søn
26. mai
2019

Våren er ankom­met på Nor­ges øyer i Ark­tis. Tid­li­ge arter som snø­spur­ven og alke­kon­gen kom aller­e­de i april og fyll­te tun­dra og fjel­lur med sang (snø­spurv) og lat­ter (alke­kon­ge).

Med noen minus­gra­der er det fort­satt litt kjø­lig her, men lik­e­vel blir de snøfrie tun­draf­lek­ke­ne nå stør­re og stør­re med hver dag som går og vann begyn­ner å løpe i elve­ne.

Tun­draen kom­mer gjen­nom snøen i Advent­da­len.

Nå har de fles­te trekk­fu­glarter retur­net til sine hek­ke­om­rå­der på Sval­bard. For en god ukes tid siden duk­ket plut­se­lig noen kort­nebb­gås opp på tun­draen langs veiene i og ved Lon­gye­ar­by­en, og hvitkinn­gå­sa fulg­te ikke langt deret­ter.

Ring­gås ved Advent­fjor­den (en hvitkinn­gås i bak­grun­nen).

Og så fulg­te man­ge fle­re. Det var man­ge hundre som kom i løpet av noen få dager og sat­te i gang med å byg­ge opp reser­ver på snøfrie tun­draf­lek­ker. Rundt omkring Lon­gye­ar­by­en fors­vin­ner snøen regel­mes­sig fle­re uker tid­li­ge­re enn på Sval­bard ellers, og der­for er Advent­da­len og Lon­gye­ar­by­en et spe­sielt fuglom­rå­de for arter som bei­ter på vege­tas­jon. Sene­re vil man­ge arter flyt­te seg til sine hek­ke­om­rå­der and­re steder på øya.

Ring­gås i Advent­fjor­den (kort­nebb­gås i fore­grun­nen).

For tiden er det lett å se og å ta bil­der av alle 3 gåse­ar­ter som hek­ker på Sval­bard på rela­tivt nært hold, samt fle­re arter som ærfugl, prak­tær­fugl og man­ge fle­re, i Lon­gye­ar­by­ens nærom­rå­der og til og med i byen. Sene­re, når de har flyt­tet seg til sine respek­ti­ve hek­ke­om­rå­der, vil det bli mye van­skel­i­ge­re. Da vil de fles­te arte­ne også være vel­dig skye.

Spe­sielt ring­gå­sa vil da være en van­skel­ig art å se, den er ikke en dag­lig­dags syn om som­me­ren. Der­for er det en spe­si­ell fornøyel­se for fuglin­ter­es­ser­te å se den­ne arten nå langs fjæra rett ved Lon­gye­ar­by­en. Så len­ge du hol­der deg litt i bak­grun­nen, bak hus eller inne i bilen, er faren for fors­tyr­rel­se da også gans­ke liten.

Alle tre gåse­ar­ter som hek­ker på Sval­bard i et bil­de: kort­nebb­gås, hvitkinn­gås og ring­gås. Advent­fjor­den.

Så det er litt artig å få tatt et bil­de som det­te har, som viser alle tre gåse­ar­ter som hek­ker på Sval­bard i et bil­de: kort­nebb­gås (øverst til venst­re), hvitkinn­gås (nederst til venst­re) og ring­gås (nederst til høy­re).

tor
9. mai
2019

Våren er rett bak hjør­net nå da det går mot mid­ten av mai, og snart er vin­ter­se­son­gen over. Men vi har noen fine vin­ter­d­a­ger igjen, med sol og mil­de minus­gra­der, etter en april måned som var litt … blan­det, for å si det sånt. Da er det bare å ta anled­nin­gen å dra ut på tur i vin­ter­mo­dus.

Snart kom­mer våren: Sval­bar­dry­pe og Sval­bar­d­rein gle­der seg over lett adgang til mat.

Vi drar hel­ler effi­si­ent østo­ver gjen­nom de for­skjel­li­ge dale­ne. Advent­da­len, Eskerd­a­len og Sas­send­a­len, en etter den and­re. Vi drar bare østo­ver, den­ne gan­gen blir turen lang.

Ved Rabot­breen lar vi dale­ne med sine – fort­satt stort sett snø­dek­te – tun­dra­lands­kap bak oss. Her begyn­ner det vids­trak­te is- og bre­lands­kap som dek­ker store deler av Sval­bard. Men også her i den mek­ti­ge more­nen Rabot­breen er det gans­ke tyde­lig at våren er ikke langt unna. I noen små isgrot­ter hen­ger ist­ap­per fra taket. Selv om det er fort­satt kul­de­gra­der så skin­ner sola kraft­ig nok for a smel­te litt breis.

Liten isgrot­te i more­nen til Rabot­breen.

Ist­ap­per i en isgrot­te ved Rabot­breen.

Også det­te spen­nen­de lands­kap lar vi snart lig­gen­de bak oss og snart set­ter vi kur­sen nord­o­ver. Her avvi­ker vi fra den populæ­re og vak­re ruten over Nord­manns­fon­na til Mohn­buk­ta på øst­kys­ten.

På vei nord­o­ver over Fim­bu­li­sen.

Nå er det bare snø, is og fjell rundt omkring oss. Lands­ka­pet er lik­som uen­de­lig. Kyst og tun­dra har vi for lengst lagt bak oss. Her er det en isb­re og liten fonn etter den and­re. Vel, fon­ne­ne er da ikke så små hel­ler. Det er selv­føl­ge­lig ikke snakk om dimens­jo­ner som kan kon­kur­re­re med inlan­di­sen i Grøn­land eller Ant­ark­tis, men lik­e­vel drei­er det seg gjer­ne om fle­re hundre kva­drat­ki­lo­me­ter. Fim­bu­li­sen, Filch­ner­fon­na, Lomo­no­sov­fon­na … sist­nevn­te er kil­den til mek­ti­ge isbre­er som Nor­dens­ki­öld­breen og Mit­tag-Leff­ler­breen. Lomo­no­sov­fon­na er 600 kva­drat­ki­lo­me­ter stor!

Uen­de­lig lands­kap: Lomo­no­sov­fon­na.

Målet for i dag er New­ton­top­pen. Det er Sval­bards høy­es­te fjell. 1713 meter over havet. Det er kan­skje ikke sær­lig mye i ver­dens­sam­men­h­eng, men lik­e­vel er fjel­let og lands­kap rundt omkring den abso­lutt impon­e­ren­de og det er langt bor­te. Saken er å kom­me seg dit. Og det er kaldt, til og med på en fin vår­d­ag som i dag.

New­ton­top­pen kom­mer i syn­et.

Det er den and­re turen til New­ton­top­pen for meg. Den førs­te gan­gen var i 2010. Den­ne gan­gen var vi også to, men vi var ute med ski, pulk og telt, noe som tok oss nes­ten 4 uker gjen­nom den­ne ismar­ken. Nå er vi mye ras­ke­re.

New­ton­top­pen med noen deko­ra­ti­ve sky­er.

Den­ne gan­gen had­de vi litt mer hell med været på New­ton­top­pen: i dag er top­pen i sky­en, selv om det er for det mes­te fint og klart ellers.

New­ton­top­pen er ikke et van­skel­ig fjell å kom­me seg opp på, den er «bare» langt bor­te – og kaldt.

Top­punk­tet av New­ton­top­pen i sky­er og kuling.

Det blå­ser opp til stiv kuling på top­pen og det er kaldt, kan­skje minus tjue og så kom­mer jo windchill’en på top­pen. Så det er ikke tid til piknik den­ne gan­gen, men lik­e­vel nyter vi det spe­si­el­le med å være på et sånt sted, hvor en har hele Sval­bard under seg.

Og så får vi jo utsik­ten noen meter under top­pen. Det er en skuld­er i kan­skje 1500 meter høy­de, hvor litt gra­nitt stik­ker ut av snøen. Herif­ra har vi en impon­e­ren­de utsikt over bre og fjell.

Utsikt fra New­ton­top­pen mot sør.

Vei­en hjem er lang … det er mer enn 300 kilo­me­ter totalt, fra Lon­gye­ar­by­en til New­ton­top­pen og til­ba­ke.