Sval­bard­rei­nen har opp­levd litt av hvert i århund­re­ne som har gått siden Spits­ber­gen ble opp­daget i 1596. Arten vand­ret inn for fle­re årtusen siden fra den rus­sis­ke Ark­tis og har siden utvi­klet seg til en egen under­art. Den­ne under­ar­ten (Ran­gi­fer taran­dus pla­ty­r­hyn­chus) fin­nes bare på Sval­bard. Arten ble over­bes­kat­tet gjen­nom århund­rer til den ble total­fre­det i 1925, straks etter Sval­bard­trak­ta­ten tråd­te i kraft

Sval­bar­d­rein: to kraft­i­ge buk­ker i Straums­lan­det, lengst øst på hove­døya Spits­ber­gen.

Sval­bard­rei­nen kan vand­re over store avstan­der og den kan krys­se isbre­er, fjor­dis og til og med dri­vi­sen. Ellers ville den da ikke kun­ne ha kom­met til Sval­bard etter isti­den. Men egent­lig liker de å bli i ett og sam­me områ­det så len­ge de tri­ves. Der­for kan det ta lang tid før de vand­rer til­ba­ke til de avsi­des­lig­gen­de områ­der de fors­vant til etter man­ge år med alt­for intens jakt.

I til­legg fin­nes det store fluk­tuas­jo­ner i bestan­den: i dår­li­ge år, når kraft­ig regn om vin­te­ren ska­per et isdek­ke på tun­draen, blir vege­tas­jo­nen så van­skel­ig tilg­jen­ge­lig at man­ge reins­dyr sul­ter ihjel når spekk­re­ser­ve­ne er brukt opp mot våren. And­re dør i ulykker når de fal­ler på brat­te, islag­te skrå­nin­ger. Vin­te­ren 2018-2019 var nok en van­skel­ig en for reins­dy­re­ne, i hvert fall rundt omkring Lon­gye­ar­by­en: kraft­ig regn i desem­ber før­te til mye is i ter­ren­get, og man­ge reins­dyr falt ned fra brat­te skrå­nin­ger, og and­re had­de pro­blemer med til­gang til mat i måne­de­ne som fulg­te.

Død Sval­bar­d­rein under Ope­raf­jel­let øst for Lon­gye­ar­by­en:
død­sår­sa­ken er ikke kjent, men det er sann­syn­lig at den enten styr­tet ned eller sul­tet ihjel.

På den and­re siden kan bestan­den også ta seg gans­ke raskt opp igjen i gode år. I 2017 kon­stat­er­te man at den loka­le popu­las­jo­nen i Advent­da­len had­de tatt seg kraft­ig opp etter gode for­hold.

I til­legg til kort­va­ri­ge vær­fluk­tuas­jo­ner er det klima­en­drin­ger som har en sterk inn­fly­tel­se på tun­draø­ko­lo­gien og der­med reins­dy­ret. Dagens klima­en­drin­ger brin­ger med ned­bør, også regn, om vin­te­ren. På den and­re siden kan et var­me­re kli­ma også føre til mer vege­tas­jon, noe som reins­dyr også kan nyte godt av.

Og så hol­der popu­las­jo­nen fort­satt på med å ta seg opp igjen etter over­bes­kat­tel­sen i man­ge år til og med 1925, inklu­dert re-okku­pe­ring av gam­le områ­der i avsi­des­lig­gen­de strøk.

Det er, med and­re ord, man­ge gode grunn for å føl­ge nøye med hva som skjer med Sval­bard­rei­nen i dag. Tid­li­ge­re tel­lin­ger var ufull­sten­di­ge, de gjaldt bare vis­se områ­der og de ble gjen­nom­ført stort sett bare epi­so­disk, når anled­nin­gen var til stede. Nå har en grup­pe viten­skaps­folk gjen­nom­ført en mer sys­te­ma­tisk tel­ling av reins­dyr på hele Sval­bard. Så langt som mulig ble hele områ­der under­søkt, og hvis nød­ven­dig ble det tatt stikkprø­ver. Resul­ta­tet har grup­pen med Mat­hil­de Le Moul­lec i spis­sen nå offent­liggjort i The Jour­nal of Wild­life Manage­ment.

Uvan­lig stor grup­pe av Sval­bar­d­rein i Kross­fjor­den, et områ­de hvor det ikke fan­tes rein gjen­nom store deler av 1900-tal­let.

Og hvor man­ge Sval­bar­d­rein fin­nes det? Sva­ret er 22.000, iføl­ge Le Moul­lec (22.435, med et 95% kon­fi­dens­in­ter­vall fra 21.452 til 23.425). Det er gans­ke nøyak­tig dob­belt så man­ge som ble ans­lått i 2009. Det høye­re tal­let kan godt skyl­des mer nøyak­ti­ge tel­leme­to­der, men også med den fort­satt pågåen­de pro­ses­sen av bestand­sø­k­ning etter at jakt­for­bu­det ble inn­ført i 1925, samt inn­vand­ring til «nye» gam­le områ­der. For eks­em­pel fin­nes det nå reins­dyr igjen på Kong Karls Land, noe som ikke var til­fel­le i 1959.

Det fin­nes store for­skjel­ler på tet­the­ten mel­lom områ­de­ne. Under guns­ti­ge for­hold kan det være opp til ti dyr – eller, lokalt, til og med fle­re under spe­sielt gode beting­el­ser – per kva­drat­ki­lo­me­ter mens ett enes­te dyr tren­ger det sam­me områ­det eller enda mer for å fin­ne nok å spi­se i kar­ri­ge strøk som Nord­aus­t­lan­dets polarør­ken­lands­kap.

Resul­ta­tet til den nye under­søkel­sen ble publi­sert den 4. okto­ber: Mat­hil­de Le Moul­lec et al (2019), A Cen­tu­ry of Con­ser­va­ti­on: The Ongo­ing Reco­very of Sval­bard Reinde­er. In: The Jour­nal of Wild­life Manage­ment, Vol. 83, 1676-1686.

En mann fra Lon­gye­ar­by­en fikk 15.000 kro­ner i bot for å ha fors­tyr­ret isbjørn. Hen­dels­en skjed­de den 10. mars 2018 under en pri­vat snøs­ku­ter­tur i Tem­pel­fjor­den. Han skal ha nær­met seg fire isbjør­ner inn­til 70 meter slik at dyre­ne ble fors­tyr­ret og trakk seg unna.

Hen­sel­sen ble sett av tur­folk på Fjord­nib­ba, et fjell på sør­si­den av Tem­pel­fjor­den. Man­nen ble snart stop­pet av Sys­sel­man­nens felt­in­spek­tø­rer. En annen mann som skal også ha vært invol­vert ble aldri iden­ti­fi­sert.

Med hen­syn til den økte sku­ter­tra­fik­ken har Sys­sel­man­nen vars­let om skar­pe reaks­jo­ner på slike hen­del­ser. Boten ble ilagt man­nen av stats­ad­vo­ka­ten i Troms og Finn­mark og ble straks aksep­tert, med­del­te Sys­sel­man­nen.

Hen­dels­en før­te til dis­kus­jo­ner i sosia­le medier i Lon­gye­ar­by­en. Bare noen dager sene­re inn­før­te Sys­sel­man­nen et vidt­gåen­de ferd­sels­for­bud for moto­ri­sert tra­fikk på isen blant annet i Tem­pel­fjor­den, et områ­de som tid­li­ge­re had­de vært et populært turm­ål for både fast­bo­en­de og turis­ter.

Isbjørn i Tem­pel­fjor­den: Sys­sel­man­nen prio­ri­te­rer ver­ne­for­skrif­te­ne høyt.

I Sval­bard­mil­jøl­oven (kapit­tel IV § 30) står det at «Det er for­budt å lok­ke til seg, for­føl­ge eller ved annen aktiv hand­ling oppsøke isbjørn slik at den blir fors­tyr­ret eller det kan opps­tå fare for men­nes­ker eller isbjørn.»

Bergin­gen av vra­ket til reket­rå­le­ren North­gui­der har vist seg å være mer van­skel­ig enn antatt og der­med må en ny plan på plass. Samt­idig hol­der polar­nat­ten på med å nær­me­re seg med store skritt. Som resul­tat er det ikke ufor­ven­tet at for­sik­rings­sels­ka­pet Gard og bergings­firm­aet Smit Sal­va­ge har bestemt at operas­jo­nen skal utset­tes til 2020, som Kyst­ver­ket mede­ler.

Reket­rå­le­ren North­gui­der ved Spar­ren­e­set i Hin­lo­pens­tre­tet i august 2019.

Det betyr at ingen­ting kom­mer til å skje med vra­ket i Hin­lo­pens­tre­tet før til som­me­ren i 2020 – det vil si ingen­ting bort­sett fra det som natu­rens kref­ter som vær, is og strøm kom­mer til å gjø­re med North­gui­der. Om det er da fort­satt noe å ber­ge etter vin­te­ren er noe som baren tiden vil vise.

Fjer­nin­gen av vra­ket til North­gui­der, reket­rå­le­ren som gikk på grunn i Hin­lo­pens­tre­tet nord på Sval­bard i fjord, blir enda mer for­sin­ket. Operas­jo­nen har vist seg å være enda van­skel­i­ge­re enn man had­de tenkt, for­di skro­get er enda mer ska­det enn antatt, og der­med kan ikke operas­jo­nen gjen­nom­fø­res som plan­lagt.

North­gui­der lig­ger fort­satt på stei­ner nes­ten i fjæra ved Spar­ren­e­set sør for Murch­ison­fjor­den. Rede­riet er påleg­get å fjer­ne vra­ket innen utgan­gen av 2019. Men det blir mer og mer tvil­somt om det er mulig i det hele tatt for­di polar­nat­ten er ikke langt unna.

North­gui­der på grunn ved Spar­ren­e­set Hin­lo­pen i august 2019.

Det var ikke før august at far­tøyene til sels­ka­pet Smit Sal­va­ge kom til stedet, noe som ble møtt med offent­lig kri­tikk. Deret­ter har van­skel­i­ge is- og vær­for­hold ført til for­sin­kel­ser slik at det var ikke før nå i okto­ber at man klar­te å set­te vra­ket i en mer oppret­tet posis­jon. Da vis­te det seg at skro­get er lang mer ska­det enn for­ven­tet. Det er en over­fla­te på 5×12 meter som er ram­met og der­med er det umu­lig å føl­ge den opp­rin­ne­li­ge frem­gangs­må­ten for å fjer­ne vra­ket.

Nå må kyst­vak­ta, kyst­ver­ket, rede­riet Opi­lio AS, for­sik­rings­sels­ka­pet og bergings­sels­ka­pet Smit Sal­va­ge kom­me opp med en ny plan. Men man kan tvi­le på om det blir mulig å få vra­ket fjer­net i det hele tatt. Å utset­te operas­jo­nen til nes­te år ble aller­e­de nevnt som en muli­ghet fra offi­si­ell side. Men om North­gui­der fort­satt vil lig­ge tilg­jen­ge­lig etter man­ge måne­der med mye is og vær er et åpent spørs­mål.

På man­dag, 07. okto­ber ble lokals­ty­r­e­val­get avs­lut­tet i Lon­gye­ar­by­en. Stem­me­ne var stort sett fer­dig talt sam­me kvel­den.

Resul­ta­tet er forelø­pig, men stør­re foran­drin­ger for­ven­tes ikke. Arbei­der­par­tiet har fått flest stem­mer og får 5 repre­sen­tan­ter i lokals­ty­ret. Venst­re lig­ger ikke langt etter Ap og kan også stil­le med 5 repre­sen­tan­ter. Høy­re og Frems­kritts­par­tiet får 2 repre­sen­tan­ter hver og Mil­jø­par­tiet De Grøn­ne 1 repre­sen­tant. Resul­ta­tet er nok skuf­fen­de for sist­nevn­te, men det var da hel­ler ikke mye å høre fra De Grøn­ne under valg­kam­pen.

Arild Olsen fra Ap har vært lokals­ty­re­le­der siden 2015. Både Olsen og Ter­je Aune­vik (V) er aktu­el­le kan­di­da­ter som fremt­idig lokals­ty­re­le­der.

Valg­del­ta­kel­se lå på 61,7 %. Alle fast­bo­en­de er valg­ber­et­ti­ge­te etter en viss peri­ode som er avhen­ging av nas­jo­na­li­tet.

Lokals­ty­r­e­valg i Lon­gye­ar­by­en. Lokals­ty­ret møter i «Nærings­bygg­get» (til venst­re).