spitzbergen-3
fb  Spitsbergen Panoramabilder - 360 graders panoramabilder  de  en  nb  Spitsbergen Butikk  
Marker
Home

Års-Arkiv: 2019 − Reiseblogg


Engelskbuk­ta, Fjor­ten­de Juli­buk­ta – 28. juni 2019

En liv­lig bris fyll­te sei­le­ne på turen nordover. For noen år siden frems­tøt­te Com­fort­less­breen i Engelskbuk­ta slik at hele lands­ka­pet rundt den for­an­d­ret seg vold­somt. Geo­mor­fo­lo­gi live! Og en anled­ning til en fin, lett bre­tur.

Noen timer sene­re er vi i Krossfjor­den. Her fin­nes det sol­skinn, blå him­mel, brat­te fjell, opp­sprek­ke­de bre­er, tall­ri­ke sjø­fug­ler – polar­lom­vi, lun­de­fugl, for å nev­ne bare noen få – grøn­ne lier og vak­re bloms­ter.

Gal­le­ri – Engelskbuk­ta, Fjor­ten­de Juli­buk­ta – 28. juni 2019

Klikk på minia­tyr­bil­det for å åpne forstør­ret versjon av et spe­sielt bil­de.

Og mye vind. Etter en vak­ker pas­sas­je langs den impo­ne­ren­de Blom­strand­breen kas­ter vi anke­ren i ly av Blom­strand­hal­vøya.

Bellsund – 27. juni 2019

Søro­ver – det skul­le jo bety Horn­sund for oss. Men vi ombes­tem­te oss etter å ha sjek­ket den sis­te vær­mel­din­ga. Det skal bli ganske stygg vær på sørøst­siden de nes­te dage­ne.

Da hol­der vi oss gje­r­ne bor­te, og der­med blir Bellsund stedet for oss. Det er litt grå, med en lav sky­dek­ke, men ellers fint, stil­le og rolig, når anke­ren går ned etter fro­kos­ten.

Det er mye his­to­rie i Recher­chefjor­den, mye å for­tel­le fra fle­re fle­re hund­re år. De førs­te over­vin­ter­ne, Tsjitsjagov’s dår­lig plan­lagt eks­pe­dis­jon, den vel­lykke­de Recher­che-eks­pe­dis­jo­nen, den ulykke­li­ge sei­la­sen til Mon­te Cer­van­tes og den litt mys­te­riø­se Gjæ­ver-vil­la­en.

And­re his­to­ri­er går leng­re til­ba­ke i tiden. Den fos­si­le more­nen som vi fin­ner sør for Renard­breen er nes­ten 600 mil­lio­ner år gam­mel!

Sene­re drar vi ut på en nyde­lig tun­dra-tur i Van Keu­len­fjor­den. Her er det man­ge nysgjer­ri­ge reins­dyr. Vi når frem til noen flot­te uts­ik­ts­punk­ter og nyter det vak­re og spen­nen­de lands­ka­pet før vi ven­der til­ba­ke til båten, litt sent for mid­da­gen.

Gal­le­ri – Bellsund – 27. juni 2019

Klikk på minia­tyr­bil­det for å åpne forstør­ret versjon av et spe­sielt bil­de.

Jeg kan nes­ten ikke tro hva som jeg ser når kap­tain Robert viser meg den sis­te vær­mel­din­ga. Sørøst Sval­bard, hvor vi had­de egent­lig tenkt oss hen, vil snart bli et lite hyg­ge­lig sted. Sør­kap­pet er jo kjent som et vær­hard sted, og det blir det i alle fall i fle­re dager framo­ver. Da er det bare å være flek­si­bel og så set­ter vi kurs mot nord igjen. Det ser kanskje litt rart ut på kar­tet, men det må vi jo ikke bry oss om.

For­landsund – 26. juni 2019

De sis­te to uke­ne i Lon­gye­ar­by­en gikk vel­dig fort for­bi … og nå er vi alle­re­de på tur igjen. Det er 2 ½ uker med SV Anti­gua kryss og tvers over hele Sval­bard. Vel, så langt vi rek­ker. Nord­kys­ten er fort­satt pak­ket med tett dri­vis. Så vi kom­mer nok til å utfor­ske sør­si­den og sørøst­kys­ten litt mer. Men til å begy­n­ne med tar vi en liten tur nordover. Vi fikk bek­ref­tet at det er en god del hval­ros­ser i For­landsun­det. Vær­mel­din­ga pas­ser bra. En dag med vin­d­stil­le for å dra ut på tur og så litt nord­lig vind som vil fyl­le sei­le­ne på vei­en søro­ver sene­re. Det pas­ser utmer­ket.

Den førs­te dagen på turen våk­ner vi godt for­ankret ved en landtan­ge i For­landsun­det. Her lig­ger 40-50 hval­ros­ser og hvi­ler … og to isbjør­ner! Ei bin­ne med en toår­sun­ge spa­se­rer mot hval­ros­se­ne.

Det ble en vel­dig spen­nen­de mor­gen. Med gum­mi­bå­te­ne kom vi inn i en god posis­jon til å være „flue på veg­gen“. Bjør­ne­ne prøv­de å lage panikk blant hval­ros­se­ne men lykke­des ikke med det og så truk­ket de seg til­ba­ke etter hvert for så å spa­se­re litt frem og til­ba­ke langs stran­den. En fan­tas­ti­sk opp­le­vel­se å føl­ge med på slikt!

Gal­le­ri – For­landsund – 26. juni 2019

Klikk på minia­tyr­bil­det for å åpne forstør­ret versjon av et spe­sielt bil­de.

Sene­re gikk vi en liten tun­dra-tur ved Mur­ray­pyn­tenPrins Karls For­land.

Da alle var til­ba­ke om bord heis­te vi sei­le­ne. Mas­ki­nen kan få hvi­le litt, nå overtar vin­den og det blir en fin sei­las søro­ver.

Isfjor­den – 08. juni 2019

Det er bare utro­lig hvor fort tiden går. Det var jo ingen kort tur, men dage­ne var ful­le og spen­nen­de. Nå er vi til­ba­ke i Isfjor­den og sola kom­mer frem igjen. Det er noe som vi har fort­jent, vil­le jeg mene; vi har ikke sett mye sol de sis­te dage­ne.

Alle har lyst å få set litt mer av det fan­tas­ti­s­ke dyre­li­vet, så vi crui­ser buk­tene på Isfjor­dens nordsi­de. Vak­kert lands­kap over­alt. Og så er det liv av en eller annen slags man­ge steder. Hval­ros­ser i Borebuk­ta. Og til og med en isbjørn ved Sveab­reen. Han (eller hun) hol­der på med å spi­se en sel. En fan­tas­ti­sk opp­le­vel­se.

Det er mye is rundt omk­ring oss, noen isflak og mind­re isfjell som dri­ver rundt, fas­tis mel­lom oss og breen, og mye snø på fjel­le­ne. Vi nyter det hele med tid og still­het. Og til syven­de og sist hop­per vi i gum­mi­bå­ten for å ta avskjed fra isen for den­ne gan­gen.

Gal­le­ri – Isfjor­den – 08. juni 2019

Klikk på minia­tyr­bil­det for å åpne forstør­ret versjon av et spe­sielt bil­de.

Så blir det tid å set­te kurs mot Lon­gye­ar­by­en.

For­landsun­det – 07. juni 2019

Det er flott å kom­me til­ba­ke til tund­ra­en etter så mye snø og is på nord­kys­ten. Det er selvføl­ge­lig fort­satt mye snø også her, på den sen­tra­le ves­t­kys­ten i For­landsun­det, men det er nå mer åpen tun­dra enn snø, noe som både gjess og reins­dyr gle­der seg over. Vi har til og med fun­net rød­sild­re med helt fer­s­ke bloms­ter!

Vi går i land i Eidem­buk­ta og deler oss opp i tre uker for å dra ut på tur, langs den vak­re kyst­lin­jen og litt inn­lands, til noen åser for å nyte uts­ik­ten. Som all­tid får Ingolf det til å fin­ne noen spen­nen­de fugle­ar­ter, som turens førs­te polar­svøm­mes­ni­per og til og med noen svar­tan­der, nep­pe et dag­lig­dags syn på Sval­bard. Noen steder er snøen fort­satt dyp og det er tungt å gå, men samt­idig er det mor­somt og det er jo også bra å bren­ne noen kalo­rier 🙂

Sene­re sei­ler vi nordover til St. Jonsfjor­den. Her tar vi en tur mot fas­ti­s­kan­ten og deret­ter kas­ter vi anker i buk­ta for­an Gaf­fel­breen. Her går vi også i land. Noen tar en tur opp more­ne­ryg­gen for å nyte uts­ik­ten over bukt og bre mens and­re spa­se­rer til en liten, vak­ker hyt­te, byggd av Per Jons­son, en av Sval­bards sis­te isbjørn­je­ge­re, for bruk i friti­den mens han had­de jobb i Ny-Åle­sund.

Gal­le­ri – For­landsund – 07th June 2019

Klikk på minia­tyr­bil­det for å åpne forstør­ret versjon av et spe­sielt bil­de.

Til­ba­ke på Anti­gua er det på tid å fei­re litt. Det var en fan­tas­ti­sk flott tur, og det er det selvføl­ge­lig fort­satt, vi har jo hele dagen i mor­gen igjen for fle­re vak­re opp­le­vel­ser. Anni­ka, Chris­tin og Jana har lagt alt til ret­te for fest, og Sascha har mye godt på gril­len. Tusen takk til dere alle sam­men – det er en utro­lig fin kveld i hyg­ge­lig sels­kap og natur­s­kjøn­ne omgi­vel­ser!

Dri­vi­sen – 05. og 06. juni 2019

Det er helt fan­tas­ti­sk hvor fort ting for­and­rer seg her oppe: i går var Dans­ke­gat­tet isfritt og bare en dag sene­re er det isflak over­alt. Vi foretrek­ker å hol­de oss bor­te fra det­te grun­ne, isfyl­te far­van­net og vel­ger å føl­ge vest­siden av Ams­ter­damøya nordover.

Dri­vis rundt nord­vesth­jør­net av Spits­ber­gen! Det er slik det gje­r­ne var i gam­le dager – bare at det var godt inn i juli måned det plei­de å være, og nå er det tid­lig i juni.

Vi pas­se­rer et felt med åpen dri­vis etter den and­re, og noen øyer som Fugle­son­gen, hvor tus­en­vis av alke­kon­ger hek­ker, og Klov­nin­gen. Sene­re når vi frem til mun­nin­gen til Raudfjor­den. Her tar vi en kjapp tur med små­bå­ten i dri­vi­sen før den blir alt­for tett. Snart er det bare å fors­vin­ne, vi har jo ikke plan­lagt å over­vint­re her!

I mel­lomtiden er dri­vi­sen blitt tet­te­re rundt Ams­ter­damøya, så turen til­ba­ke tar mer tid. Det er fan­tas­ti­sk – nå er det natu­ren som skri­ver rutepla­nen! Det er jo sånt det skal være i Ark­tis. Sent på kvel­den slår vi mas­ki­nen av og dri­ver i åpen dri­vis for å få sove litt. Dagen etter tar det hele mor­gen å navi­ge­re gjen­nom Smee­ren­burgfjor­den og Sør­gat­tet, og så når vi åpent vann uten­for ves­t­kys­ten.

Gal­le­ri – Dri­vi­sen – 05. og 06. juni 2019

Klikk på minia­tyr­bil­det for å åpne forstør­ret versjon av et spe­sielt bil­de.

Nå føl­ger vi kys­ten søro­ver. Være er grått og kje­de­lig. Sent på kvel­den når vi fram til Prins Karls For­lan­det, hvor vi går i land for å se på en liten grup­pe hval­ros­ser. Dyre­ne er ganske akti­ve og der­med blir det en fin avs­lut­ning for den­ne dagen.

Gal­le­ri – Dri­vi­sen – 05. og 06. juni 2019 – 2

Klikk på minia­tyr­bil­det for å åpne forstør­ret versjon av et spe­sielt bil­de.

Dans­køya – 04. juni 2019

Etter en natts sei­las had­de vi nådd frem til Spits­ber­gens nord­vesth­jør­net. Her var det fort­satt vel­dig mye snø over­alt, så vi fikk tru­ger­ne frem og gikk en liten men dei­lig tur på Dans­køya.

På vei til Smee­ren­burg­breen fant vi to hval­ros­ser. En av dem ble vel­dig nysgjer­rig og kom svøm­men­de mot oss. Dyreopp­le­vel­se­ne som er basert på dyre­nes nysgjer­ri­ghet er jo all­tid de bes­te!

Så tok vi anled­nin­gen til å ta opp en gam­mel ishavs­tra­dis­jon ved å sen­de post fra Post­hol­men i Kob­befjor­den på Dans­køya. Her plei­de manns­ka­per på nord­gåen­de ishavsskip å leg­ge igjen post som sør­gåen­de båter kun­ne ta med til fast­lan­det. Vi får se om noen fin­ner våre post­kort som er forsvar­lig ned­pak­ket og gjemt i var­den i Kob­befjor­den.

Gal­le­ri – Dans­køya – 04. juni 2019

Klikk på minia­tyr­bil­det for å åpne forstør­ret versjon av et spe­sielt bil­de.

Noen stein­kob­ber har alle­re­de okku­pert sine som­mer­po­sis­jo­ner på svæ­re stei­ner i fjæ­ra.

For­landsund & Krossfjord – 03. juni 2019

Været i For­landsun­det var ikke helt som plan­lagt etter vær­mel­din­ga. Det som vi fak­ti­sk fikk var liten kuling rett fra nord, noe som gjor­de alt litt ube­ha­ge­lig til vi had­de nådd frem til stil­le far­vann i Krossfjor­den. Det var bra med en liten spa­ser­tur etter den litt røf­fe sei­la­sen. Vi kik­ket på res­te­ne etter værstas­jo­nen som ble dre­vet i Ebeltoft­ham­na mel­lom 1912 og 1914 og sene­re besøk­te vi en sjø­fuglko­lo­ni len­ger nord i Krossfjor­den.

Gal­le­ri – For­landsund & Krossfjord – 03. juni 2019

Klikk på minia­tyr­bil­det for å åpne forstør­ret versjon av et spe­sielt bil­de.

Bill­efjor­den – 02. juni 2019

Vi var alle sam­men vel­dig spent på hva som dagen vil­le brin­ge – det had­de vært man­ge isbjørn­ob­ser­vasjo­ner i Bill­efjor­den i det sis­te. Til og med i går had­de det vært ikke mind­re enn 3 bam­ser her i områ­det, så her tenkte vi måt­te det jo være noe å se. Snart etter fro­kos­ten var vi i gang, det var bare noen få sjø­mil til iskan­ten i Bill­efjor­den.

Det gikk ikke mye tid til vi had­de sett isbjørn på fas­ti­sen ved Nor­dens­kiöld­breen. Litt langt bor­te, for langt for å ta bruk­ba­re bil­der. En bjørn spis­te fro­kost, han had­de åpen­bart fått tak i en sel, den and­re rus­let rundt og ven­tet på sjan­sen sin å få noen god­bi­ter, han også. Vi fulg­te med fra ski­pet som lå ved iskan­ten. Hele skues­pil­let var så vidt syn­lig i kik­ker­ten og med Ingolf sin tele­skop fikk man jo upå­kla­ge­li­ge obser­vasjo­ner. Bare for å ta bil­der var avstan­den godt over gren­sen.

Gal­le­ri – Bill­efjor­den – 02. juni 2019

Klikk på minia­tyr­bil­det for å åpne forstør­ret versjon av et spe­sielt bil­de.

Sene­re tok vi en tur i land i Skans­buk­ta. På sør­si­den der had­de det vært en god del reins­dyr, som vi så fle­re av på nært hold, og vi nytet uts­ik­ten og sol­skinn etter en litt anstren­gen­de gåtur i den tun­ge, våte dyps­nøen.

Lon­gye­ar­by­en – Skans­buk­ta, 01. juni 2019

Fle­re hund­re tapp­re mara­ton-løpe­re drei­er sine run­der i og rundt Lon­gye­ar­by­en mens vi hol­der på med å gjø­re oss klar. Det er utro­lig mye som skal til for en lang­tur på Sval­bard, uts­tyr, kame­ra med diver­se len­ser, ditt og datt og mye mer.

Noen timer sene­re er vi klar til å set­te i gang. Kap­tain Robert hil­ser alle vel­kom­men ombord Anti­gua og etter en liten intro­duks­jon er vi snart busy med å få sei­le­ne opp i vin­den. Sola skin­ner fra en blå polar­him­mel og en fin, frisk bris hjel­per til med å kom­me oss ut i Isfjor­den. Vi set­ter kurs nordover mot Skans­buk­ta hvor vi kas­ter anke­ren.

Gal­le­ri – Lon­gye­ar­by­en – Skans­buk­ta, 01. juni 2019

Klikk på minia­tyr­bil­det for å åpne forstør­ret versjon av et spe­sielt bil­de.

Det er en fan­tas­ti­sk kveld med vak­ker mid­natt­sol og mye dyre­liv rundt omk­ring oss. Man­ge reins­dyr bei­ter på åpne tund­raf­lek­ker, fle­re polar­rev løper og leker og det er for­bau­sen­de man­ge prak­tær­fugl blant de hund­re­vis av ærfug­le­ne langs fjæ­ra.

Sval­bard under seil 2019 og Rolf sin ark­ti­sk blog

Da er vi snart klar til å set­te i gang med som­mer­se­son­gen. Mot­to­en er «Sval­bard under seil» og i mor­gen (lør­dag) set­ter vi kurs fra Lon­gye­ar­by­en for å nyte for­som­me­ren her i nord, opp­dage vak­re Sval­bard-lands­kap, is og dyre­li­vet fra en flott seil­båt!

SV Antigua: Svalbard under seil

Sval­bard under seil: med SV Anti­gua til isen.

Og det­te betyr selvføl­ge­lig at den ark­ti­s­ke blog­gen vil bli opp­datert igjen regel­mes­sig. Det vil abso­lutt løn­ne seg å kom­me til­ba­ke til den­ne siden og føl­ge oss på even­tyr i ark­tis, når vi sei­ler inn i Sval­bards vak­re fjor­der, til avsi­des­lig­gen­de øyer og når vi møter dyre­li­vet! Den­ne som­me­ren tar vi fle­re turer med SV Anti­gua på Sval­bard, men vi leg­ger også ut med SY Arti­ca II i sam­me områ­det og det går da også en tur til Øst­grøn­lands mek­ti­ge fjor­der med SY Anne-Mar­ga­re­tha.

Hvis du har lyst å være med oss en tur i rea­li­te­ten – tur­bes­kri­vel­se­ne for 2020 er nå online. (bare på tysk, bekla­ger, men det blir språ­ket ombord på dis­se ture­ne).

Gåsa er til­ba­ke på Sval­bard

Våren er ankom­met på Nor­ges øyer i Ark­tis. Tid­li­ge arter som snø­spur­ven og alke­kon­gen kom alle­re­de i april og fyll­te tun­dra og fjel­lur med sang (snø­spurv) og lat­ter (alke­kon­ge).

Med noen minus­gra­der er det fort­satt litt kjø­lig her, men like­vel blir de snø­frie tund­raf­lek­ke­ne nå stør­re og stør­re med hver dag som går og vann begy­n­ner å løpe i elve­ne.

Adventdalen

Tund­ra­en kom­mer gjen­nom snøen i Advent­da­len.

Nå har de fles­te trekk­fug­lar­ter retur­net til sine hek­keom­rå­der på Sval­bard. For en god ukes tid siden duk­ket plut­se­lig noen kort­nebb­gås opp på tund­ra­en langs vei­e­ne i og ved Lon­gye­ar­by­en, og hvit­kinn­gå­sa fulg­te ikke langt deret­ter.

Ringgås, Adventfjorden

Ring­gås ved Advent­fjor­den (en hvit­kinn­gås i bak­grun­nen).

Og så fulg­te man­ge fle­re. Det var man­ge hund­re som kom i løpet av noen få dager og sat­te i gang med å byg­ge opp reser­ver på snø­frie tund­raf­lek­ker. Rundt omk­ring Lon­gye­ar­by­en fors­vin­ner snøen regel­mes­sig fle­re uker tid­li­ge­re enn på Sval­bard ellers, og der­for er Advent­da­len og Lon­gye­ar­by­en et spe­sielt fug­lom­rå­de for arter som bei­ter på vege­tas­jon. Sene­re vil man­ge arter flyt­te seg til sine hek­keom­rå­der and­re steder på øya.

Ringgås

Ring­gås i Advent­fjor­den (kort­nebb­gås i fore­grun­nen).

For tiden er det lett å se og å ta bil­der av alle 3 gåse­ar­ter som hek­ker på Sval­bard på rela­tivt nært hold, samt fle­re arter som ærfugl, prak­tær­fugl og man­ge fle­re, i Lon­gye­ar­by­ens nærom­rå­der og til og med i byen. Sene­re, når de har flyt­tet seg til sine respek­ti­ve hek­keom­rå­der, vil det bli mye van­ske­li­ge­re. Da vil de fles­te arte­ne også være vel­dig skye.

Spe­sielt ring­gå­sa vil da være en van­ske­lig art å se, den er ikke en dag­lig­dags syn om som­me­ren. Der­for er det en spe­si­ell fornøyelse for fuglin­ter­es­ser­te å se den­ne arten nå langs fjæ­ra rett ved Lon­gye­ar­by­en. Så len­ge du hol­der deg litt i bak­grun­nen, bak hus eller inne i bilen, er faren for forstyr­rel­se da også ganske liten.

Kortnebbgås, hvitkinngås og ringgås, Adventfjorden

Alle tre gåse­ar­ter som hek­ker på Sval­bard i et bil­de: kort­nebb­gås, hvit­kinn­gås og ring­gås. Advent­fjor­den.

Så det er litt artig å få tatt et bil­de som det­te har, som viser alle tre gåse­ar­ter som hek­ker på Sval­bard i et bil­de: kort­nebb­gås (øverst til venst­re), hvit­kinn­gås (nederst til venst­re) og ring­gås (nederst til høy­re).

Sval­bard hjem­mesi­de på nor­sk

Du som leser det­te har åpen­bart alle­re­de fun­net frem til den­ne siden, men viss­te du at den er ryke­n­de fer­sk, i hvert fall den­ne nor­ske utga­ven på www.spitsbergen-svalbard.no?

Ellers har siden egent­lig en ganske lang his­to­rie. Jeg begy­nn­te å job­be med den tyske versjo­nen www.spitzbergen.de i 2006 og siden det har den vokst og nå er den uten tvil den størs­te webs­i­den som drei­er seg om Sval­bard og ikke noe annet. Siden omhand­le alle emner av inter­es­se, alle deler av hele øygrup­pen, dyre­li­vet, plan­ter og mye annet og på den store og fort­satt vok­sen­de sam­lin­gen av Sval­bard-pan­ora­ma­bil­der kan du rei­se rundt over hele Sval­bard, inklu­dert de mest avsi­des­lig­gen­de strøk, fra Bjørnøya til Sjuøya­ne, du kan besø­ke frøh­vel­vet og Spits­ber­gens sis­te kull­gruve i Lunck­ef­jel­let, for å nev­ne bare noen få. En side med nyhe­ter og en rei­se­b­logg som tar deg sam­men med forf­at­te­ren gjen­nom alle årst­ider er også med.

Spitzbergen.de på norsk

Sval­bard-hjem­mesi­den er nå online på nor­sk.

Etter gui­de­bo­ka Sval­bard – Nor­ge nær­mest nord­po­len kom ut på nor­sk i 2017 ble det klart at hjem­mesi­den måt­te bare ful­ge etter. Og det skjed­de nå etter fle­re ganske inten­se måne­der. Det er fort­satt noen engels­ke sider gjemt her og der, sam­men med tea­met av over­set­te­re hol­der jeg fort­satt på med å få dem over­satt. Så du er hel­dig hvis du fin­ner en 😉

Tusen takk til dere som hja­lp til med pros­jek­tet! Det var en flott gjeng som gikk i gang med å over­set­te man­ge, man­ge sider:

Ida Eli­sa­beth Aar­vaag
Ceci­lie Berg­heim
Marie Brekk­hus
Mari Buck
Jan­ni­cke Høy­em
Jesper Kirk­hus
Tina Otten­heym
Aina Rog­stad
Eli­sa­beth Scho­ch
Vero­ni­ka Sund
Ida Eli­sa­beth Veld­man
Ivar Våge

Tusen takk skal dere ha!

Dver­gs­va­ne i Advent­da­len

Årets sva­ne­sang? Rett i tide for slut­ten av den­ne vin­ter­se­son­gen duk­ket en dver­gs­va­ne opp ved Lon­gye­ar­by­en, noe som er en orni­to­lo­gisk rari­tet på Sval­bard. Sva­ner er ikke blant hek­ke­fug­le­ne så langt i nord, men like­vel er det obser­vasjo­ner en gang iblant.

Dvergsvane i Adventdalen

Dver­gs­va­ne (Cyg­nus bewi­ckii) i Advent­da­len.

Saken kan være litt for­vir­ren­de for­di man fin­ner to latins­ke navn for den­ne arten: både Cyg­nus bewi­ckii og Cyg­nus colum­bia­nus er i brukt hvis man sjek­ker for­skjel­li­ge steder på net­tet. På den engels­ke Wiki­pe­dia-siden står det at «The two taxa wit­hin it are usual­ly regar­ded as con­spe­ci­fic, but are also some­ti­mes … split into two spe­ci­es: Bewick’s swan (Cyg­nus bewi­ckii) of the Palae­arc­tic and the whist­ling swan (C. colum­bia­nus) pro­per of the Nearc­tic.»

Iføl­ge artsobservasjoner.no er det så langt bare 5 obser­vasjo­ner av dver­gs­va­ner på Sval­bard, inklu­dert den aktu­el­le. Den elds­te som er regis­trert er fra 1987.

Dvergsvane og kortnebbgås

Dver­gs­va­ne og kort­nebb­gås.

Det fin­nes også obser­vasjo­ner av sangs­va­nen (Cyg­nus cyg­nus) på Sval­bard, som ser ut til å besø­ke øya litt hyp­pi­ge­re enn dens mind­re slek­t­ing, dver­gs­va­nen. Det er 24 regis­trer­te obser­vasjo­ner av sangs­va­nen siden 1992 på Sval­bard, inklu­dert 7 på Bjørnøya.

Dvergsvane og kortnebbgås

Dver­gs­va­ne og kort­nebb­gås.

Men i det­te til­fel­let har loka­le fug­len­tu­si­as­ter kon­klu­dert med at det må være snakk om en dver­gs­va­ne, noe den­ne forf­at­te­ren, som ikke er noen spe­sia­list i saken, gje­r­ne tar til etter­rett­ning. Den aktu­el­le dver­gs­va­nen ser i hvert fall ut til å tri­ves sam­men med noen kort­nebb­gås i Advent­da­len, ikke langt fra Lon­gye­ar­by­en.

Dvergsvane og kortnebbgås

Dver­gs­va­ne og kort­nebb­gås i Advent­da­len.

Dis­se bil­de­ne ble tatt uten å forstyr­re fug­le­ne på god avstand med 1200 mm brenn­vid­de.

Det var også en del reins­dyr i områ­det som var ganske åpen­bart fornøy­de med utvik­lin­gen som går helt klart mot som­me­ren. Tund­raf­lek­ker uten snø hol­der på med å vok­se, slik at adgang til næring blir mye let­te­re nå. Snøs­ku­te­re står på lage­ret nå og vin­ter­se­son­gen er nær­mest avs­lut­tet, og folk og dyr er der­med kla­re til å øns­ke som­me­ren vel­kom­men på Sval­bard.

Svalbardrein

Sval­bard­rein på snø­fri tun­dra.

New­ton­top­pen

Våren er rett bak hjør­net nå da det går mot mid­ten av mai, og snart er vin­ter­se­son­gen over. Men vi har noen fine vin­ter­d­a­ger igjen, med sol og mil­de minus­gra­der, etter en april måned som var litt … blan­det, for å si det sånt. Da er det bare å ta anled­nin­gen å dra ut på tur i vin­ter­mo­dus.

Svalbardrype og Svalbardrein

Snart kom­mer våren: Sval­bard­ry­pe og Sval­bard­rein gle­der seg over lett adgang til mat.

Vi drar hel­ler effi­si­ent østo­ver gjen­nom de for­skjel­li­ge dale­ne. Advent­da­len, Eskerda­len og Sas­senda­len, en etter den and­re. Vi drar bare østo­ver, den­ne gan­gen blir turen lang.

Ved Rabot­breen lar vi dale­ne med sine – fort­satt stort sett snø­dek­te – tun­dra­lands­kap bak oss. Her begy­n­ner det vids­trak­te is- og bre­lands­kap som dek­ker store deler av Sval­bard. Men også her i den mek­ti­ge more­nen Rabot­breen er det ganske tyde­lig at våren er ikke langt unna. I noen små isgrot­ter hen­ger istap­per fra taket. Selv om det er fort­satt kul­de­gra­der så skin­ner sola kraf­tig nok for a smel­te litt breis.

Isgrotte Rabotbreen

Liten isgrot­te i more­nen til Rabot­breen.

Istapper i isgrotte, Rabotbreen

Istap­per i en isgrot­te ved Rabot­breen.

Også det­te spen­nen­de lands­kap lar vi snart lig­gen­de bak oss og snart set­ter vi kur­sen nordover. Her avvi­ker vi fra den popu­læ­re og vak­re ruten over Nord­manns­fon­na til Mohn­buk­ta på øst­kys­ten.

Fimbulisen

På vei nordover over Fim­bu­li­sen.

Nå er det bare snø, is og fjell rundt omk­ring oss. Lands­ka­pet er lik­som uen­de­lig. Kyst og tun­dra har vi for lengst lagt bak oss. Her er det en isb­re og liten fonn etter den and­re. Vel, fon­ne­ne er da ikke så små hel­ler. Det er selvføl­ge­lig ikke snakk om dimens­jo­ner som kan kon­kur­re­re med inlan­di­sen i Grøn­land eller Ant­ark­tis, men like­vel drei­er det seg gje­r­ne om fle­re hund­re kva­drat­ki­lo­me­ter. Fim­bu­li­sen, Filch­ner­fon­na, Lomo­no­sov­fon­na … sist­nevn­te er kil­den til mek­ti­ge isbre­er som Nor­dens­kiöld­breen og Mit­tag-Leff­ler­breen. Lomo­no­sov­fon­na er 600 kva­drat­ki­lo­me­ter stor!

Lomonosovfonna

Uen­de­lig lands­kap: Lomo­no­sov­fon­na.

Målet for i dag er New­ton­top­pen. Det er Sval­bards høyes­te fjell. 1713 meter over havet. Det er kanskje ikke sær­lig mye i ver­dens­sam­men­heng, men like­vel er fjel­let og lands­kap rundt omk­ring den abso­lutt impo­ne­ren­de og det er langt bor­te. Saken er å kom­me seg dit. Og det er kal­dt, til og med på en fin vår­dag som i dag.

Newtontoppen

New­ton­top­pen kom­mer i syn­et.

Det er den and­re turen til New­ton­top­pen for meg. Den førs­te gan­gen var i 2010. Den­ne gan­gen var vi også to, men vi var ute med ski, pulk og telt, noe som tok oss nes­ten 4 uker gjen­nom den­ne ismar­ken. Nå er vi mye ras­ke­re.

Newtontoppen

New­ton­top­pen med noen deko­ra­ti­ve sky­er.

Den­ne gan­gen had­de vi litt mer hell med været på New­ton­top­pen: i dag er top­pen i sky­en, selv om det er for det mes­te fint og klart ellers.

New­ton­top­pen er ikke et van­ske­lig fjell å kom­me seg opp på, den er «bare» langt bor­te – og kal­dt.

Toppunktet av Newtontoppen

Top­punk­tet av New­ton­top­pen i sky­er og kuling.

Det blå­ser opp til stiv kuling på top­pen og det er kal­dt, kanskje minus tjue og så kom­mer jo windchill’en på top­pen. Så det er ikke tid til piknik den­ne gan­gen, men like­vel nyter vi det spe­si­el­le med å være på et sånt sted, hvor en har hele Sval­bard under seg.

Og så får vi jo uts­ik­ten noen meter under top­pen. Det er en skul­der i kanskje 1500 meter høy­de, hvor litt gra­nitt stik­ker ut av snøen. Herif­ra har vi en impo­ne­ren­de uts­ikt over bre og fjell.

Utsikt fra Newtontoppen

Uts­ikt fra New­ton­top­pen mot sør.

Vei­en hjem er lang … det er mer enn 300 kilo­me­ter totalt, fra Lon­gye­ar­by­en til New­ton­top­pen og til­ba­ke.

Tilbake

Nyhetene er i fra 26.05.2022 klokken 01:53:35 (GMT+1)
css.php