Dagens vær er ikke det beste, men uansett tar vi en liten spasertur i Engelskbukta og beundrer blomster og noen graver og en spekkovn fra den tidlige hvalfangstperioden.
Senere besøker vi Ny-Ålesund med alt som følger med: gamle historier og modern forskning, Kongsfjordbutikken og kullgruvedrift, nordpolekspedisjoner og byliv på (nesten) 79 grader nord.
Ifølge værmeldinga blir det gråvær også de neste dagene og nordlig vind i morgen. Vi peiser avsted og nordover før motvinden setter inn.
Forlandsundet var fortsatt gjemt i tåka, så det var bare å fortsette. Vi prøvde St. Jonsfjorden. Snakk om rett plass og rett tid! Det var vakker solskinn på breene der inne. Det var veldig mye breis som drev i fjorden, fra de 2 veldig aktive breene lengst inne. En av dem holder for tiden på å fremstøte; posisjonen vi hadde nådd med Antigua i 2019 viste seg å være inntatt av breen nå. Nabobreen trekker seg tilbake, som de fleste av Svalbards isbreer.
Det var bare å bruke hele dagen i området, så det ble fjelltur, skipscruise og en ilandstigning på en småøy som hadde kommet frem fra isbreen i de siste årene. Det er sikkert ikke mange som hadde vært i land der før oss!
Det er fortsatt mandag, 09. august, og dagen har enda ikke tatt slutt. Etter en liten stund med tåke og noen dønninger hilser Forlandsundet med sol og flere dusin finnhvaler!
Senere den samme kvelden kommer tåka inn igjen akkurat etter vi hadde droppet ankeren ved Prins Karls Forlandet. Likevel gikk vi en liten tur i land for å se på en gruppe hvalrosser der.
Det var overskyet i dag, men likevel fint og stille og Erdmannflya lå fristende rett foran oss, en utstrakt tundraslette med mange reinsdyr og vakkert landskap. Vi brukte det meste av dagen å krysse Erdmannflya og møtte Heinrich og Arctica II igjen i Ymerbukta. Etter en sving innover Esmarkbreen er vi nå i ferd med å forlate Isfjorden. Verden rundt oss ligger i tåka, men det er liksom godt å få en pause nå. Senere skal vi sette kurs nordover gjennom Forlandsundet.
Endelig, etter nesten 2 år, kan vi seile igjen på Svalbard! Vi kan nesten ikke tro det, men nå er vi underveis, skipper Heinrich, min kollega Helga, jeg og ni som ser frem til å oppleve mye de neste 18 dager.
Vi får en ilandstigning allerede den første kvelden, i Borebukta, på nordsiden av Isfjorden. En hvalross og fantastisk utsikt over et ustrakt sletteland i midnattsolens lys.
Som sagt ligger fokuset på livet utendørs i disse dagene og i tillegg er det jo alltid noe å gjøre i Longyearbyen. Så laptoppen står for det meste på standby og bra er det. Men vandrestøvlene er hyppig i bruk, eller zodiac’en.
SV Antigua tilbake på Svalbard
Antigua i Ymerbukta.
Vi tok en tur bortover dit for å møte skipet der.
Gode gamle Antigua er tilbake! Vi tok gummibåten ut for å møte skipet i Ymerbukta hvor de hadde ankret opp for å få en liten pause etter overfarten. Det var bra å se skipper Mario og hele besetningen igjen! Vi tok anledningen sammen for å gjøren en liten avstikker til Colesbukta før vi nådde frem til Longyearbyen hvor mannskapet nå holder på med å gjøre skipet klart før den første turer begynner neste uke. Jeg ser frem til å være med i noen uker fra slutten av august. Men først skal jeg ut med SY Arctica II, en lokal seilbåt.
Med Mario, kaptein på SV Antigua, i Colesbukta.
Pyramiden og Dickson Land
Nå er det allerede gått en stund siden vi var i Pyramiden i juli. En av våre turer hadde til formål å finne en forsteinet skog som ble tildekket med silt og leire en gang for snart 400 millioner år siden. Mange trær står fortsatt sånt i fjellet som de vokste denne gangen, til en flom brakte sedimentene som ødela skogen. I dag gjør elvas erosjon at deler av skogen kommer frem til dagens lys igjen her og der. En annen del hadde vi allerede sett i fjor, men hvis man er så heldig å være i området under dette geologisk korte øyeblikket når skogen ligger i dagen for snart å bli ødelagt og borte for godt, så er det bare å ta anledningen.
Og ellers mener jeg uansett at Dickson Land er bland Svalbards vakreste strøk!
Svalbard! Natur! Det å være på tur! Fantastisk …
Det er saken i et nøtteskall 🙂 absolutt det det dreier seg om her og nå for oss i og rundt omkring Longyearbyen. Resten får bare vente. I år har jeg allerede brukt altfor mye tid på dataen, det får ta et skritt tilbake nå, ellers kunne reisebloggen min allerede fått mye pålegg i det siste.
Men i dag tar vi en pause, og da er det å hale litt innpå.
Foredragsserien «Den arktiske onsdagen» var en god anledning å se nærmere på forskjellige historier og emner som er viktige for meg. Og det er både vakkert og viktig å kunne gjøre det på åstedet. Er det noen som husker foredraget om Martin Conway’s «First crossing of Spitsbergen» (slik var tittelen til Conway’s bok om ekspedisjonen) som jeg holdt i april (online, på tysk)?
Siste uke ble det anledning å følge et lite stykke i Conway sine fotspor. Conway og Garwood hadde til hensikt å finne en rute fra Adventfjorden sørover til Van Mijenfjorden (den gangen kjent som «Low Sound»). På grunn av en utpreget mangel av topografisk informasjon – det var jo nettopp grunnen for å legge ut på denne ekspedisjonen – valgte Conway en rute som i dagens lys syner ganske merkelig, og så ble det en ganske lang og krevende tur på 40 km.
Conway og Garwood følgte denne dalen i 1896 nedover til de kom frem til Reindalen, som kan skimtes i det fjerne. Dermed hadde de funnet en rute fra Adventfjord til Van Mijenfjord.
Det gjorde vi ikke, vi nøyde oss med Bolterdalen, men her finnes det alt som kan bidra til å gjøre en fottur i arktisk terreng morsomt, dvs mer eller mindre krevende: våtmark, elver og morener.
Belønningen venter i form av den vakre naturen, med alt fra fargerike blomster over dyrelivet – mange reinsdyr med en del kalver blant dem – og forstenet tre fra tertiærtiden.
Etter endt tur var det bare å ta bilen og kjøre hjem til Longyearbyen. Conway i sin tid kom tilbake til leiret i stygg regnvær. En av hans to hester hadde rømt; det stakkars dyret hadde åpenbart ikke til hensikt å fortsette med den slitsomme turen gjennom endeløs våt og tung snø. Ponnyen hadde løpt hele veien tilbake til Advent Point (i nærheten av dagens flyplass), og en av Conways norske ledsagere måtte gå samme hele veien for å hente dyret tilbake! Det var denne episode som gav Bolterdalen navnet sitt (engelsk: to bolter = å rømme).
Galleri – Bolterdalen
Noen inntrykk fra Longyearbyen og turen i Bolterdalen:
Endelig – Svalbard! Det tok jo litt tid denne gangen, men nå er vi på plass og har installert oss igjen i det lille hjemmet vårt i Longyearbyen. Med mange planer og forhåpninger. Men ingenting er satt i stein i disse dager. Vi får se.
På den tyske og den engelske versjonen av denne bloggen har jeg skrevet at det tar sin tid å sjekke inn på flyplassen Oslo Gardermoen. Det behøver jeg vel neppe å nevne her. Som andre ting heller. Noen har lurt litt på hvorfor jeg har skrevet en del meldinger i det siste som jeg ikke har skrevet på den norske siden. Her er det snakk om ting som innreiseregler osv som nordmenn får med på NRK dagsnytt hver kveld. Jeg syntes at det er kanskje ikke helt på sin plass om jeg skriver om slike saker her på denne norske siden. Men hvis noen er nysgjerrig så er det jo bare å ta en titt på den engelske eller tyske utgaven av denne siden.
Og hvis du skal handle på Svalbardbutikken for første gang i år, bør du også planlegge med litt ekstra tid. Den er omtrent dobbelt så stor som før. Men ikke alt er helt perfekt (men det blir det jo sikkert snart) …
Et hjørne i Svalbardbutikken i Longyearbyen.
Spørsmål til Spitsbergen-nerds: her er det noe som ikke stemmer … hva er det? 🙂
Endelig – Svalbard! Noen første inntrykk fra Longyearbyen