En livlig bris fyllte seilene på turen nordover. For noen år siden fremstøtte Comfortlessbreen i Engelskbukta slik at hele landskapet rundt den forandret seg voldsomt. Geomorfologi live! Og en anledning til en fin, lett bretur.
Noen timer senere er vi i Krossfjorden. Her finnes det solskinn, blå himmel, bratte fjell, oppsprekkede breer, tallrike sjøfugler – polarlomvi, lundefugl, for å nevne bare noen få – grønne lier og vakre blomster.
Galleri – Engelskbukta, Fjortende Julibukta – 28. juni 2019
Sørover – det skulle jo bety Hornsund for oss. Men vi ombestemte oss etter å ha sjekket den siste værmeldinga. Det skal bli ganske stygg vær på sørøstsiden de neste dagene.
Da holder vi oss gjerne borte, og dermed blir Bellsund stedet for oss. Det er litt grå, med en lav skydekke, men ellers fint, stille og rolig, når ankeren går ned etter frokosten.
Det er mye historie i Recherchefjorden, mye å fortelle fra flere flere hundre år. De første overvinterne, Tsjitsjagov’s dårlig planlagt ekspedisjon, den vellykkede Recherche-ekspedisjonen, den ulykkelige seilasen til Monte Cervantes og den litt mysteriøse Gjæver-villaen.
Andre historier går lengre tilbake i tiden. Den fossile morenen som vi finner sør for Renardbreen er nesten 600 millioner år gammel!
Senere drar vi ut på en nydelig tundra-tur i Van Keulenfjorden. Her er det mange nysgjerrige reinsdyr. Vi når frem til noen flotte utsiktspunkter og nyter det vakre og spennende landskapet før vi vender tilbake til båten, litt sent for middagen.
Klikk på miniatyrbildet for å åpne forstørret versjon av et spesielt bilde.
Jeg kan nesten ikke tro hva som jeg ser når kaptain Robert viser meg den siste værmeldinga. Sørøst Svalbard, hvor vi hadde egentlig tenkt oss hen, vil snart bli et lite hyggelig sted. Sørkappet er jo kjent som et værhard sted, og det blir det i alle fall i flere dager framover. Da er det bare å være fleksibel og så setter vi kurs mot nord igjen. Det ser kanskje litt rart ut på kartet, men det må vi jo ikke bry oss om.
De siste to ukene i Longyearbyen gikk veldig fort forbi … og nå er vi allerede på tur igjen. Det er 2 ½ uker med SV Antigua kryss og tvers over hele Svalbard. Vel, så langt vi rekker. Nordkysten er fortsatt pakket med tett drivis. Så vi kommer nok til å utforske sørsiden og sørøstkysten litt mer. Men til å begynne med tar vi en liten tur nordover. Vi fikk bekreftet at det er en god del hvalrosser i Forlandsundet. Værmeldinga passer bra. En dag med vindstille for å dra ut på tur og så litt nordlig vind som vil fylle seilene på veien sørover senere. Det passer utmerket.
Den første dagen på turen våkner vi godt forankret ved en landtange i Forlandsundet. Her ligger 40-50 hvalrosser og hviler … og to isbjørner! Ei binne med en toårsunge spaserer mot hvalrossene.
Det ble en veldig spennende morgen. Med gummibåtene kom vi inn i en god posisjon til å være „flue på veggen“. Bjørnene prøvde å lage panikk blant hvalrossene men lykkedes ikke med det og så trukket de seg tilbake etter hvert for så å spasere litt frem og tilbake langs stranden. En fantastisk opplevelse å følge med på slikt!
Det er bare utrolig hvor fort tiden går. Det var jo ingen kort tur, men dagene var fulle og spennende. Nå er vi tilbake i Isfjorden og sola kommer frem igjen. Det er noe som vi har fortjent, ville jeg mene; vi har ikke sett mye sol de siste dagene.
Alle har lyst å få set litt mer av det fantastiske dyrelivet, så vi cruiser buktene på Isfjordens nordside. Vakkert landskap overalt. Og så er det liv av en eller annen slags mange steder. Hvalrosser i Borebukta. Og til og med en isbjørn ved Sveabreen. Han (eller hun) holder på med å spise en sel. En fantastisk opplevelse.
Det er mye is rundt omkring oss, noen isflak og mindre isfjell som driver rundt, fastis mellom oss og breen, og mye snø på fjellene. Vi nyter det hele med tid og stillhet. Og til syvende og sist hopper vi i gummibåten for å ta avskjed fra isen for denne gangen.
Det er flott å komme tilbake til tundraen etter så mye snø og is på nordkysten. Det er selvfølgelig fortsatt mye snø også her, på den sentrale vestkysten i Forlandsundet, men det er nå mer åpen tundra enn snø, noe som både gjess og reinsdyr gleder seg over. Vi har til og med funnet rødsildre med helt ferske blomster!
Vi går i land i Eidembukta og deler oss opp i tre uker for å dra ut på tur, langs den vakre kystlinjen og litt innlands, til noen åser for å nyte utsikten. Som alltid får Ingolf det til å finne noen spennende fuglearter, som turens første polarsvømmesniper og til og med noen svartander, neppe et dagligdags syn på Svalbard. Noen steder er snøen fortsatt dyp og det er tungt å gå, men samtidig er det morsomt og det er jo også bra å brenne noen kalorier 🙂
Senere seiler vi nordover til St. Jonsfjorden. Her tar vi en tur mot fastiskanten og deretter kaster vi anker i bukta foran Gaffelbreen. Her går vi også i land. Noen tar en tur opp moreneryggen for å nyte utsikten over bukt og bre mens andre spaserer til en liten, vakker hytte, byggd av Per Jonsson, en av Svalbards siste isbjørnjegere, for bruk i fritiden mens han hadde jobb i Ny-Ålesund.
Klikk på miniatyrbildet for å åpne forstørret versjon av et spesielt bilde.
Tilbake på Antigua er det på tid å feire litt. Det var en fantastisk flott tur, og det er det selvfølgelig fortsatt, vi har jo hele dagen i morgen igjen for flere vakre opplevelser. Annika, Christin og Jana har lagt alt til rette for fest, og Sascha har mye godt på grillen. Tusen takk til dere alle sammen – det er en utrolig fin kveld i hyggelig selskap og naturskjønne omgivelser!
Det er helt fantastisk hvor fort ting forandrer seg her oppe: i går var Danskegattet isfritt og bare en dag senere er det isflak overalt. Vi foretrekker å holde oss borte fra dette grunne, isfylte farvannet og velger å følge vestsiden av Amsterdamøya nordover.
Drivis rundt nordvesthjørnet av Spitsbergen! Det er slik det gjerne var i gamle dager – bare at det var godt inn i juli måned det pleide å være, og nå er det tidlig i juni.
Vi passerer et felt med åpen drivis etter den andre, og noen øyer som Fuglesongen, hvor tusenvis av alkekonger hekker, og Klovningen. Senere når vi frem til munningen til Raudfjorden. Her tar vi en kjapp tur med småbåten i drivisen før den blir altfor tett. Snart er det bare å forsvinne, vi har jo ikke planlagt å overvintre her!
I mellomtiden er drivisen blitt tettere rundt Amsterdamøya, så turen tilbake tar mer tid. Det er fantastisk – nå er det naturen som skriver ruteplanen! Det er jo sånt det skal være i Arktis. Sent på kvelden slår vi maskinen av og driver i åpen drivis for å få sove litt. Dagen etter tar det hele morgen å navigere gjennom Smeerenburgfjorden og Sørgattet, og så når vi åpent vann utenfor vestkysten.
Klikk på miniatyrbildet for å åpne forstørret versjon av et spesielt bilde.
Nå følger vi kysten sørover. Være er grått og kjedelig. Sent på kvelden når vi fram til Prins Karls Forlandet, hvor vi går i land for å se på en liten gruppe hvalrosser. Dyrene er ganske aktive og dermed blir det en fin avslutning for denne dagen.
Etter en natts seilas hadde vi nådd frem til Spitsbergens nordvesthjørnet. Her var det fortsatt veldig mye snø overalt, så vi fikk trugerne frem og gikk en liten men deilig tur på Danskøya.
På vei til Smeerenburgbreen fant vi to hvalrosser. En av dem ble veldig nysgjerrig og kom svømmende mot oss. Dyreopplevelsene som er basert på dyrenes nysgjerrighet er jo alltid de beste!
Så tok vi anledningen til å ta opp en gammel ishavstradisjon ved å sende post fra Postholmen i Kobbefjorden på Danskøya. Her pleide mannskaper på nordgående ishavsskip å legge igjen post som sørgående båter kunne ta med til fastlandet. Vi får se om noen finner våre postkort som er forsvarlig nedpakket og gjemt i varden i Kobbefjorden.
Været i Forlandsundet var ikke helt som planlagt etter værmeldinga. Det som vi faktisk fikk var liten kuling rett fra nord, noe som gjorde alt litt ubehagelig til vi hadde nådd frem til stille farvann i Krossfjorden. Det var bra med en liten spasertur etter den litt røffe seilasen. Vi kikket på restene etter værstasjonen som ble drevet i Ebeltofthamna mellom 1912 og 1914 og senere besøkte vi en sjøfuglkoloni lenger nord i Krossfjorden.
Galleri – Forlandsund & Krossfjord – 03. juni 2019
Vi var alle sammen veldig spent på hva som dagen ville bringe – det hadde vært mange isbjørnobservasjoner i Billefjorden i det siste. Til og med i går hadde det vært ikke mindre enn 3 bamser her i området, så her tenkte vi måtte det jo være noe å se. Snart etter frokosten var vi i gang, det var bare noen få sjømil til iskanten i Billefjorden.
Det gikk ikke mye tid til vi hadde sett isbjørn på fastisen ved Nordenskiöldbreen. Litt langt borte, for langt for å ta brukbare bilder. En bjørn spiste frokost, han hadde åpenbart fått tak i en sel, den andre ruslet rundt og ventet på sjansen sin å få noen godbiter, han også. Vi fulgte med fra skipet som lå ved iskanten. Hele skuespillet var så vidt synlig i kikkerten og med Ingolf sin teleskop fikk man jo upåklagelige observasjoner. Bare for å ta bilder var avstanden godt over grensen.
Klikk på miniatyrbildet for å åpne forstørret versjon av et spesielt bilde.
Senere tok vi en tur i land i Skansbukta. På sørsiden der hadde det vært en god del reinsdyr, som vi så flere av på nært hold, og vi nytet utsikten og solskinn etter en litt anstrengende gåtur i den tunge, våte dypsnøen.
Flere hundre tappre maraton-løpere dreier sine runder i og rundt Longyearbyen mens vi holder på med å gjøre oss klar. Det er utrolig mye som skal til for en langtur på Svalbard, utstyr, kamera med diverse lenser, ditt og datt og mye mer.
Noen timer senere er vi klar til å sette i gang. Kaptain Robert hilser alle velkommen ombord Antigua og etter en liten introduksjon er vi snart busy med å få seilene opp i vinden. Sola skinner fra en blå polarhimmel og en fin, frisk bris hjelper til med å komme oss ut i Isfjorden. Vi setter kurs nordover mot Skansbukta hvor vi kaster ankeren.
Galleri – Longyearbyen – Skansbukta, 01. juni 2019
Klikk på miniatyrbildet for å åpne forstørret versjon av et spesielt bilde.
Det er en fantastisk kveld med vakker midnattsol og mye dyreliv rundt omkring oss. Mange reinsdyr beiter på åpne tundraflekker, flere polarrev løper og leker og det er forbausende mange praktærfugl blant de hundrevis av ærfuglene langs fjæra.
Da er vi snart klar til å sette i gang med sommersesongen. Mottoen er «Svalbard under seil» og i morgen (lørdag) setter vi kurs fra Longyearbyen for å nyte forsommeren her i nord, oppdage vakre Svalbard-landskap, is og dyrelivet fra en flott seilbåt!
Svalbard under seil: med SV Antigua til isen.
Og dette betyr selvfølgelig at den arktiske bloggen vil bli oppdatert igjen regelmessig. Det vil absolutt lønne seg å komme tilbake til denne siden og følge oss på eventyr i arktis, når vi seiler inn i Svalbards vakre fjorder, til avsidesliggende øyer og når vi møter dyrelivet! Denne sommeren tar vi flere turer med SV Antigua på Svalbard, men vi legger også ut med SY Artica II i samme området og det går da også en tur til Østgrønlands mektige fjorder med SY Anne-Margaretha.
Hvis du har lyst å være med oss en tur i realiteten – turbeskrivelsene for 2020 er nå online. (bare på tysk, beklager, men det blir språket ombord på disse turene).
Våren er ankommet på Norges øyer i Arktis. Tidlige arter som snøspurven og alkekongen kom allerede i april og fyllte tundra og fjellur med sang (snøspurv) og latter (alkekonge).
Med noen minusgrader er det fortsatt litt kjølig her, men likevel blir de snøfrie tundraflekkene nå større og større med hver dag som går og vann begynner å løpe i elvene.
Tundraen kommer gjennom snøen i Adventdalen.
Nå har de fleste trekkfuglarter returnet til sine hekkeområder på Svalbard. For en god ukes tid siden dukket plutselig noen kortnebbgås opp på tundraen langs veiene i og ved Longyearbyen, og hvitkinngåsa fulgte ikke langt deretter.
Ringgås ved Adventfjorden (en hvitkinngås i bakgrunnen).
Og så fulgte mange flere. Det var mange hundre som kom i løpet av noen få dager og satte i gang med å bygge opp reserver på snøfrie tundraflekker. Rundt omkring Longyearbyen forsvinner snøen regelmessig flere uker tidligere enn på Svalbard ellers, og derfor er Adventdalen og Longyearbyen et spesielt fuglområde for arter som beiter på vegetasjon. Senere vil mange arter flytte seg til sine hekkeområder andre steder på øya.
Ringgås i Adventfjorden (kortnebbgås i foregrunnen).
For tiden er det lett å se og å ta bilder av alle 3 gåsearter som hekker på Svalbard på relativt nært hold, samt flere arter som ærfugl, praktærfugl og mange flere, i Longyearbyens nærområder og til og med i byen. Senere, når de har flyttet seg til sine respektive hekkeområder, vil det bli mye vanskeligere. Da vil de fleste artene også være veldig skye.
Spesielt ringgåsa vil da være en vanskelig art å se, den er ikke en dagligdags syn om sommeren. Derfor er det en spesiell fornøyelse for fuglinteresserte å se denne arten nå langs fjæra rett ved Longyearbyen. Så lenge du holder deg litt i bakgrunnen, bak hus eller inne i bilen, er faren for forstyrrelse da også ganske liten.
Alle tre gåsearter som hekker på Svalbard i et bilde: kortnebbgås, hvitkinngås og ringgås. Adventfjorden.
Så det er litt artig å få tatt et bilde som dette har, som viser alle tre gåsearter som hekker på Svalbard i et bilde: kortnebbgås (øverst til venstre), hvitkinngås (nederst til venstre) og ringgås (nederst til høyre).
Du som leser dette har åpenbart allerede funnet frem til denne siden, men visste du at den er rykende fersk, i hvert fall denne norske utgaven på www.spitsbergen-svalbard.no?
Ellers har siden egentlig en ganske lang historie. Jeg begynnte å jobbe med den tyske versjonen www.spitzbergen.de i 2006 og siden det har den vokst og nå er den uten tvil den største websiden som dreier seg om Svalbard og ikke noe annet. Siden omhandle alle emner av interesse, alle deler av hele øygruppen, dyrelivet, planter og mye annet og på den store og fortsatt voksende samlingen av Svalbard-panoramabilder kan du reise rundt over hele Svalbard, inkludert de mest avsidesliggende strøk, fra Bjørnøya til Sjuøyane, du kan besøke frøhvelvet og Spitsbergens siste kullgruve i Lunckefjellet, for å nevne bare noen få. En side med nyheter og en reiseblogg som tar deg sammen med forfatteren gjennom alle årstider er også med.
Etter guideboka Svalbard – Norge nærmest nordpolen kom ut på norsk i 2017 ble det klart at hjemmesiden måtte bare fulge etter. Og det skjedde nå etter flere ganske intense måneder. Det er fortsatt noen engelske sider gjemt her og der, sammen med teamet av oversettere holder jeg fortsatt på med å få dem oversatt. Så du er heldig hvis du finner en 😉
Tusen takk til dere som hjalp til med prosjektet! Det var en flott gjeng som gikk i gang med å oversette mange, mange sider:
Ida Elisabeth Aarvaag
Cecilie Bergheim
Marie Brekkhus
Mari Buck
Jannicke Høyem
Jesper Kirkhus
Tina Ottenheym
Aina Rogstad
Elisabeth Schoch
Veronika Sund
Ida Elisabeth Veldman
Ivar Våge
Årets svanesang? Rett i tide for slutten av denne vintersesongen dukket en dvergsvane opp ved Longyearbyen, noe som er en ornitologisk raritet på Svalbard. Svaner er ikke blant hekkefuglene så langt i nord, men likevel er det observasjoner en gang iblant.
Dvergsvane (Cygnus bewickii) i Adventdalen.
Saken kan være litt forvirrende fordi man finner to latinske navn for denne arten: både Cygnus bewickii og Cygnus columbianus er i brukt hvis man sjekker forskjellige steder på nettet. På den engelske Wikipedia-siden står det at «The two taxa within it are usually regarded as conspecific, but are also sometimes … split into two species: Bewick’s swan (Cygnus bewickii) of the Palaearctic and the whistling swan (C. columbianus) proper of the Nearctic.»
Ifølge artsobservasjoner.no er det så langt bare 5 observasjoner av dvergsvaner på Svalbard, inkludert den aktuelle. Den eldste som er registrert er fra 1987.
Dvergsvane og kortnebbgås.
Det finnes også observasjoner av sangsvanen (Cygnus cygnus) på Svalbard, som ser ut til å besøke øya litt hyppigere enn dens mindre slekting, dvergsvanen. Det er 24 registrerte observasjoner av sangsvanen siden 1992 på Svalbard, inkludert 7 på Bjørnøya.
Dvergsvane og kortnebbgås.
Men i dette tilfellet har lokale fuglentusiaster konkludert med at det må være snakk om en dvergsvane, noe denne forfatteren, som ikke er noen spesialist i saken, gjerne tar til etterrettning. Den aktuelle dvergsvanen ser i hvert fall ut til å trives sammen med noen kortnebbgås i Adventdalen, ikke langt fra Longyearbyen.
Dvergsvane og kortnebbgås i Adventdalen.
Disse bildene ble tatt uten å forstyrre fuglene på god avstand med 1200 mm brennvidde.
Det var også en del reinsdyr i området som var ganske åpenbart fornøyde med utviklingen som går helt klart mot sommeren. Tundraflekker uten snø holder på med å vokse, slik at adgang til næring blir mye lettere nå. Snøskutere står på lageret nå og vintersesongen er nærmest avsluttet, og folk og dyr er dermed klare til å ønske sommeren velkommen på Svalbard.
Våren er rett bak hjørnet nå da det går mot midten av mai, og snart er vintersesongen over. Men vi har noen fine vinterdager igjen, med sol og milde minusgrader, etter en april måned som var litt … blandet, for å si det sånt. Da er det bare å ta anledningen å dra ut på tur i vintermodus.
Vi drar heller effisient østover gjennom de forskjellige dalene. Adventdalen, Eskerdalen og Sassendalen, en etter den andre. Vi drar bare østover, denne gangen blir turen lang.
Ved Rabotbreen lar vi dalene med sine – fortsatt stort sett snødekte – tundralandskap bak oss. Her begynner det vidstrakte is- og brelandskap som dekker store deler av Svalbard. Men også her i den mektige morenen Rabotbreen er det ganske tydelig at våren er ikke langt unna. I noen små isgrotter henger istapper fra taket. Selv om det er fortsatt kuldegrader så skinner sola kraftig nok for a smelte litt breis.
Liten isgrotte i morenen til Rabotbreen.
Istapper i en isgrotte ved Rabotbreen.
Også dette spennende landskap lar vi snart liggende bak oss og snart setter vi kursen nordover. Her avviker vi fra den populære og vakre ruten over Nordmannsfonna til Mohnbukta på østkysten.
På vei nordover over Fimbulisen.
Nå er det bare snø, is og fjell rundt omkring oss. Landskapet er liksom uendelig. Kyst og tundra har vi for lengst lagt bak oss. Her er det en isbre og liten fonn etter den andre. Vel, fonnene er da ikke så små heller. Det er selvfølgelig ikke snakk om dimensjoner som kan konkurrere med inlandisen i Grønland eller Antarktis, men likevel dreier det seg gjerne om flere hundre kvadratkilometer. Fimbulisen, Filchnerfonna, Lomonosovfonna … sistnevnte er kilden til mektige isbreer som Nordenskiöldbreen og Mittag-Lefflerbreen. Lomonosovfonna er 600 kvadratkilometer stor!
Uendelig landskap: Lomonosovfonna.
Målet for i dag er Newtontoppen. Det er Svalbards høyeste fjell. 1713 meter over havet. Det er kanskje ikke særlig mye i verdenssammenheng, men likevel er fjellet og landskap rundt omkring den absolutt imponerende og det er langt borte. Saken er å komme seg dit. Og det er kaldt, til og med på en fin vårdag som i dag.
Newtontoppen kommer i synet.
Det er den andre turen til Newtontoppen for meg. Den første gangen var i 2010. Denne gangen var vi også to, men vi var ute med ski, pulk og telt, noe som tok oss nesten 4 uker gjennom denne ismarken. Nå er vi mye raskere.
Newtontoppen med noen dekorative skyer.
Denne gangen hadde vi litt mer hell med været på Newtontoppen: i dag er toppen i skyen, selv om det er for det meste fint og klart ellers.
Newtontoppen er ikke et vanskelig fjell å komme seg opp på, den er «bare» langt borte – og kaldt.
Toppunktet av Newtontoppen i skyer og kuling.
Det blåser opp til stiv kuling på toppen og det er kaldt, kanskje minus tjue og så kommer jo windchill’en på toppen. Så det er ikke tid til piknik denne gangen, men likevel nyter vi det spesielle med å være på et sånt sted, hvor en har hele Svalbard under seg.
Og så får vi jo utsikten noen meter under toppen. Det er en skulder i kanskje 1500 meter høyde, hvor litt granitt stikker ut av snøen. Herifra har vi en imponerende utsikt over bre og fjell.
Utsikt fra Newtontoppen mot sør.
Veien hjem er lang … det er mer enn 300 kilometer totalt, fra Longyearbyen til Newtontoppen og tilbake.