ge pla­nen for den svens­ke grup­pen var fak­tisk å bru­ke Nor­dens­ki­ölds stas­jon Pol­hem i Mos­sel­buk­ta, men dit kun­ne ekspe­dis­jo­nen ikke nå på grunn av de van­skel­i­ge isfor­hol­de­ne den­ne som­me­ren. Nils Ekholm ble utnevnt som leder for den svens­ke grup­pen.

8 – Inn­gang på baks­iden (nordsi­den)

Det fin­nes en inn­gang på baks­iden av huset mot fjel­let. I 2020 var det den enes­te bruk­ba­re inn­gan­gen. Opp­rin­ne­lig fan­tes det et vind­fang, men i dag er det ingen­ting igjen etter det.

9 – Side­rom ves­t­side (1)

Side­rom­met på nord­ves­th­jør­net ble også brukt av for­sker­ne i 1882-83. Den svens­ke ekspe­dis­jo­nen omfat­tet 12 menn: 6 for­ske­re og 6 arbei­de­re. Blant for­sker­ne var den unge Salo­mon August Andrée som sene­re skul­le bli berømt på tra­gisk måte da han fors­vant med bal­lon­gen Ørnen under nord­pol­ek­spe­dis­jo­nen ut fra Vir­go­ham­naDan­s­køya i 1897. Ekholm, som var leder i 1882-83, skul­le være med Andrée og tred­je­man­nen Knut Fræn­kel på sel­ve nord­pol­flyv­nin­gen. Under det førs­te for­søket i 1896 kom Örnen ikke i luf­ten, og i 1897 nek­tet Ekholm å være med. Han had­de nok noen anel­ser om at saken ville gå galt.

Det er nå en dør mel­lom det­te rom­met og det nes­te (10, side­rom ves­t­side 2) som ble sene­re til­føy­et. Døren vises ikke på den ori­gi­na­le grunn­pla­nen.

10 – Side­rom ves­t­side (2)

Det er ikke mye med Svenske­hu­set som fort­satt er slik som det var i 1872 eller 1883. Inte­riø­ret er helt fors­vun­net. Sent på 1900-tal­let var huset nes­ten fal­le­fer­dig og ble omfat­ten­de restau­rert.

Over­vint­rin­gen i 1882-83 gikk etter pla­nen. Det viten­ska­pe­li­ge pro­gram­met ble utført som plan­lagt, og det var ingen stor dra­ma­tikk ved over­vint­rin­gen. Det heter at Andrée triv­des ikke sær­lig godt under sitt førs­te even­tyr i Ark­tis. I mot­set­ning til man­ge and­re vend­te han ikke til­ba­ke til Spits­ber­gen eller and­re pola­re strøk før han kom med bal­lon­gen for førs­te gang i 1896 og for and­re og sis­te gang i 1897.

11 – Loft

Det mes­te av lof­tet var et stort rom som skul­le huse arbei­der­ne, ved siden av litt lag­rings­plass til uts­tyr.

12 – Fel­les­gra­ven

Men til­ba­ke til de ulykke­li­ge over­vin­trer­ne fra 1872-73. Fle­re for­søk ble gjort fra Nor­ge for å kom­me dem til unn­set­ning, men ingen klar­te å kom­me helt frem til Kapp Thord­sen. Et skip had­de aller­e­de pass­ert Alk­hor­net ytterst i Isfjor­den i mid­ten av febru­ar. På den­ne tiden var 15 menn på Kapp Thord­sen fort­satt i live, men ski­pet måt­te snu på grunn av mye is og dår­lig vær. Også ble det jo antatt at men­ne­ne skul­le kla­re seg godt for­di huset var godt og uts­tyrt med alt en treng­te.

Men alle 17 menn på Kapp Thord­sen ble fun­net døde i juni 1873.

To døde aller­e­de i janu­ar. Beg­ge to døde på den 19. og de ble grav­lagt av de and­re sam­men i en dob­belt­grav. Alle and­re ble fun­net inne i huset. De ble grav­lagt i en stor fel­les­grav ved huset den 18. juni 1873.

Dag­bo­ken slut­ter den 19. april. Den sis­te man­nen døde anta­ge­lig­vis bare kort tid før Ole Barth Tel­lef­sen fant dem den 16. juni. Tel­lef­sen var skip­per på ishavss­ku­ta Eli­da (selv­føl­ge­lig et annet skip enn det som had­de gått tapt ved Gråhu­ken vin­te­ren før).

På grunn av den­ne tra­ge­dien er Svenske­hu­set også kjent som Spøkel­ses­hu­set.

I 1893-94 ble huset nok en gang brukt under en over­vint­ring da skip­per Sive­rt Bræk­mo og Johan Kris­ti­an­sen, som bare var 10 år gam­mel, måt­te bli der i ett år etter som­mer­fangst­se­son­gen i 1893. De var på vei til­ba­ke til Nor­ge og had­de nes­ten nådd frem til fast­land­s­kys­ten da de kom inn i en storm som blås­te dem nord­o­ver igjen, hele vei­en til Spits­ber­gen og inn i Isfjor­den. Etter vin­te­ren på Svenske­hu­set kom de vel hjem den 25. august 1894.

I man­ge år tenk­te man at de 17 men­ne­ne som døde i tra­ge­dien i 1872-73 had­de hen­gitt seg til lats­kap og ledig­gang, noe som man antok ville øke faren for skjør­buk. Der­for had­de man i det nor­ske ishavs­mil­jøet ingen god opp­f­at­ning av dem. Det­te opp­lev­de deres fami­lier som vel­dig ydmy­ke­n­de. Det heter at faren til en av dem til og med begikk selv­mord.

I 2008 ble prø­ver tatt fra bein som ble fun­net i gra­ven til de to som had­de dødd først. Det kun­ne påvi­ses at det var blyf­or­gift­ning som had­de vært død­sår­sa­ken. Bly­et kom fra lod­de­tin­net som ble brukt for å låse her­me­tikkbok­se­ne som fan­tes i store meng­d­er på Svenske­hu­set i 1872. Ingen­ting ble fun­net på kno­k­le­ne som tydet på skjør­buk (eller botu­lis­me, for den saks skyld).

Resul­ta­tet av arbei­det gjort i 2008 og hele his­to­ri­en blir bes­kre­vet i boka Tra­ge­dien i Svenske­hu­set. Forfat­ter­ne skri­ver at det gode omdøm­met til men­ne­ne til syven­de og sist had­de blitt gje­nop­pret­tet 135 år etter tra­ge­dien. De had­de tatt den dris­ti­ge turen i åpne båter fra nord­kys­ten til Kapp Thord­sen i okto­ber 1872 for å sik­re at manns­ka­pe­ne som ble igjen, skul­le ha nok mat til over­vint­rin­gen. De gikk imid­lert­id en forf­er­de­lig skjeb­ne i møte, som de ikke kun­ne fors­tå og der­for hel­ler ikke kun­ne for­hind­re på den­ne tiden.

I 2010 var pres­ten fra Lon­gye­ar­by­en, Sys­sel­man­nen og en opera­san­ger til stede ved Svenske­hu­set for en seremo­ni til min­ne om de avdø­de.

Kil­der

  • Gös­ta Lil­je­quist (1993): High Lati­tu­des. A histo­ry of Swe­dish polar tra­vels and rese­arch
  • Kjell Kjær & Ulf Aase­bø (2012): Tra­ge­dien i Svens­khu­set

Til­ba­ke

Legg igjen din kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

BØKER, KALENDER, POSTKORT OG MER

Dette og mye mer får du i Spitsbergen-Svalbard nettbutikken.

Siste modifikasjon: 10.11.2020 · Opphavsrett: Rolf Stange
css.php